Øyvind Eikrem, redaktør
Alle vet at 17. mai er Norges grunnlovsdag. På denne dagen i 1814 ble Norges Grunnlov datert og undertegnet av presidentskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Forsamlingen foretok deretter et enstemmig valg av den sittende regenten, prins Christian Frederik, til konge for et uavhengig Norge.
Den selvstendigheten som ble etablert i 1814 sto i kontrast til den ca. 400 år forutgående perioden med fremmed overherredømme av Norge. Nå skulle Norge stå på egne bein. 17. mai markerte dermed bruddet med en vanskelig og mørk fortid.
1814 har hatt et klart nasjonalromantisk skjær. Landets 210 år gamle grunnlov og den tilhørende selvstendigheten var et klart gode, et tydelig framskritt for Norge og nordmennene. Men dette synet synes nå å befinne seg på sotteseng. At det er landets egne eliter som leder an i nedvurderingen av 17. mais historiske innhold er bemerkelsesverdig.
Spesielt eiendommelig er denne tendensen ettersom det er opplagt at også for 2024 så har spørsmålene om selvstendighet, uavhengighet og frihet en slående politisk aktualitet. Riktignok er ingen ny personalunion eller en direkte underleggelse av Norge til en fremmed stat på tale. Men den gradvise underordningen av Norges selvstendighet på en rekke områder til fremmed overhøyhet og overnasjonale institusjoner er helt øyenfallende for alle som ser tidens tegn. Lover for nordmenn skal lages andre steder enn i Norge. Bestemmelser fattes på arenaer hvor Norge ikke har myndighet. Og selv strømprisen i eget land er underlagt et ikke-norsk regime.
Er dette å holde i hevd de gamle prinsipper som eidsvollsmennene etablerte i 1814?
I en slik situasjon kunne en jo håpe på at landets ulike elitegrupperinger ville evne å yte tilstrekkelig mostand. Men den store faren for Norge kommer innenfra. De norske elitene selv har endret seg. Patriotisme er dem fremmed. I stedet for å hevde selvstendighet og urokkelig verne om norsk selvbestemmelse, er deres tenkning og synspunkter umåtelig servile overfor de overnasjonale organene. De har overtatt forestillingene og vokabularet til de internasjonale, godt gasjerte elitene. Drømmen er vel for mange norske topp-politikere å selv bli en del av denne gruppen etter endt karriere i Norge?
Både våre norske og de internasjonale elitene framstår som å befinne seg i bobler, helt løsrevet fra dem som de angivelig har fått sin myndighet fra i folkelige valg. I alle fall er de norske elitene mer enn villige til å overlevere den norske suvereniteten til overnasjonale institusjoner på det ene og det andre området. Det er for eksempel et klart flertall blant Stortingets representanter for å melde landet inn i EU på tross av overveldende majoritet imot det blant folket. Dette alene forteller ganske mye om hvilken utakt som finnes mellom folkemeningen og politiker-elitens synspunkter her til lands.
Men elitene synes i liten grad å bry seg om akkurat det. Så lenge det til syvende og sist er de selv som bestemmer og kan høste godene av styresettet, så er det jo bare å lukke ørene og holde på med sitt.
Fra et historisk synspunkt er det intet mindre enn en stor mentalitetsendring som har funnet sted i Norge de siste par generasjonene. Å være patriotisk innstilt til eget land, og ønske å bevare norsk selvstendighet, har gått fra å være helt selvsagt for nordmenn til å bli noe suspekt og gammeldags. Historikeren Terje Tvedts «Det internasjonale gjennombruddet – fra ettpartistat til flerkulturell stat» (2017) viser klart hvordan elitenes forestillinger om Norge og verden har blitt nærmest snudd på hodet i løpet av kort tid.
Norge har gått fra å ledes av nasjonalt innstilte eliter, opptatte med å sikre velferd og sikkerhet for eget folk, til en gruppe med et klart internasjonalt perspektiv, hvor en abstrakt godhet overfor alle verdens mennesker er den høyeste plikt. Det eksisterer en avgrunn mellom de to synspunktene. Fra å være det norske folkets garantister for en trygg utvikling, så har de norske elitene antatt et nytt mandat hvor nordmannens skjebne er heller uviktig. Derimot er de abstrakte universalistiske ideologier, slik som «menneskerettigheter», avguden som det kontinuerlig skal danses rundt.
Men på tross av denne forvandlingen i de norske elitenes tenkemåte, så er det klart at 17. mai som festdag står sterkt i Norge. Dette kan tyde på at det finnes et stort potensial for folkelig motstand fortsatt i de nasjonale nøkkelspørsmålene, slik som selvstendighet og nasjonal egenart.
En får tro at skarene med bunadsbekledde nordmenn ikke bare er et uttrykk for tidsriktig motesans, men er et uttrykk for hvem disse menneskene mener at de er. Et eget folk, fritt og selvstendig.
