Av: Reinert Skadsem
I et representativt demokrati som Norge, skulle man tro at folk valgte smarte og rettskafne personer som sine representanter. Er dette tilfelle i Norge eller i den «demokratiske» verden generelt? Hvis ikke, hvorfor er det slik?
Mitt ønske om å utforske denne problemstillingen ble utløst av å høre på et podcastintervju med den verdenskjente økonomen Martin Armstrong. Han hevdet at dagens verdensledere ikke er særlig smarte. På 80-tallet hadde verden ledere som Margaret Thatcher, Ronald Reagan, François Mitterrand, Helmut Kohl og Mikhail Gorbatsjov. Disse kunne formulere seg klart og delta i intelligente samtaler. Hvem av dagens verdensledere kan gjøre dette, bortsett fra vestens motstandere som Vladimir Putin og Xi Jinping? Kan for eksempel Joe Biden, Emmanuel Macron eller Justin Trudeau holde en pressekonferanse og ta imot spørsmål på en overbevisende måte?
La oss fokusere på Norge, hvor jeg har bedre oversikt. Her har vi rundt ni partier representert på Stortinget og en regjering med ca. 16 statsråder. Fremstår partilederne og statsrådene som eliten av det norske folk? Er de betydelig smartere og mer rettskafne enn gjennomsnittet? I løpet av de siste to årene har seks statsråder måttet fratre på grunn av enten inkompetanse eller svindel – eller begge deler. Dette kommer i tillegg til flere lignende avsløringer blant fremtredende stortingsrepresentanter. Mange av partilederne har gjort offentlige uttalelser som vitner om begrenset intelligens.
Jeg mener dette er bevis på at Norge ikke styres av de beste blant oss, i strid med det man kunne forvente i et demokrati. Hvorfor er det slik? Har vi egentlig et demokrati?
Først og fremst har vi ikke et reelt demokrati, siden partiene selv bestemmer hvilke representanter folket får velge blant, i nummerert rekkefølge. Dermed kan ikke folket fritt velge sine egne representanter. De etablerte partiene har også gjort det vanskeligere for små partier å stille til valg, noe som reduserer utvalget av mulige representanter.
Hvem bestemmer da hvem som blir sentrale personer i partiene, og som dermed blir statsråder og stortingsrepresentanter? Det virker ikke som om dette baseres på meritter, kompetanse eller intelligens.
Svaret ligger hos media, også kjent som MSM. Media velger hvordan en person fremstilles – som god eller ond, som idiot eller briljant. De bestemmer om noen skal få omtale, siteres, eller om deres uttalelser skal gjengis i sannferdig kontekst. Gjør de dette basert på sannhet? Er journalistene og redaktørene over gjennomsnittet smarte, rettskafne, sannhetssøkende eller demokratiske? Jeg mener nei. Media har blitt den fjerde statsmakt, mer mektig enn noen av de andre statsmaktene, og dermed mer korrupt.
Media består ikke av sanne journalister, men aktivister som driver aktivisme forkledd som journalistikk. De gransker ikke politikere, de er venner med dem. Ofte dekker de over dårlig atferd hos politikere, kanskje for å bruke det som pressmiddel senere. Journalistene og redaktørene har ofte tankegods langt ute på venstresiden. Typiske kjennetegn på venstresiden er manglende moral og sannhetssøken. I stedet for å argumentere for sine ideer, bruker de alle triks for å unngå motstridende ideer.
Da redaktørene i norsk presse i praksis er mektigere enn politikerne, tilhører de da eliten av folket? Dette er vanskelig å besvare. Redaksjonelle kommentarer er ofte ideologisk betinget og sjelden deltakere i offentlig debatt. Dermed kan man spekulere basert på det man vet: at pressen ikke består av folk som utmerker seg intellektuelt.
Mitt svar på spørsmålet om hvorfor vi har inkompetent lederskap i dette landet er følgende: Pressen velger politikere som er lett å manipulere og deler deres venstrevridde ideologi basert på globalisme. De gir disse politikerne frikort mot dårlig omtale og angriper de som ikke deler deres ideologi. For å tro på sosialisme og globalisme må man enten unngå å tenke grundig gjennom dette, eller ikke evne det.
Skal vi få gode, intelligente politikere her i landet, må folket slutte å la seg forføre og villedes av media. De bør heller lese alternative medier med alternative nyheter og stemmer, og tenke kritisk. Hvis flere gjør dette, vil flere stemme på partier som fører fornuftig politikk, uttrykker seg fornuftig og setter fornuftige folk på sine lister.
“If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter.” – George Washington
