Øyvind Eikrem, redaktør
Går det an å forby politiske synspunkter som en selv ikke liker? Dette er nå en problemstilling som Tysklands domstoler må ta stilling til.
Alternative für Deutschland (AfD) ble allerede i 2017 Tysklands tredje største parti. Og meningsmålinger har nylig vist at partiet har rundt 20% oppslutning blant velgerne. Det har tidvis vært landets nest største politiske maktfaktor. Slikt legges merke til i EUs mest folkerike land, selve den økonomiske motoren i unionen.
På tross av suksessen blant velgerne, så har AfDs politiske motstandere forsøkt nye taktikker for å stoppe sin nye rival. De stadige mediale oppslagene («avsløringer») om at personer i partiet har feil meninger synes aldri å ta slutt. Men den strategien synes i liten grad å hindre partiets oppslutning. Det er altså behov for en ny måte å stoppe rivalen på.
Det er her tanken om å forby AfD kommer inn. Domstolene kan anvendes som et våpen der hvor sviktende appell blant velgerne utgjør et problem.
Det er ikke vanskelig å se at for de gamle partiene i Tyskland så er domstolene redningen. Dette kan sørge for at de beholder grepet om landets styring. Slik kan også den tidligere politiske kursen opprettholdes på tross av sviktende støtte i folket.
For det hersker liten tvil om at AfDs utfordring til de tyske elitene er reell. De vil ha en helt ny kurs innenfor landets nøkkelområder: Sterk begrensning av innvandring til landet, en gjennomgang av hva tilslutningen til EU skal være, en utenrikspolitikk til Tysklands fordel og respekt for Tysklands nasjonale egenart.
Enkelt sagt, AfD vil ha et annet Tyskland enn det som har vokst fram i de senere årene. Er det derfor til å undres over at de tyske og de europeiske elitene vil stoppe, ja helst forby, nettopp dette partiet?
For den demokratiske mentaliteten så fremstår forbud av partier som noe utilbørlig. Demokratiets grunnidé er jo nettopp at et flertall av folket skal fatte avgjørelser, og at slik skal de styrende speile folkets ønsker. Her hører ikke forbud av synspunkter, endog populære synspunkter, inn. Men i Tyskland synes de ordinære demokratiske spillereglene å være underordnet elitenes grenseløse selvrettferdighet.
Den 9. juni er det valg for EU-parlamentet i Tyskland. De konservative og patriotiske partiene ser ut til å ha gode utsikter i en rekke europeiske land. Og de vil samarbeide for å få størst mulig politisk innflytelse på politikken som unionen fører. Antagelig vil kun juridisk sabelrasling før valget, slik som at domstolen indirekte skal bestemme hva som er korrekt politikk for Tyskland, kun lede til økt oppslutning til partiet. Velgere liker i liten grad at elitene skal fortelle dem hva de skal og ikke kan mene.
Forbud av partier er uansett ingen politisk farbar vei i Europa. Elitære veto mot folkelig opposisjon mot vil etter alle solemerker kun forverre den politiske situasjonen. Motstanden vil bare få andre uttrykksformer.
Og sluttresultatet blir at de som forbyr sine motstandere vil miste ytterligere legitimitet og bidra til å undergrave det demokratiske system.
