Av: Per Anton Rønning
Den unge mannens navn var Antonio Gramsci (1891 – 1937). Idéene hans har i snart et århundre vært ytre venstres viktigste våpen for å radikalt endre samfunnet i sitt bilde. Selv om analysen har vært en åpen og tilgjengelig hemmelighet, er det først nå at høyresiden virkelig har fått øynene opp for den.
Gramsci ble født 22. januar 1891 på Sardinia, Italia. Som toåring pådro han seg Potts sykdom. Noe som medførte at ryggraden ble deformert og han ble pukkelrygget.
Gramsci studerte filologi og språkvitenskap på universitetet i Torino. Det var her han ble introdusert til, og gjorde seg kjent med arbeidet til Benedetto Croce (1866 – 1952) og Giovanni Gentile (1875 – 1944). Studiene av deres tekster gjorde ham bevisst på viktigheten av relasjonen mellom kultur og politikk. Noe som senere skulle påvirke hans tenkning i veldig stor grad.
Gramsci fullførte aldri sine studier, men ble mer og mer engasjert i politikk. Først som en av grunnleggerne av det italienske sosialistpartiet (Partito Socialista Italiano), deretter bidrog han i 1921 med å opprette sentralkomitéen til Partito Comunista d’Italia (senere Partito Comunista Italiano).
Les også: Bokomtale: Neste generasjons marxisme
I 1926, fire år etter at Benito Mussolini var blitt statsminister i Italia, ble Gramsci sammen med andre ledende kommunister arrestert og dømt til 20 år i fengsel. Pga. forverret helse ble han 11 år senere innvilget løslatelse, men han døde av hjerneblødning på et sykehus i Roma 46 år gammel, bare dager etter at han var satt fri, den 27. april 1937.
Det var under fengselsoppholdet at Gramsci skrev Fengselsnotatene (også kalt Fengselsopptegnelsene) som nå, 84 år etter hans død, gjør han dagsaktuell. Det er idéene til Gramsci, snarere enn mannen vi vil se på i denne biografien.
Nylig introdusert i Norge
Gramsc sine tekster kom sent til Norge. I serien Cappelens upopulære skrifter ble Antonio Gramsci. Utvalgte tekster 1916 – 1926 oversatt til norsk og publisert i 2019, og året etter ble Utdrag fra Fengselsopptegnelsene utgitt. Gramscis bibliografi innbefatter mer enn 15 000 tekster. Han har inspirert populærkultur og akademisk debatt, og det er anerkjent innen akademia at hans tanker om hegemoni har vært med på å vitalisere marxistisk tenkning.
For de som leser Document.no er ikke Gramsci et nytt navn. Den konservative nettavisen har siden 2010 hatt over 20 leserinnlegg og artikler som i ulik grad har tatt for seg betydningen Gramsci har hatt for venstresidens kulturkamp.
Les også: Hvordan kidnappe et begrep?
Andre har også omtalt hans negative påvirkning. Blant annet i relasjon til Gramscs syn på religion. Han uttalte en gang (fritt oversatt) at “sosialisme er nettopp religionen som må overvelde kristendommen”. Det er derfor kanskje ikke så overraskende at også den kristne avisen Norge i Dag har advart mot revolusjonen Gramsci argumenterte for. Avisens redaktør Finn Jarle Sæle har publisert en interessant lederartikkel om tankene bak avkristningen av Norge, og hans kone Anita Apelthun Sæle skrev i en kommentarartikkel om hvordan kristendommen kan kontre kulturmarxismen og redde Vesten.
Forlegger i Legatum Publishing, Tore Rasmussen, har også skrevet en artikkel om Gramsci og introdusert ham til Resetts lesere, men etter at nettstedet ble lagt ned er ikke teksten lengre tilgjengelig. Jeg hadde derimot lagret den, og med tillatelse fra Rasmussen er dette leserinnlegget delvis bygget videre på hans artikkel.
Uten Filter har så langt ikke presentert noe om Gramsci. Dette vil jeg nå bøte på, ved å gi leserne en kort introduksjon til Antonio Gramsci, hans idéer og påvirkning.
Fra marxisme til kulturmarxisme
Gramscis viktigste arbeid var kjent i Frankfurterskolen, men ble ikke oversatt til engelsk før 1971. Denne oversettelsen fant sted på University of Notre Dame under ledelse av Joseph Buttigieg, faren til den Demokratiske presidentkandidaten Pete Buttigieg (nå transportminister i Joe Bidens regjering).
Matematiker, kulturkritiker og medforfatter av boken Cynical Theories, James Lindsay, definerer Gramsci som koblingen mellom Karl Marx og dagens “woke”-venstreside. Marx beskrev en konflikt mellom klasser. En konflikt han mente kom av ulike posisjoner i økonomien og en urettferdig asymmetri over kontrollen på produksjonsmidlene som førte til at arbeiderne ble utnyttet av kapitalistene.
Les også: Carl Benjamin analyserer Rules for Radicals av Saul Alinsky
Videre beskrev Marx en overbygning, tenkt som statsforvaltningen, samfunnets politiske, sosiale og kulturelle institusjoner, inkludert jus, politikk, religion, kunst og filosofi. Denne overbygningen forstod Marx som sterkt betinget av samfunnets underliggende økonomiske forhold, også kalt “materielle basis”.
Dette var bakteppet for Gramscis arbeid. Karl Marx hadde argumenter for at den regjerende klassen brukte tvang og samtykke til å manipulere arbeiderklassen til å tro at det rådende systemet var ønsket og naturlig. Gramsci utvidet denne analysen ved å introdusere konseptet om hegemoni for å beskrive hvordan den regjerende klassen etablerer og beholder sin kontroll i samfunnet ved å lure massene til å tro at det rådende systemet er slik det burde være. Her brøt han delvis med Marx’ syn på at overbygningen var utledet fra økonomiske forhold, og rettet heller fokus på hvordan overbygning som frittstående faktor kunne forklare hvordan borgerskapets normer, verdier og forståelsesmåter blir “sunn fornuft” og samfunnets offentlige opinion.
Gramscis oppfatning av hegemoni innebærer altså at den herskende klassen støtter seg på en kombinasjon av ulike sosiale institusjoner for å sikre sin makt og kontroll. I relasjon til makt og kontroll, skiller han mellom politiske institusjoner som rettssystem og politiet på den ene siden, og sivile institusjoner som kirken, familien og utdanningssystemet på den andre.
Han argumenterte videre for at statens maktutøvelse er tosidig: På den ene siden det politiske samfunnets «herredømme», det vil si myndighetenes utøvelse av vold og tvang, og på den andre siden sivilsamfunnets «ledelse», det vil si det kulturelle hegemoniet og konsensus. Bevæpnet med denne kunnskapen ønsket Gramsci ikke bare å analysere situasjonen, men presenterte en pragmatisk vurdering av hvordan marxister kunne ta makten.
Til maktovertakelse foreslo han to alternativer: Manøvreringskrig eller posisjonskrig. Førstnevnte er en klassisk voldelig revolusjon, men Gramscis analyse var at dette ville fungere dårlig i vesteuropeiske land med godt utviklede sivile sektorer. Derfor anbefalte han heller en langvarig, lavintensiv kulturkamp (også kalt metapolitikk) for å undergrave og overta samfunnets institusjoner, slik at samfunnets holdninger kunne endres og dermed føre til politisk endring. Det finnes nok av historiske eksempler på at en slik tilnærming er effektiv.
Les også: Fødselsrater, feminisme og forestående kollaps
Blant annet i Kina, hvor Mao gjennomførte en brutal kulturrevolusjon for å sikre sin makt. Da den var over etter mer enn ti år, var ingen i stand til å stå imot Det kinesiske kommunistparti fordi det ikke fantes noen kulturell opposisjon. Slik ble ettpartistaten konsolidert.
Et annet eksempel er det som nå skjer i USA, men i motsetning til i Kina kommer kulturrevolusjonen i USA først, så endres antall dommere i høyesterett, retten til å bære våpen reduseres, millioner av nye velgere med “rette meninger” importeres, og ytringsfriheten blir spist opp av stadig flere “hatprat”-lover. Slik skapes et samfunn der venstresiden alltid har makten.
Revolusjon fra venstre eller høyre?
Er man bevisst på taktikken som brukes, er det lett å se at vi nå står midt i et forsøk på maktovertakelse fra ytre venstre i Vesten generelt og USA spesielt. Marxistene lyktes ikke med voldelig revolusjon i Vest-Europa på 1920- og 1930-tallet, men godt hjulpet av Gramscis ideer kan de vinne en posisjonskrig nå.
Vi slipper ikke unna her i Norge heller. At 37% av norske lærere i 2005 stemte SV og at nesten hver tredje person på SVs lister i 2015 var en lærer, er et betydelig større problem enn høyresiden har tatt inn over seg.
Det at kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby (V) i 2021 forsøkte å erstatte historiefaget med et nytt propogandafag om “menneskerettigheter” kan og bør etter min vurdering også sees i denne sammenhengen. Og dette er ikke de eneste eksemplene på at dette foregår også her i landet. Et annet eksempel er innføringen av Rosa Kompetanse og den radikale kjønnsideologien som har blitt pensum i norsk skole, hvor barn lærer blant annet at det skal finnes et slags “psykologisk kjønn” og at kjønn skal være grunnleggende for en persons identitet.
Les også: Vi minnes Dominique Venner: Tok livet av seg for å vekke det franske folk
Et annet eksempel er FRI og den rollen de har erobret når det gjelder norsk politikk. FRI var med på innføringen av Selv-ID, som betyr at en kan endre juridisk kjønn ved å bare endre papirer og bytte bokstav i passet. I tillegg jobber FRI blant annet for å fremme ny lov om seksuelt samtykke (også kalt “samtykkelov”), de ønsker også å få slutt på stigmatisering og følelse av skam hos personer som opplever BDSM og lignende perversiteter som viktig for sin identitet, og de ønsker “kunnskap om kjønns – og seksualitetsmangfold” hos alle som jobber med barn både i skole, barnehage og organiserte fritidsaktiviteter, samt at biologisk kjønn for eksempel ikkje skal avgjøre hvilket lag et barn skal spille på i fotball. Når alle arenaer et barn beveger seg innenfor, skal følge den radikale kjønnsideologien/kjønnsteori, vil barna i praksis aldri vil møte voksne som ikke støtter ideologien.
For de som vil lære å gjenkjenne trekkene bedre, og kanskje bidra til å forhindre og reversere den pågående marxistiske kulturrevolusjonen samt lære mer om Gramsci, kan jeg i tillegg til Gramscis egne tekster, anbefale forfatteren Alain de Benoists trilogi View from the Right. De Benoist er idéhistoriker og grunnlegger av den franske tankesmien GRECE, og har i fire tiår ledet en motstrøm i kulturkampen. Jeg tror ikke det er tilfeldig at Vest-Europas største kulturelle og dermed politiske motstandsvilje mot multikulturalismen, finnes i nettopp Frankrike.
Men i dag står også vi midt oppi dette i Norge. Hvordan veien videre blir, er opp til oss. Enten lar vi “woke” vinne, eller så følger vi de Benoists eksempel, tar opp hansken og går helt og fullt inn i kulturkrigen.
Det komplette byggverket
Tankerekken Gramsci startet rundt 1. Verdenskrig ble stadig utviklet videre, og vi kan kanskje si at Herbert Marcuse la siste hånd på verket i USA etter 2. verdenskrig. De som var engasjert ved den tidligere nemnde Frankfurterskolen (Institut fũr Sozialforschung) flyktet til USA da Hitler kom til makten (Horkheimer, Adorno, Fromm, Marcuse), og da krigen var slutt dro alle unntatt Marcuse tilbake til Tyskland. Marcuse fortsatte sitt arbeid som professor ved UCSD.
Hvem kan erstatte arbeiderklassen som middel til å gjennomføre revolusjonen? Dette var det grunnleggende spørsmålet. Marcuse definerte nå “offergrupper”, grupper han mente måtte ha interesse av radikale endringer. Han fikk dermed i stand en politisk korrekt koalisjon bestående av ulike minoritetsgrupper: Radikale studentgrupper, radikale feminister, fargede, homoseksuelle, alt som kunne tjene formålet som var revolusjonær endring av samfunnet i marxistisk retning. I dag ser vi at “offergruppen” de har valgt seg, er transpersoner og andre som definerer seg innenfor FRI, Rosa Kompetanse, Pride, og nå også den norske skolens radikale kjønnsteori.
Mange anser dette bidraget som avgjørende for kulturmarxismens endelige utforming. Når vi kaster et blikk på amerikanske eliteuniversiteter i dag kan vi notere at dette ideologiske byggverket er kronet med “suksess”. Campus domineres fullstendig av radikale aktivister som kjører nådeløse kanselleringskampanjer mot personer med synspunkter som ikke faller i god jord. Det er med andre ord ikke lett å være student i USA hvis man har en konservativ livsanskuelse.
Les også: Grunnloven endres for å styrke maktfordelingsprinsippet (?)
At dette også har bredd seg til Europa er udiskutabelt. Vi ser videre at det såkalte Big Tech (Google, Facebook, Instagram, Amazon osv.) håndhever sensur av synspunkter fra høyresiden. Det hevdes at dette er privateide selskaper, som må få lov til selv å bestemme hva synspunkter de vil formidle. Men da ser man bort fra at disse selskapene til sammen danner noe nær et monopol,som også monopoliserer meningsdannelsen. Deres adferd er iallfall monopolistisk, selv om de rent teknisk er flere ulike selskaper. At de er flere enn ett selskap, spiller liten rolle når de alle drar i samme retning.
Det hederlige unntaket her er X, Elon Musks plattform som tidligere het Twitter, før Musk kjøpte selskapet. X er dermed sikkerhetsventilen som gjør det mulig for konservative stemmer å komme til orde. Man skulle tro amerikanske konkurransemyndigheter ville ha interesse av å se nærmere på fenomenet meningsdannelse i Big Techs verden, men det ser ikke ut til at den tanken har streifet dem. Eller, de vet godt hva som foregår, og ønsker at stemmer på høyresiden skal kanselleres.
Utviklingen er uansett mer enn betenkelig, og viser at den ideologi Antonio Gramsci introduserte har hatt mer vidtrekkende følger enn det Marx’ ideer har hatt. Gramsci pekte på vestlig kultur som det største hinder for marxismens fremmarsj, og utformet en strategi for nedbryting av Vestens sivilisasjon ved å bekjempe denne innenfra. Noe som har vist seg å være svært effektivt, så man kan kanskje utrope Gramsci som Marx’ overmann.
