Filter

aktiv for 11 timer, 32 minutter siden
aktiv for 11 timer, 32 minutter siden

Fra Deep Purple til Captain Beyond med Rod Evans

Captain Beyond ble dannet som et prosjekt i 1971 av Larry "Rhino" Reinhardt (gitar) og Lee Dorman (bass) i Los Angeles, USA. Kort tid etterpå fikk de med Bobby Caldwell (trommer) og til slutt Rod Evans (vokal). Lewie Gold (keyboard) var en liten periode også en del av Captain Beyond helt i begynnelsen, men sluttet etter kort tid.

Les om Rod Evans, hans karriere etter sparkingen fra Deep Purple

Disse fire fikk, etter hjelp og anbefaling fra Duane Allman (døde året etter), en platekontrakt med Capricorn Records, plateselskapet til The Allman Brothers.

Supergruppen Captain Beyond

Både Reinhardt og Dorman hadde spilt i gruppen Iron Butterfly frem til -71, og var anerkjente musikere. Caldwell kom rett fra Johnny Winter Band, og var også en meget anerkjent musiker og trommis. Rod Evans på sin side var blitt verdenskjent gjennom superhiten Hush i 1968 med Deep Purle (Mark I), men hadde blitt sparket året etter grunnet Purple ønsket en mer kraftfull vokalist, fordel Ian Gillan.

Navnet "Captain Beyond" hadde Reinhardt allerede klart fra starten. Da han enda spilte i Butterfly og etter en våt og røykfylt fyllekule en hel natt med bandet Yes som de delte turnebuss med, kom de ut av bussen på morgenkvisten og Chris Squire fra Yes utbrøt til Reinhardt med sine blodskutte øyne; "Goddamn, you look like Captain Beyond!"

Debutalbum

Deres første album, det selvtitulerte Captain Beyond, kom i 1972. Albumet ble en umiddelbar suksess og omtalt som grensesprengende for dets brede spekter av latin og jazzinnspirerte låtstiler og dynamikk innenfor samme sang. Termen "prog-rock" var knapt noen egen stilart enda, og Captain Beyond tilskrives derfor som én av pioneerene innenfor denne sjangeren.

I tillegg ble platecoveret på utgivelsen i USA printet i 3D, som en av de første band i verden til å gjøre slikt.

En av deres første lanseringskonserter var på legendariske Montreaux Jazz & Pop Festival der deler av konserten ble vist på sveitsisk TV. Konserten høstet god omtale og turneer etterfulgte med Alice Cooper band, The Allman Brothers, Black Sabbath med flere.

Selv om Captain Beyond var på grensen til å virkelig slå gjennom og som et band å regne med, var støtten og oppbackingen fra plateselskapet Capricorn heller lunken. Capricorn la blant annet press på Captain Beyond for å få de til å låte mer som Allman Brothers. Allman Brothers var store, men var nå blitt megastore med utgivelsen av "Eat A Peach" og hadde en mer akseptert stilform, sett fra Capricorns side.

Oppfølgningsalbum

Captain Beyond påbegynte album nummer to, men etter uenigheter både internt og eksternt, besluttet Bobby Caldwell seg for å slutte i bandet midt under innspillingen. Inn kom Brian Glascock på trommer, Guille Garcia på percussion og Reese Wynans på keyboard.

Men Capricorn var lite fornøyd med Glascock og forlangte ny trommis. Glascock ble derfor erstattet med Marty Rodriguez, etter anbefaling fra nyankomne Guille Garcia.

Oppfølgningsalbumet Sufficiently Breathless ble spilt inn og utgitt men alle nykommerene ble sparket kun kort tid etter, og Reinhardt fikk overtalt Bobby Caldwell til å komme tilbake i bandet.

Sufficiently Breathless fikk ikke samme stående ovasjoner slik debutalbumet fikk, men med tiden vokste albumet til klassiske høyder og fremstår i dag som en perle fra 70-tallet, det også.

Rod Evans slutter

Alt oppstyret med sparkingen av nye bandmedlemmer og vanskeligheter med plateselskap gjør at Rod Evans legger inn håndkleet og forlater Captain Beyond etter en konsert den 31. desember 1973. Det skulle ta mange år før han igjen kledde på seg rockeskoene og stod på en scene.

Captain Beyond ble oppløst som en følge av Evans avgang og krangel med Capricorn, men etter flere år hadde tingene falt til ro og Reinhardt ville sette bandet sammen igjen.

Warner Bros. ble nytt plateselskap og i 1976 holdt Reinhardt flere auditioner der blant andre den fremtidige Journey-vokalisten Steve Perry prøvesang, men valget ble imidlertid Jason Cahoon og som litt etter det igjen ble erstattet av Willie Daffern.

I 1977 ble det tredje albumet, Dawn Explosion, innspilt. Skiva ble bare en i mengden og oppnådde ikke noen spesiell status og Captain Beyond ble på nytt oppløst på slutten av året på grunn av Daffern ønsket å konsentrere seg om sitt soloprosjekt.

Det skulle gå over 20 år før de på nytt hadde en gjenforening. Da med konsert på samme festival, Sweden Rock Festival i 1999, som Deep Purple også opptrådte på. Da med kun Reinhardt og Caldwell som eneste originalmedlemmer. En EP er også utgitt på 2000-tallet.

I 1999 utga den svenske platelabelen Record Heaven Music ut en samleplate med ulike artister som covret Captain Beyond, der i blant Pentagram med Dancing Madly Backwards.

Eksklusivt: Uten Filter

Relaterte videoer

Captain Beyond live Montreaux Jazz & Pop Festival 1972:

Captain Beyond - Frozen Over (fra debutalbumet 1972):

Deep Purple med Rod Evans - Hush (1968):

Pentagram - Dancing Madly Backwards (Captain Beyond cover):

 


Heavy metal og Jesus – Metal messer vokser frem

Heavy metal musikk er vel ikke forbundet med kirkebesøk, men i Finland er det helt vanlig. Her spilles heavy metal med live band til tekstene av skapelsen og syndefallet, evangeliene og Andre Mosebok, med mer.

Metal Messe og heavy metal

Helt siden midten av 2000-tallet har det vært avholdt kirkemesser der ordinære salmer og kirkeorgel er byttet ut med tonene fra et heavy metal band. Metal Messene arrangeres over hele Finland, og  bandet som spiller på messene har også utgitt et album kalt Metallimessu. Albumet nådde 12. plass som beste plassering på den offisielle album-lista i Finland og lå inne på topp 40 i tre uker i 2008.

Haka Kekäläinen er pastor og ganske heavy metal
Haka Kekäläinen

Det er pastor Haka Kekäläinen sammen med 4 andre i den evangeliske lutherske kirke i Finland som er grunnlegger av Metal Messen og som styrer den gjennom organisasjonen Metallimessu ry.

Metal Messene engasjerer ynge til å besøke kirken oftere, og slik sett har Metal messene fått stor anerkjennelse fra både kristne og folk flest. Faktisk er priser vunnet både i Finland og andre land for å fremme den lutherske tro på en god måte.

Det mest overraskende er kanskje at Metal Messene trekker like mange helt "vanlige" folk i tillegg til metalfans, både ynge og mer voksne.

Metal Messe i Puotilan kirke, Helsinki, i 2017:

Utbredelse

I senere tid har det også dukket opp andre varianter av Metal Messer, og trenden er økende. I hele Sør-Amerika er metal kirker utbredt og i Ohio, USA er Brian Smith både pastor og grunnlegger av The First Heavy Metal Church of Christ (FHMCC), en kristen kirkebevegelse som har fått stor og positiv omtale.

FHMCC Van

FHMCC når spesielt ut til de som normalt kanskje aldri går i en kirke, som synes stivpyntede forsamlinger av "skikkelige" folk gjør at de føler seg misplassert og uvelkommen. For her er alt fra  hjemløse, rusmisbrukere og prostituerte til andre mennesker som befinner seg nederst på den sosiale rangstigen et helt vanlig syn. Også her blandet med "vanlige" folk..

"Det var nettopp disse menneskene Jesus trivdes best blant og omgikk mest, de vanskeligstilte" siteres Brenda Shaw på, ei som tilhører menigheten til FHMCC.

Dress og slips er det unormale, i stedet er det konsert t-skjorter, skinnklær og tatoveringer som er det mest vanlige synet i FHMCC-menigheten.

Også i England er det en stor bevegelse innen kirken som forkynner Jesus med heavy metal. Order of the Black Sheep, der pastor Mark Broomhead er leder, begynte som en selvstendig kirke i Chesterfield, men som nå er utbredt over hele landet. Broomhead hadde på 80- og 90-tallet en heavy metal thrash gruppe selv som het Seventh Angel.

Eksklusivt: Uten Filter

The First Heavy Metal Church of Christ (FHMCC):

Seventh Angel:


Bon eller Brian som favoritt vokalist i AC/DC

AC/DC er et av de aller beste hardrock-band gjennom alle tider, og kanskje dét beste. Da først og fremst med Bon Scott som vokalist, selv om Brian Johnson har videreført arven etter 1980 og er lyden av AC/DC, han også! På sin egen, nasale måte.

Det er ikke til å komme bort i fra at med Jonno ble lydbildet til AC/DC endret, tilpasset, polert og mer kommersielt. Samt at vokalen også bidrar til det samme lydbildet på mange låter. Stilen er der, men den råe, energiske og høyelektriske rock n roll-bluesen er borte og i stedet erstattet med snertende  "feel-good" hardrock. Og bevares, det funker det også, det når bare ikke helt opp til Bons prestasjoner.

På debutskiva til Jonno, Back in Black, er låtene bunnsolide, så det blir vanskelig å forestille seg en annen vokal på den. Spesielt nå når den har vokst seg inn i bevisstheten med legendestatus og i tillegg favner om et bredere publikum. Både da den kom og den dag i dag! Selv husmødre og pappagutter digger AC/DC med Brian. Som party-rock. I tillegg til de tradisjonelle folkene som generelt liker hardrock. Brian stod dessuten for noe nytt og spennende i lydbildet til AC/DC, den nevnte "feel-good"-følelsen.

Men lek litt med tanken på hvordan BiB hadde hørtes ut med Bon!

Selv om Back in Black har hatt størst kommersiell suksess er den ikke automatisk best.

For Those About to Rock er også et godt album med Brian, hans nest beste, men rangerer uansett lavere enn Let There Be Rock, Powerage og Highway to Hell med Bon. Selve låten i seg selv er absolutt kanonbra, bokstavelig talt, og en klassiker. Black Ice er heller ikke så verst. Men resten av Brians albumutgivelser er ganske middelmådige pluss, mens absolutt alt av Bon er klassikere.

Let There Be Rock - og rock ble det

Sisteskiva som Bon Scott medvirket på, Highway to Hell, har samme solide og melodiøse låtutvalget som Back in Black, men vokalen høres langt mer ekte ut, mer AC/DC. Og den samme ektheten gjelder for samtlige album med Bon. Highway to Hell er også den desidert beste skiva av samtlige utgivelser av DC. Bons vokal er lyden av det ekte og sanne AC/DC, det han gjorde AC/DC kjent for. Brian bygde videre på AC/DCs suksess med Bon og tok bandet enda et steg videre, men forskjellen fra før og etter 1980 er ekthet mot forstilt tilpassing.
Men igjen, det fungerer.

Let There Be Rock, Powerage og Highway to Hell. Disse serieutgivelsene med Bon kan vel dessuten betegnes som noe av det beste i hardrock-historien. På disse tre albumene hadde lyden av AC/DC satt seg 100%, selv om de fire foregående albumene også er umiskjennelige DC-skiver.

Historien og eksponeringen

For at et band skal bli et av verdens største krever det dessverre en viss form for kommersialisering, så størst og best i denne sammenhengen er to vidt ulike betraktningsmåter å se det på. Jeg mener derfor at AC/DC med Bon er best, mens med Brian har de blitt størst. På en kommersiell måte!

Det som er mest beundringsverdig med Brian Johnson er hvordan han taklet å bli Bon Scotts etterfølger. Man skal ha "Big Balls" for å kunne gjøre noe av det samme.

Hvor mye av ferdigskrevet materiale som forelå da Jonno ble Bons etterfølger vet vel kun Angus, uten at Jonnos bidrag bør trekkes i tvil. Det, og omstendighetene rundt Bons død har uansett fått massiv oppmerksomhet, både før Jonno debuterte og i ettertid. Kun en "Fly on the Wall" vil kunne gi svarene på alt.

Bidragsytere til AC/DC

Dave Evans sine vokalferdigheter med sitt knappe år i starten av AC/DCs karriere kan vanskelig bedømmes, da verken stemmen hans eller lyden av AC/DC var spesielt utviklet. Og Axl Rose som vikar eller fremtidig vokalist blir aldri riktig, selv om han kan minne om Brian vokalmessig.

Sammenligne Bon, Brian, Dave og Axl

AC/DC - Let There Be Rock med Bon

AC/DC - Let There Be Rock med Brian

AC/DC - Let There Be Rock med Axl

Rabbit - Jumping Jack Flash med Dave Evans
Man kunne sikkert hatt et tidlig opptak av Can I Sit Next to You, Girl med Dave i AC/DC, men som sagt, det yter ikke mannen full rettferdighet siden hans vokalprestasjoner såvel som AC/DCs lydbilde ikke var helt satt i starten. I stedet kan denne gi litt mer innsikt, med bandet "Rabbit" han ble med i etter han fikk sparken av Malcolm og Angus.

 

 

Les også: