Denne politikken preges blant annet av ønskene om urbanisering og kontroll på populasjoner. Mennesker som lever i store byer og helst uten familie, er langt mer styrbare og prisgitt myndighetenes disposisjoner, enn folk som lever i mindre og til dels selvforsynte samfunn utenfor byene, med sterke bånd til familie og lokalmiljø.
Skatter, avgifter, offentlige almisser og mulighet for struping av vann, mat og energi, er svært effektive virkemidler for å detaljstyre en lite selvberget befolkning. Styringen er mest effektiv i urbane strøk, der befolkningen er sterkt avhengig av offentlig infrastruktur og daglig (ekstern) forsyning av bl.a mat, vann og energi. Elektroniske kontrollverktøy er også langt mer effektive i byer enn i grisgrendte strøk.
Frittboende, lite konforme og til dels selvforsynte individer og grupperinger utenfor urbane strøk, kan være vanskeligere å kontrollere.
Folk utenfor de store byene tenderer til å være mer selvstendige, selvhjulpne og jordnære enn byfolk, og synes generelt å være mer konservative og tradisjonelt innstilt enn folk i byene. Nasjonale kulturer finner vi derfor tydeligere manifestert i distriktene enn i stadig mer «multikulturelle» eller kanskje heller «kulturfattige» byer.
Noe som underbygger dette, er det politiske kartet. Valgresultater viser at venstresiden med sin sosialisme, identitetspolitikk og tendens til utjevning og konformitet, er langt sterkere representert i byene enn i distriktene. Vi ser samme fenomén over hele verden.
Den sterke tilstedeværelsen av nasjonalkonservative holdninger utenfor byene, er en utfordring for globalister og sosialister.
Over mange år har norske regjeringer og stortingsflertall med antinasjonale holdninger ført en destruktiv distrikts- og familiepolitikk. Samtidig har de også systematisk bygget ned det nasjonale forsvaret. Vi har også sett stadig sterkere bindinger mellom nasjonalt illojale politikere og overnasjonale maktkonsentrasjoner.
I dag ser vi hvordan distriktsfiendtligheten gir seg utslag i stadig dårligere infrastruktur og grunnlag for inntektsgenerering utenfor byene. Det er en bevisst politikk som kan dokumenteres:
Offentlige virksomheter og representasjonspunkt legges ned i stort antall. Det gjelder ofte funksjoner som utgjør bærebjelker i mindre lokalsamfunn, slik som miltærforlegninger, lensmannskontor, NAV-kontor, offentlig helsetilbud og nærskoler. Kommunesammenslåinger har også fjernet lokale kommuneadministrasjoner etc. Samtidig har primærnæringer og beslektede foredlingsvirksomheter hatt dårlige kår grunnet en globalistisk næringspolitikk som ikke har tatt hensyn til behovet for hverken bosetting i distriktene eller nasjonal selvforsyning.
Den distriktsfiendtlige politikken har uvegerlig ført til en rakne-effekt i mange lokalsamfunn. Uten de ovennevnte funksjoner og virksomheter, er det mye privat næringsvirksomhet som ikke lenger har et bærekraftig næringsgrunnlag. Den lokale landhandelen, klesbutikken, sportsbutikken, tannlegen og fastlegen må avvikle.
Dette oppmuntrer i sin tur til fraflytting og manglende tilflytting. Barnefamilier og eldre med behov for tilgjengelige offentlige tilbud i rimelig nærhet, velger større tettsteder og byer. Ikke minst veier helsetilbud og nærhet til skole tungt. Nå legges eksempelvis grendeskoler ned i høyt tempo, uten rasjonell grunn. Beslutningene er svært sjelden samfunnsøkonomisk forsvarlige. Avfolkning medfører i sin tur at tilgangen på både arbeidskraft og initiativ tørker inn. Det krympende lokale markedet forsvarer ikke lenger etablering lokale butikker. Det blir en ond sirkel.
For lokale bønder betyr et bygdemiljø i forvitring et dyrere, mer tungvint og sosialt mindre stimulerende liv. Ofte blir det vanskelig å få barna til å ivareta odelen. Gårder selges, legges brakk eller slås sammen. Til slutt er kanskje bygdas fem gårder blitt til én. Kanskje kommer det inn en industriell eier uten lokal tilknytning. Det blir det ikke noe bygdemiljø av.
Ca 400 gårder legges i snitt ned i Norge hvert eneste år. Det er ett gårdsbruk hver dag! Antall bruk er redusert fra 213.000 bruk i 1949, til rundt 37.000 bruk i dag. Dette har katastrofale følger for bygdene, og norsk bondekultur. Tapet av kompetanse, tradisjoner, lokal bærekraft og matberedskap er en stor ulykke for Norge.
Samme vei har det gått med norsk kystkultur. Viktige næringer synes bevisst sabotert fra norske myndigheter. Kystfiskekulturen er nærmest borte. Det samme gjelder før så store skipsbyggingsindustrien og dens dyrebare kompetanse. Destruktive reguleringer, internasjonalisering og manglende skjerming av norskproduserte produkter har medvirket sterkt til det.
At det offentlige ikke har tatt nasjonale hensyn i sine innkjøp, er noe av det mest talentløse. Når f.eks Staten bestiller nye krigsskip fra Spania fremfor fra nedleggingstruede norske verft, bygger opera med stein fra Italia fremfor fra norske steinbrudd, eller bestiller broer fra Kina fremfor fra norske entreprenører, er noe veldig galt. Bedre blir det ikke når kvaliteten på det som kjøpes inn fra utlandet svært ofte viser seg å være mye dårligere enn på norske produkter.
«Liksomnæringer» som vindkraftindustri, batterifabrikker, samt anlegg med nesten ingen ansatte, for datalagring og utvinning av Bitcoin, presenteres som den nye vin. Dessverre innebærer disse virksomhetene heller spikeren i kista for norske distrikter. Det disse «næringene» representerer er enda sterkere årelating av Norge, med utenlandsk eierskap, tapping av naturressurser, nesten ingen lokale arbeidsplasser, ødelegging av natur og jordbruksareal, og sterkt negativt nettobidrag til lokal og nasjonal økonomi.
Det siste skyldes bl.a at den norske stat og en del kommuner gjør elendige avtaler med mektige og grådige globale aktører. Når f.eks Google i Telemark skal få minst fem prosent av total norsk kraftproduksjon for kun 25 øre pr kwt, smaker det egentlig av verre ting enn offentlig udugelighet. Skatteinntektene til høyskattelandet Norge vil bli minimale fordi multinasjonale selskaper nesten alltid plasserer overskuddet i landet med lavest skatt.
Nå må det tas seriøse grep i både distriktspolitikk, familiepolitikk og næringspolitikk, slik at norske distrikter og viktige tradisjonelle næringer kan gjenreises. Dagens avvikling av Norge, og ikke minst vår landbrukskultur og kystkultur, må stoppes og reverseres, og det fort.
Alle partier som har sittet i regjering de siste 40 årene, bør diskvalifiseres i stortingsvalget i 2025. De har tydeligvis hverken interesse av, eller kompetanse til, å ta vare på Norge. Nye, fornuftige og nasjonalt lojale krefter på stemmes inn. Gjennomføringen av den globalistiske «Agenda 2030» er trappet kraftig opp i de senere år, med mange norske politikeres medvirkning. Trolig er derfor det kommende valget aller siste mulighet til å berge Norge slik de fleste av oss kjenner og ønsker det.
Redaksjonen
