Øyvind Eikrem, redaktør
Den utmerkede britiske skribenten Peter Hitchens har sagt det følgende om meningsmålinger: «Opinion polls are a device for influencing public opinion, not a device for measuring it. Crack that, and it all makes sense.» Eller på godt norsk: «Meningsmålinger er et instrument for å påvirke opinionen, ikke et instrument for å måle den. Forstå det, og alt gir mening.»
La oss, for argumentets skyld, ta Hicthens på alvor her.
Den 3. juni kom TV2 med en ny meningsmåling. Presentasjonen av datamaterialet er verd et nærmere blikk.
En rekke «store» partier er gitt sin egen søyle i den grafiske framstillingen. Men utvalget av partier som får slik presentasjon er ikke basert på oppslutning i meningsmålingen. Det er heller ikke basert på resultatet i Stortingsvalget 2021.
Hva er det da basert på? Det er det umulig for min del å svare på.
Men resultatet blir nå uansett at Industri- og Næringspartiet (INP) får sin egen søyle i TV2-framstillingen, mens Norgesdemokratene ikke finnes der. Usynliggjort. Og det på tross av at tallenes tale burde ha snudd om på den saken.
Jeg er ikke tankeleser så jeg kan ikke fortelle om grunnene til personene i TV2 som bestemte det.
Men det kan knappest være gode grunner som leder til en slik opplagt urimelig konklusjon.
Og jeg kan også, når anledningen byr seg, tillate meg å spekulere litt. Når en ser samlet sett på den mediedekningen som INP og Norgesdemokratene har fått de siste par årene, så er kontrasten helt påfallende. Det førstnevnte partiet har blitt løftet fram av nærmest hele den norske pressen med det ene sympatiske oppslaget etter det andre. Bildet som males av INP er av en trivelig og jordnær gjeng som vil løse problemer for vanlige folk. Skikkelige og oppriktige mennesker. Slike du vil stemme på. Mens for det andre partiet, Norgesdemokratene, så har ignoreringen vært total – riktignok med unntak av velplasserte drittpakker rett før valget. Det beste er vel at velgerne ikke engang vet at de finnes.
Er saken så enkel at den norske pressen gjør det de kan for å ødelegge for de som de ikke liker? At de er aktører i den politiske prosessen, ikke observatører og kommentatorer som forholder seg til saklighetshensyn?
En kan sannelig lure.
