Av: Geir Hasnes
1) Den første grunnen er at de ‘fornybare’ energiproduksjonssystemene ikke er ‘fornybare’.
Samtlige vindturbiner og samtlige solcelle-anlegg satt opp til nå og til ut på 30-tallet, er søppel i 2050. Det er likegyldig hva levetiden på anleggene er, 15, 20 eller 25 år, siden de produserer enorme mengder søppel, hvor det meste ikke er resirkulerbart.
2) Den neste grunnen er at de ‘fornybare’ energiproduksjonssystemene er unødvendige.
De fordrer parallell utbygging av konvensjonell kraft, som må kunne yte like mye som disse. Når det ikke blåser vind innenfor de produksjonstillatende vindstyrker og når solskinnet ikke når frem til solcellene, pga. natt eller skydekke, må annen kraft reguleres inn i kraftsystemet. Redundans gjennom batterilagring er ufattelig dyrt, også i fremtiden, og redundans gjennom produksjon av hydrogen er ikke bare dyrt, men svært farlig.
3) Den tredje grunnen er at de ‘fornybare’ energiproduksjonssystemene er destruktive.
De ødelegger naturen (utbygging, forurensning ved slitasje og uhell i form av bisfenol og hydraulikkolje), nærmiljøet (infralyd), andre kraftverk (hurtigregulering av vannkraft sliter voldsomt på både de bevegelige delene og inntakstunnelen), nasjonaløkonomien (høyere energipriser, subsidier, utenlandske eiere), offentlig økonomi (energipriser), bedriftsøkonomi (energipriser) og privatøkonomi (energipriser).
4) Den fjerde grunnen er at bruken av ordet ‘fornybar’ er politisk bestemt.
Vannkraft er langt mer ‘fornybar’ enn vindkraft og solkraft, kjernekraft likeså, jordvarme likeså, og uten å gå inn på kontroversen rundt hvorvidt olje, naturgass og kull er ‘fornybare’ eller ikke, så finnes de for tiden i enorme mengder på jorden og det oppdages stadig nye felt. Norge alene har enorme ressurser liggende til benyttelse, hva enten det er olje, naturgass, kull (under havbunnen) eller thorium. Vannet til vannkraften fornyer seg selv.
5) Den femte grunnen er at målet om å være ‘utslippsfri’ i 2050 er et politisk mål.
Målet er uten reell naturvitenskapelig begrunnelse. Det er funnet på. Årstallet 2050 er tilfeldig valgt. Tidligere har man sett omtrent samtlige årstall siden 1990 lansert som årstallet da det ikke lenger vil være mulig å reversere økningen av global temperatur med derpå følgende økt globalt havnivå og andre mer eller mindre katastrofale vær- og klimahendelser og -endringer. Utallige politikere har stått frem og lansert slike tidspunkt. Allte tidspunkt frem til 2024 har altså vist seg å være feilaktige.
6) Den sjette grunnen er at det er utopisk å være ‘utslippsfri’ i 2050.
Dette kan selvsagt oppnås ved å ta livet av en stor del av befolkningen og / eller tvinge befolkningen til å avslutte transport med bensin og diesel, avslutte fremstilling av konstruksjoner ved hjelp av betong og stål, avslutte dyrking av mat ved hjelp av kunstgjødsel, og lignende drakoniske tiltak. Uten drakoniske og livstruende tiltak vil det være umulig for Norge å være ‘utslippsfri’. Det anføres at selv om det har vært snakket om reduksjon av ‘utslipp’ siden 1990 har norske beregnede utslipp til tross for de tiltak som allerede er innført, vært noenlunde stabile i 34 år, og det forteller oss at om dette nå skal reduseres til null må det andre tiltak til.
7) Den syvende grunnen er at ‘nullutslippsmålet’ har sitt opphav i et annet politisk mål, nemlig ‘1,5-gradersmålet’.
Dette målet er også uten reell naturvitenskapelig begrunnelse. Det har blitt fastslått politisk på basis av en rekke antagelser om at økte utslipp av karbondioksid fører til en økt global temperatur som igjen fører til at verdenshavene vil stige uforholdsmessig og andre generelle endringer i klima, alle til det verre, og at dette tilfeldige tallet er grensen for hva jorden kan tillate eller tåle. Alle disse antagelsene er basert på scenarier, basert på datamaskinkjøring av datamodeller, basert på temperaturrekker hvor så å si alt tallmaterialet er estimert, altså ikke målt.
8) Den åttende grunnen er at Norge ikke har den minste innvirkning på hverken globalt karbondioksidnivå eller globalt temperaturnivå.
Norges andel av de globale ‘utslippene’ er beregnet til noe over en tusendel, og mens Norges andel ligger noenlunde stabile, går utslippene i størsteparten av verden opp. Ingen tiltak Norge iverksetter har den minste innvirkning. Ingen ‘fornybar’ energiproduksjon har den minste innvirkning. Norge kan redusere befolkning og aktivitet til null, og det vil ikke ha vitenskapelig målbar virkning på målingene av karbondioksidnivå. Ingen.
9) Den niende grunnen er at andelen av utbygget ‘fornybar’ energi ikke øker på verdensbasis.
Utbygging av konvensjonelle energiformer fortsetter med uforminsket styrke, på noe over 80% av alle energifremstillingsformer. Det betyr at de fleste land i verden ikke anser ‘fornybar’ energi for å være viktig, og det betyr at de fleste land i verden ønsker å komme opp på samme levestandard som Norge har, da deres BNP per innbygger ofte er under ti prosent av Norges, og i mange tilfeller er lavere enn en prosent av Norges.
10) Den tiende grunnen er at verdens totale utslipp av menneskeskapt karbondioksid ikke kan måles vitenskapelig.
Den offisielle målestasjon for karbondioksid og lignende gasser ligger på Mauna Loa på Hawaii. Det stemmer at målingene der har økt noenlunde jevnt siden 1958. Menneskenes andel har ingen egenprodusert komponent som gjør at de kan måles. De er beregnet, ut fra forbrenning av olje, gass og kull, og fremstilling av betong og stål, samt inngrep i landbruk og skogbruk, til å være omtrent 4% av de totale utslipp på jorden per år. Det forutsettes at det kun er menneskeskapte utslipp som gjør at Mauna Loa-målingene øker, mens målingene der øker med litt over én prosent per år. Denne påstanden kan tilbakevises fordi andelen av de menneskeskapte utslipp også absorberes av naturen, og denne varierer fra år til år. Den målte årlige økningen ved Mauna Loa varierer voldsomt, og korrelerer ikke med den årlige verdien av de beregnede menneskeskapte utslipp. For å resonnere om menneskeskapte utslipps virkning har man dessuten postulert at naturens utslipp og absorbsjon var i likevekt inntil den industrielle tidsalder. Man har ingen vitenskapelig dekning for en slik postulering.
11) Den ellevte grunnen er at det ikke finnes noen ‘klimakrise’.
Den globale beregnede middeltemperaturen er merkverdig stabil, og har de siste hundreogfemti år ifølge modellene økt med mindre enn en halv promille. Naturen har i millioner av år utviklet et perfekt reguleringssystem. Den rådende teori rundt klima er at naturen var i likevekt i før-industriell tid og at all menneskeskapt aktivitet er til det verre. Dette stemmer ikke. Hypotesen om at den menneskeskapte aktiviteten kan være til det bedre, er ikke undersøkt av FNs klimapanel. Klimakrisen er et politisk påfunn, og så vagt og suggestivt beskrevet at folk selv må legge sin tolkning inn i begrepet.
12) Den tolvte grunnen er at økte menneskeskapte utslipp av karbondioksid har kun positiv målbar virkning.
Satellittmålinger har foregått siden 1979 og viser at jordens grønne dekke siden da har økt med omkring 20%. Forskning tilskriver dette til omkring to tredjedeler økt karbondioksid i atmosfæren, og en tredjedel aktiv skogplanting spesielt i India og Kina.
13) Den trettende grunnen er at Norge, fra enkeltinnbygger til stat, betaler for ingen ting i forbindelse med begrensning av karbondioksidutslipp.
Fornybardirektivet er basert på nullutslippsmålet, som er basert på enkommafemgradersmålet, som er basert på politiske diskusjoner rundt innbilte konsekvenser av dette. La oss likevel anta at den globale temperaturen stiger med en halv grad frem til år 2100 med de utslipp man slipper ut nå på verdensbasis. Norske utslipp per år er ca. en tusendel av dette. Etter teorien forårsaker norske utslipp en halv tusendels grad på 75 år. Det er ikke vitenskapelig målbart. Selv om Norge legger seg på rygg og oppgir ånden har det ingen ting å si. Selv om Norge bruker hele sitt BNP på å bekjempe fotosyntesen har det ingen ting å si.
14) Den fjortende grunnen er at det ikke finnes noen utbredt debatt om den vitenskapelige basis for politikernes drakoniske løsninger i Norge eller i den vestlige verden.
Undertegnede tilhører den lille gruppen som har gått gjennom det vitenskapelige materialet i klimarapportene for å kunne fastslå hvorvidt scenariene finner sted og om det vitenskapelige grunnlaget er korrekt. Uheldigvis lider klimapanelets rapporter under en definitiv svakhet. De undersøker ikke om hypotesene kan slå begge veier. De er ensidige. Dette fører også til at politikere og media blir ensidige, når de baserer seg på konklusjoner som blir overlevert dem, ikke fra klimapanelets skrifter, men fra de offisielle fortolkerne av disse. Det finnes dem som aksepterer spådommene om klimaets utvikling, men som mener at det vil bli billigere å innrette seg etter disse, og så finnes det dem som ikke aksepterer spådommene og som mener de er feilaktige, og at man ikke trenger gjøre noe som helst. Disse stemmene burde politikerne lytte til når de er stilt overfor påstander som fører til så store inngrep i landet, både for folk og natur.
15) Den femtende grunnen er at stortingsrepresentantene ikke har den nødvendige kompetanse til å ta avgjørelser om naturfaglige og realfaglige spørsmål.
Man hører ikke stortingsrepresentantene diskutere reell måloppnåelse i klimadebatten. Man vet ikke om stortingsrepresentantene har tatt inn over seg at den maksimale måloppnåelse ved innføring av fornybardirektivet handler om promiller av tusendels graderCelsius. Dermed skapes det tvil om hvorvidt stortingsrepresentantene har noe som helst forhold til tall og mengder. I et intervju i NRK har en stortingsrepresentant uttalt at CO2 er en slags søppel. I et intervju i dagspressen har en annen stortingsrepresentant uttalt at plantene kan drukne i CO2 og at solen har en avkjølende virkning på jorda. Uttalelser som disse skaper tvil om den generelle stortingsrepresentants naturfaglige og realfaglige kompetanse og om de har den generelle kompetanse som er nødvendige for å ta seriøse avgjørelser om disse ekstreme inngrep i nasjonens liv og virke.
16) Den sekstende grunnen er at ‘det grønne skiftet’ aldri vil komme til å bli gjennomført.
Det virker som om politikerne bare delvis tar inn over seg konsekvensene av ‘det grønne skiftet’. Det kan vi se på at de ikke rører norsk produksjon av olje og naturgass. De tror kanskje at det skal være mulig å betale seg ut av beregningen av utslipp ved karbonskatt og lignende tiltak. Utslipp av karbondioksid nærer fotosyntesen, fører til at jorden blir vesentlig grønnere, og kan mette flere dyr og mennesker. Dette er det virkelige grønne skiftet. Hindring av utslipp av karbondioksid fører ikke til noe grønt skifte, men et ‘brunt skifte’ hvor naturen først ødelegges ved menneskeskapte inngrep som vindturbiner og solcelleanlegg, og deretter ved lavere tilgang av karbondioksid som hindrer fotosyntesen og på sikt gjør at naturen dør. Samtidig ødelegger man aktivt for transport og kunstgjødsel og setter opp energiprisene drakonisk, og på sikt fører dette til matmangel og forverrede levevilkår. Norge ville hatt godt av høyere temperaturer, som et av landene med mest polarklima i verden. Det virkelige grønne skiftet gjør at Norge er i ferd med å gro til og hadde det ikke vært for politikerne kunne Norge langt på vei vært selvforsynt med mat.
17) Den syttende grunnen i denne oppregningen er at naturen på Jorden er avhengig av sykluser med langt større innvirkning enn det menneskeskapte.
Der er små sykluser som dag/natt-dreiningen, månens omløp og tidevannet, jordas helningsvinkel gjennom året, solens egen aktivitet, påvirkningen fra planetbanene, den kosmiske strålingen, og der er abrupte innvirkninger som meteornedslag og vulkanutbrudd. Sett i kontekst har en temperaturøkning på et par grader minimalt å si i forhold til en temperaturnedgang på over ti grader ved hver istid. Sett i kontekst har en havnivåstigning på en meter i århundet minimalt å si i forhold til en havnivåsenkning på over 130 meter ved hver istid. Sett i kontekst burde man, om man trodde på det, slippe ut så mye karbondioksid som mulig for å forsinke den neste istiden. For den kommer, ifølge noen vitenskapsmenn kanskje så lite som femhundre år, ifølge andre i løpet av noen tusen år. Men den kommer igjen og igjen, og det kan vi ikke hindre. Da spiller det ingen rolle hva politikerne har funnet på, for da vil hele Norge ligge dekket av et par tusen meter is. Vi kan jo kalle det ‘det hvite skiftet’.
Konklusjon. Fornybardirektivet bør avvises da det 1) hviler på feil premisser, 2) har ingen vitenskapelig målbar virkning hverken på global temperatur eller på globalt karbondioksidnivå og 3) kun vil virke destruktivt på landets innbyggere, natur og økonomi.
Merk. Alle beregninger som ligger bak kvantitative uttalelser i denne høringsuttalelsen er publisert i artikler i NTNUs internettavis Universitetsavisa.
