Rowan Atkinson, “Mr. Bean”. Foto: Wikipedia
UTEN FILTER er opptatt av at informasjon skal inneholde forskjellige og alternative vinklinger, ærlige og oppriktige meninger og flere nyanser. Vi ønsker å være balansert i omtale av dagsaktuelle saker, selv om leserinnlegg naturlig nok vil være preget av innsenders ståsted og perspektiver.
La oss se litt nærmere på noen problemstillinger rundt dette med ytringsfrihet og “Hat-paragrafen” ved hjelp av Rowan Atkinson, best kjent som”Mr. Bean”
En utfordring for det norske folk og “den frie presse”, og for det som kunne være verdifulle kommentarfelt, er at det nesten ikke er lov å uttrykke skepsis overfor folk man ikke forstår seg på — det kan fort defineres som å fremme “ringeakt” ettersom de som omtales kan bli fornærmet eller føle seg krenket. Det stopper ikke der; loven gjelder i det offentlige rom generelt, der man må passe på at man heller ikke sier noe som kan tolkes som et uttrykk for “ringeakt” overfor en annen, selv om vedkommende som føler seg ringeaktet har vært voldelig eller ufin mot den som følgelig får et skjevt blikk til vedkommende.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
- hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
- religion eller livssyn,
- seksuelle orientering,
- kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
- nedsatte funksjonsevne.
Hvis en hatefull ytring rettes mot en person som ikke er beskyttet av loven, ved at det f.eks. går på helt andre egenskaper som f.eks. fedme, sosial status, politisk ståsted el.l. har man ikke samme rettsvern. Her kan det kanskje sies å være en liten ubalanse.
Trenger vi fortsatt en slik lov?
En slik lov er så absolutt forståelig og kan forsvares med å ha gode hensikter og beskytte utsatte grupper. På den annen side kan den også være farlig når saklig kritikk, genuin frustrasjon og faktiske problemstillinger ikke kan drøftes fritt: innspill i den offentlige debatten kan lett tolkes som fornærmende /nedverdigende hvis noen føler seg krenket.
Er dette en form for overbeskyttelse vi bør ta en ny debatt om?
Rowan Atkinson “Mr. Bean” har tidligere engasjert seg i kampen om at ordet “fornærmet” burde fjernes fra den britiske versjonen av loven, der man i Storbritannia kunne bli straffeforfulgt om man kom i fare for å fornærme noen. De som engasjerte seg i saken fikk gjennomslag for å fjerne ordet “fornærmet” i lovens ordlyd, som var en detalj Atkinson anså som både latterlig og farlig, og viktig å få fjernet. Den våkne komikeren og skuespilleren sier følgende i videoen du finner nederst i artikkelen:
Rowan Atkinson:
Mitt utgangspunkt når det gjelder ytringsfrihet, er min overbevisning om at noe av det aller mest verdifulle vi har her i livet er “Retten til å ytre seg fritt”.
Satt i prioritets rekkefølge trenger vi:
- Mat å spise
- Ytringsfrihet
- Tak over hodet
Jeg vurderer altså Ytringsfrihet som noe som kommer på annenplass over hva vi trenger for å fungere i denne verden. Jeg selv har nytt godt av å kunne tale fritt og ufiltrert gjennom humor i min profesjonelle karriere, og jeg forventer fullt ut å kunne fortsette med det. Jeg tviler på at jeg personlig ville blitt arrestert for mine ytringer, takket være de privilegier som følger en med en offentlig profil som min.
Min bekymring er ikke like stor for meg selv som den er for de mindre privilegerte, slik som i følgende eksempler:
– en mann som ble arrestert i Oxford for å kalle en politihest homofil
– en tenåring som ble arrestert for å kalle Scientologikirken en kult
– en kaféeieren som ble arrestert for å vise tekster fra Bibelen på en skjerm i sin egen café
Kunne ikke tro det
Da jeg først hørte om disse latterlige lovbruddene og anklagene, husket jeg at jeg hadde vært her før, i en fiktiv sammenheng. Jeg var med i et show kalt “Not the Nine O’Clock News” for noen år siden, og vi gjorde en sketsj der Griff Rees-Jones spilte politikonstabel “Savage”, en åpenbart rasistisk politimann, mens jeg skulle være hans politisjef /stasjonskommandant. Jeg måtte irettesette han for å ha arrestert en svart mann ved navn Mr. Winston for en rekke latterlige, fabrikkerte anklager.
Anklagene som konstabel Savage arresterte Mr. Winston for var disse:
- Gå på sprekker i fortauet
- Gå med en bråkete skjorte i et tettbebygd område – i mørket
- Gå rundt overalt
- Urinere på et offentlig toalett
- Se på en konstabel på en rar måte
Hvem ville ha trodd at vi skulle ende opp med en lov som viser seg å faktisk ligne en usannsynlig, humoristisk sketsj?
Jeg leste et sted at en forsvarer hevdet at:
– Siden “homo-hestesaken” ble droppet (etter at tiltalte nektet å betale boten), og at Scientology-saken ble droppet på et tidspunkt senere i rettsprosessen, så var dette bevis på at loven fungerte godt”. Men han erkjente ikke det faktum at den eneste grunnen til at disse sakene ble droppet var på grunn av den oppmerksomheten de hadde fått i media. Politiet følte at latterliggjørelse var like rundt hjørnet og trakk tiltalen i homo-hestesaken.
Men hva med de tusenvis av andre sakene som aldri dro fordel av offentlighetens lys, som ikke har vært underholdende nok til å tiltrekke seg medias oppmerksomhet?
Nei, dette er sensur av den mest skremmende typen, som garantert vil ha en nedkjølende og bremsende effekt på fri ytring og frie protester – som er en del av livsgrunnlaget og demokratiet i et samfunn.
Det klare problemet med å forby fornærmelser er at altfor mange ting kan tolkes som fornærmende:
- Kritikk kan lett tolkes som en fornærmelse
- Latterliggjøring kan lett tolkes som fornærmelse
- Sarkasme kan tolkes som fornærmende
- Å sammenlignes med folk man ikke liker kan tolkes som fornærmende
- Bare det å uttrykke et alternativt synspunkt kan tolkes som en fornærmelse
Ettersom så mange ting kan tolkes som fornærmende er det ikke overraskende at så mange ting har blitt det, slik de nevnte eksempler viser oss.
Loven har blitt en ukultur og virker mot sin hensikt
Loven vi i Storbritannia diskuterer er ikke ny, men vi har fått en kultur for lovandvendelse som har begynt å få fotfeste i de seneste års regjeringsperioder. Den velmenende ambisjonen om å luke ut uanstendige elementer i samfunnet, har skapt et samfunn av en autoritær og kontrollerende natur.
Det er det vi kan kalle “den nye intoleransen”; et nytt, men intenst ønske om å fortie ubehagelige dissidenters stemmer. “Jeg er ikke intolerant”, sier høyt utdannede og liberalt tenkende mennesker. “Jeg er bare intolerant overfor intoleranse”. Folk nikker klokt og sier, “Ja, kloke ord, kloke ord”. Hvis du tenker på denne angivelig uomtvistelige uttalelsen i mer enn fem sekunder innser du at dette er intoleranse i ytterste konsekvens!
Det finnes bedre løsninger
Underliggende fordommer, urettferdighet eller forargelse blir ikke adressert [på en god måte] ved å arrestere folk. De adresseres ved at problemene blir luftet, diskutert og håndtert, helst utenfor rettsvesenet. For meg er den beste måten å øke samfunnets motstand mot fornærmende eller støtende tale på: å tillate mye mer av det! Som med barndomsykdommer kan du bedre motstå de bakteriene du har vært utsatt for. Vi kan bygge opp immuniteten vår ved å heller tåle en støyt slik at vi kan håndtere problemene som berettiget kritikk kan reise.
Vår prioritet bør være å håndtere meldingen, ikke budbringeren. Som tidligere president Obama sa i en tale til amerikanerne, kan prisverdige forsøk på å begrense tale bli et verktøy for å tie kritikere og undertrykke minoriteter. Det sterkeste våpenet mot hatefulle ytringer er ikke undertrykkelse, det er MER tale. Og det er essensen av min avhandling: Mer fri tale!
Hvis vi ønsker et robust samfunn trenger vi robust dialog, og det må inkludere retten til fornærmelse eller forargelse. Som Lord Adair sier:
“Frihet til å ikke skulle kunne fornærme noen er ikke frihet i det hele tatt.”
Opphevelsen av ordet “fornærmelse” i denne paragrafen er bare et lite skritt i riktig retning, men det vil, håper jeg, være et avgjørende skritt mot noe som bør være et langsiktig prosjekt: å stanse – og sakte spole tilbake – en krypende kultur av sensur.
Rowan Atkinson
Video fra en konferanse i arbeidet mot at det å “fornærme” noen skulle gi hjemmel for straffeforfølgelse, slik den norske loven gir hjemmel for inntil 3 års fengsel for å ha fremmet “ringeakt” av noen som måtte tilhøre en minoritet eller avvike noe fra normalen
