Av: Geir Hasnes
Planøkonomi?
Kent Andersen langer ut i kjent stil på Document 6. mai, og denne gang er det svenske Scania, det en gang så solide lastebilfirma, som får gjennomgå. Men mens jeg ler og fryder meg over idiotien hos Scanias såkalte ‘ledelse’, slår det meg at Kent tar feil.
Han sier nemlig at Scanias ‘ledelse’ setter sin lit til politikernes press, tvang og økonomiske subsidier, noe han metaforisk kaller «planøkonomi», noe som skal lede tankene hen på kommunistlandenes politisk styrte økonomi, hvor man produserte etter politikk og ikke etter behov.
Selvsagt er ordet «planøkonomi» ment som skjellsord i den verste betydning av ordet man kan komme på. Men klimapolitikerne bedriver ikke planøkonomi.
Hverken plan eller økonomi
Det finnes ingen plan for noe slags «grønt skifte». Man kan ikke kalle religiøst ladede powerpointpresentasjoner for «plan». Man kan ikke kalle en uendelighet av meningsløse klimafraser en «plan». Man kan ikke kalle press, tvang eller subsidier for «plan» eller «økonomi». Man kan ikke kalle politikernes klimasløsing eller bedriftsledelsenes grønne satsing for «økonomi».
Man kan kritisere Stalin og kompani for deres bortimot utopiske femårsplaner etter at Russland hadde blitt til Sovjet-unionen. Men uansett hvor mye kommunistenes økonomiske styresett er å kritisere, rager de himmelhøyt over dagens klimautopiske mangel på økonomistyring.
Fra å være et bondesamfunn da revolusjonen ankom i 1917 ble industrialiseringen av Sovjet-unionen gjennomført med ekstrem hastighet, slik at da nazistene ankom i 1941, så møtte de ikke bare motstand, men de ble til slutt slått. Og nazistene kom som noen muligens husker, fra den gangens mest industrialiserte land, og i Tyskland hadde de forberedt seg og bygd opp krigsindustrien i mange år. Det er en fornærmelse mot kommunistene å kalle klimapolitikernes tilfeldige fluesurrbevegelser for planøkonomi.
Hadde disse klimapolitikerne hatt en plan, hadde de kanskje kommet noen vei siden 1990. Men de har ikke hatt noen plan. De har heller ikke hatt noen form for økonomi. Man kaller ikke småungenes sløsing av ukepengene en form for økonomi. Hadde politikerne brukt alle pengene som strømmet inn fra oljen fornuftig siden de ble klimafrelste godfjotter omkring 1990, istedenfor å søle dem bort på utallige investorer og andre pratmakere, (og kaste dem vekk på alt mulig annet fjas verden over) så hadde Norge for lengst hatt mer effektiv vannkraft og kjernekraftverk i massevis (selv om Kent mener vi ikke trenger kjernekraft i Norge), et effektivt transportsystem med strømlinjeformede veier og jernbaner over hele landet, slik at disse klimautslippene hadde sluppet å slippe ut i den grad de har fortsatt å gjøre det.
Klimasløsing og klimapjatt
På samme tid som de selvskrytende politikerne har sløst bort milliarder på klimaforskere, klimapowerpointer, klimaintervjuer, klimadebatter, klimaledere, klimaavlat, klimakvoter – og for ikke å glemme det – klimamoms på hele sulamitten; på samme tid som de har sittet i uendelige møter og slikket hverandre oppetter ryggen, stilt opp på NRK og diverse andre medier og skvatret innholdsløse og meningsløse klimafraser, reist hele jorden rundt for å bedrive klimapjatt med likesinnede etterplaprere, så har de ikke produsert noe som helst av verdi.
Klimautslippene i Norge er som de var for trettifem år siden. Karbondioksydnivået på Mauna Loa bryr seg filla om verdens samlede klimatiltak der det danser i vei mot stjernene. Ingen klimatiltak har den ringeste virkning uansett hvor mye penger som slenges etter sjarlatanene i utallige svindelforetak.
Samtidig har ikke et eneste departement prøvd å regne på hva det grønne skiftet vil koste. Samtidig har ikke en eneste politiker greid å legge frem noe som har den minste likhet med en plan. Det finnes ingen økonomi, bare en vanvittig sløsing utført av egensindige godfjotter uten anelse om hva «plan» eller «økonomi» betyr.
Klimapolitikerne er faktisk så dumme at jeg tror det må skyldes evolusjonen: At det har blitt så godt og enkelt å leve i Vesten at det har utviklet seg en egen rase av mennesker som livnærer seg uten det minste fnugg av forståelse av tall og mengder eller begreper i sin alminnelighet.
Klimasekten og smartingene
Det er svært vanskelig å finne historiske paralleller til dagens klimatøv. Mange drar en parallell til religiøse sekter, men de religiøse sektene lover faktisk at tiltakene deres virker. Avlatsbetaling skulle sørge for at sjelen ut av skjærsilden springer. Når frimenigheter i USA samler inn penger til at lederne deres kan leve i sus og dus, får de i det minste gode opplevelser til gjengjeld, sang og musikk, og utsikt til sjelens frelse i Paradis.
Men klimafjolsene får ingen ting. I klimapolitikernes styrte NRK og andre medier hører du aldri at «halleluja, klimatiltakene har virket», «halleluja, det nyttet å rasere naturen med tusener av vindturbiner», «halleluja, polisen har øket i utbredelse», «halleluja, temperaturen i April gikk ned med 0,0005 grader» eller andre tegn på at disse vanvittige summene som sløses ut, milliard på milliard, har virket. I stedet mistenkeliggjør man alt som kunne, merk det, kunne tas til inntekt for at det nyttet å betale noen tusenlapper pr tonn karbondioksyd.
Klimasekten blir derfor å ligne med hedningene i førkristen tid. Den gangen de var så redde for de uberegnelige naturgudene at de ofret dyr og mennesker for klimaet. Men – for oss som har lest eventyret tidligere – så nyttet det jo ingen ting.
Godfjottgen
Det som er så rart, er at folk flest ikke ser ut til å skjønne at de blir lurt. Kanskje nordmenn er særlig flinke til å ha et spesielt godfjottgen, som gjør at de er tilfreds med å bli utnyttet. Klimaet har alltid vært spesielt hardt for de nærpolare nordboere, så kanskje det oppfattes som et resultat av syndig oppførsel at det skulle bli en varmere sommer og en kortere vinter?
Smartingene, det er de profesjonelle investorene, de som kjøper seg inn på vei opp i et hvilket som helst rosa klimaprosjekt, for å selge seg ut til godfjottede amatørinvestorer før katastrofen er et faktum og pengene er tapt. Og de vil alltid være tilstede for å få gratis penger av politikerne.
Sånn sett kan vi si at de profesjonelle investorene har en plan og en økonomi, selv om denne ikke er som kommunistenes planøkonomi, men heller som en fenomenal forretningsidé man i korthet kan kalle parasittisme.
Parasittisme
Parasittene har nemlig evolvert til å leve i et partnerskap med sin vert, der de ikke dreper verten. Maurslukeren super ikke til seg flere maur eller termitter enn at de gjenværende kan formere seg tilstrekkelig frem til neste måltid. Slik har investorene skjønt hvordan de skal supe til seg av oljepengene. Ikke som i gamle dagers Olsen-bandenstil, men som i moderne tiders politikerstyrte tildelinger.
Menneskeheten har nemlig evolvert seg frem til at de aksepterer at ti prosent tas fra dem av parasittene uten at de får noe igjen for det. Slik er det i bedrifter, hvor det finnes en andel parasittledere som ikke gjør noe som helst produktivt. Slik er det med politikeres tid. De kan bruke masse tid på noe som ikke er produktivt. De kaster bort sin egen tid på tomhet og jag etter vind, som Predikeren sier, og tror de bruker det dyrebare livet sitt til noe fornuftig.
Enn så lenge som oljeplattformene pumper opp olje og gass, kan klimafjolsene holde på med den vanvittige sløsingen sin, i en form for god gammeldags hedenskapsofring for ingen ting. Jeg er forundret over at halve landets befolkning lar dem holde på. Jeg er forundret over at den Norske Kirkes teologer ikke ser hvor landet er på vei. Nei, unnskyld, den Norske Kirke forsverger seg nå til empatismen, og den eneste synd er utslipp av – den gaven Gud en gang ga jorden slik at det skulle bli liv der.
Men planøkonomi, Kent! Nei, for politikerne er ordene altfor konkrete. De har jo mening. De er ikke vage og udefinerte. De er jo ikke floskler. De er jo slikt som politikerne skulle ha rådgivere til å hjelpe med.
Plan og økonomi. Ingen klimafjottpolitiker aner hva det er. Ingen.
