Av: Timothé Vorgens
Søndag 9. juni, om mindre enn 20 dager, går franskmennene til valgurnene for å velge 81 av de 720 medlemmene av Europaparlamentet, den europeiske motsvarigheten til den amerikanske kongressen.
Det er nå to nasjonale høyrepartier i Frankrike som stiller til valg til Europaparlamentet. Men er det noen reelle forskjeller som rettferdiggjør denne situasjonen? Rassemblement National (RN), som ledes av 28 år gamle Jordan Bardella, er ikke lenger alene om å ville bekjempe innvandringen i Frankrike.
Reconquête med Marion Maréchal (barnebarn av Jean Marie le Pen) og Eric Zemmour har stjålet septeret i kampen mot fremmedkulturell innvandring.
Reconquête er mer eksplisitt i sitt språk, tøffere i sine forslag, og har etablert seg som det eneste partiet som våger å snakke om remigration, noe som gir inntrykk av at RN har blitt et lunkent konsensusparti.
Hva skyldes dette ryktet?
Her er det du trenger å vite:
RNs innvandringsrealistiske tiltak får plass på 105 ord på den offisielle nettsiden for EU-valget. Det er omtrent to ganger så stort som ingredienslisten på et flaske ketchup.
For å lese de innvandringsbegrensende tiltakene til Reconquête (Zemmours parti), bla 29 ganger for å komme til bunnen av siden.
Reconquête har i praksis blitt fanebæreren for antiinvasjonssaken i Frankrike.
Partiet er det første og eneste som snakker åpent om remigrasjon, noe som av og til gjør enkelte RN-kandidater ukomfortable med dette temaet, som Marine le Pen ikke vil høre snakk om.
Enda verre er det at “de rangløses madonna”, som hun kaller sine velgere, ble offentlig opprørt over at hennes tyske partner i EU-parlamentet, AFD, holdt et møte der det ble skissert en massiv plan for tilbakeflytting. Hun skal ha bedt Alice Weidel, medformann i AFD, om å forplikte seg skriftlig til ikke å inkludere remigration i det tyske partiets politiske program.
Antirasisme i RN er ikke lenger et fantasifoster, det er en etablert realitet. Det er ikke lenger rimelig å tro at Marine le Pen bare er strategisk, eller ekstremt forsiktig med hva pressen vil si. Hun uttrykker essensen av sin personlige tenkning.
Hun uttalte til journalister i januar 2024:
“Jeg mener at vi i så fall har en åpenbar motsetning med AfD. Og vi må diskutere våre forskjeller, og se om disse forskjellene har, eller ikke har, konsekvenser for vår evne til å alliere oss i samme gruppe”, hadde Marine Le Pen også forklart.
Til tross for forsøk på å blidgjøre AFD-leder Alice Weidel, har Marine Le Pen siden opprettholdt en ganske tøff holdning overfor sin tyske høyrenasjonale motpart.
Remigrasjon er et ord Marine le Pen ikke orker å høre, like lite som Angela Merkel orker å se det tyske flagget på sine politiske møter. Det er for farlig for mediene, lite populært i befolkningen, og hun vet at dette begrepet høres ut som ordet “krig” for franskmennene. Den berømte borgerkrigen som bokstavelig talt skremmer befolkningen, og som mange fortsatt anser som en reell risiko, selv om dagens hendelser ser ut til å vise at den allerede er en realitet.
Men er Jordan Bardella, president i RN, like samtykkende som sin tante gjennom ekteskap (han er gift med Nolwenn Olivier, Marine Le Pens niese)? Ingenting beviser det. Journalister (på venstresiden, altså) hevder å ha sporet opp en av hans gamle sarkastiske Twitterkontoer (RaipNat du Gaito), der de forsøker å presentere en humoristisk retweet om to hvite omgitt av svarte i et svømmebasseng som bevis på hans … rasisme.
Uberørt benekter han å være opphavsmannen og fortsetter på sin vei, kronet med en oppslutning på 32 prosent.
MLP ser ut til å ha valgt sin erstatter med stor omhu, engstelig for ikke å måtte frykte det som for henne ville være et skritt tilbake mot en radikalisme hun alltid har avskydd, siden det er nettopp dette ryktet hun har lidd under siden barndommen.
Etter selv å ha deltatt som en enkel aktivist i hennes presidentkampanje i 2012, og etter å ha overvært talen hennes i Lyon 7. april 2012, virker det ikke som om det generelle temaet og strukturen i talen hennes har endret seg mye siden den gang. Talen hans var Soralsk allerede da, og har forblitt det i visse henseender (Alain Soral er en “tidligere” fransk kommunist som er pro-arabisk, besatt av jøder og en fiende av raserealisme, og som hadde stor innflytelse på den nasjonalistiske bevegelsen fra 2010 til 2017, så vel som på RN med sin “høyre for verdier og venstre for arbeid”-diskurs).
Eric Zemmour, har alltid hatt en grunnleggende uenighet med ham om et viktig tema: Islam. Denne uenigheten, som en gang var en strøm mellom de to mennene, har nå blitt en elv som definitivt skiller to hovedtyper av høyresiden i Frankrike:
Den motstandsorienterte høyresiden, som fokuserer på sivilisasjonskampen, og dissidenthøyre, som ønsker å “bekjempe systemet”.
Begge mener seg å være den modne versjonen av høyresiden, selv om den ene av dem “klokt nok” unngår å nevne ordet rase.
RN mener at islam er perfekt forenlig med Frankrike, mens Reconquête ser det som en grunnleggende sivilisatorisk motsetning.
Zemmour ser den som Vestens historiske fiende og fanen for den anti-hvite kampen i den tredje verden, mens RN ser den som en (innbilt) grobunn for valg; islam er den store avsløreren av den folkelige kampen i Europa og i hele den hvite verden.
I Frankrike vil den ene av de to bare overleve i fred hjemme, mens den andre vil dominere og straffe Vesten på sine egne landområder.
Den store fordelen med Marine le Pen og Jordan Bardella er at de før Reconquête forsto hvordan de skulle snakke til denne “gilets jaunes”-mentaliteten som mange franskmenn fortsatt har: Utnytt minnet som Jean Marie le Pens FN etterlot seg hos franskmennene (og journalistene), la sjarmen virke uten å overdrive, insister på levekostnadene, på pensjonene, snakk om lønnsøkninger. Surf på det nedarvede imaget og bli sosial.
Zemmour og Marion Maréchal har på sin side den ulempen at de forteller sannheten til et folk som egentlig ikke ønsker å høre den lenger. 5,5 prosent av de stemmeberettigede er for øyeblikket svaret fra et folk som bare er interessert i valget 5 dager før den skjebnesvangre datoen.
Vil franskmennene ta et tillitssprang? Den “furia francese” som vi har ventet på ved hvert valg, men som bare ikke skjer.
Reconquête mener at vi må vekke franskmennene. Men da må de sove, og ikke være like likegyldige til sin egen skjebne som pandaene i dyrehagen.
Det som står på spill i dette valget, er rett og slett overlevelsen til det eneste politiske partiet som holder invasjonsmotstandens fakkel i hevd, i møte med den bløffen som RN kan ha blitt.
De europeiske partiene som leter etter allierte mot invasjonen av Europa, gjør klokt i å mistenke RN for i større grad å ha blitt den myke, udugelige høyrefløyen de har kjempet så hardt mot.
