Vi er på et verre sted i dag enn i 2001. Gatene begynner på å ligne de jeg forlot. Det er ikke Europa lenger. Hvordan håndterer man dette uten å bli det man ikke ønsker å bli?
Ayaan Hirsi Ali
USA og Vesten svarte med det de kunne best: overlegen militærmakt. Det vi ikke har sett gjennom disse årene, er den andre siden: Dawa. Bevegelsen som transformerer muslimer til politiske redskaper for å nå målet om en altoppslukende islamistisk stat i hele verden.
Dawa er i bunn og grunn “planen”. Den går ut på å forvandle de som identifiserer seg som muslimer, fra vanlige religiøse mennesker som identifiserer seg med troen, men som ikke er politiske — til politiske verktøy for målet.
I tillegg er det også en langsiktig plan om å islamisere institusjoner. Det skjer gradvis. Det finnes en hybridform. Det finnes noen i islamistiske kretser som sier at vi bør bruke de gradvise metodene, og så bør vi bruke makt når anledningen byr seg. Så disse formene for islamisering av samfunnet, som arbeider mot målet om et shariabasert samfunn lokalt, regionalt eller globalt, finnes og de ekspanderer.
Samtidig står vi og ser på at dette skjer i tradisjonelt ikke-muslimske områder — i tradisjonelt kristne eller jødisk-kristne samfunn.
Likevel gjør vi ikke noe mer med spredningen av ideologien. Jeg tror vi har åpnet opp for etableringen av en enorm infrastruktur for Dawa.
Dette er som en kreftsvulst. Det islamistiske budskapet og dawah-agentene (islamistene som fremmer det) befinner seg i utdanningssystemet vårt. De har sine egne skoler og islamske sentre, moskeer og madrasaer. Nå har de infiltrert universitetene. De er med i politiske partier. De har etablert seg på helt fredelige og lovlige måter. Likevel, her sitter vi og ser på dette. Og jeg tror noe av det mest sjokkerende man ser i gatene i dag, i 2024, er at det ropes folkemordsslagord mot jødiske samfunn i Europa, i USA, i Storbritannia, i Frankrike, i Tyskland. For det jødiske samfunnet i dag føles det som om det er 1930-tallet. Dette er islamistdrevet antijødisk propaganda.
Den rådende filosofien tidligere var multikulturalisme. Tanken var at hvis vi ga litt, ville de også gi litt. Sammen ville vi gå gjennom dette hvor de tilpasset seg, og vi tilpasset oss. Vi skulle etablerer disse vakre multikulturelle samfunnene. Vi hadde disse samtalene over hele Europa.
Det som til slutt skjedde, var at de som hadde kommet hit, og barna deres som hadde blitt radikalisert i denne infrastrukturen, moskeene og madrassaene i Europa — fortsatte å utvide parallellsamfunnet sitt. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det. De har en slags sharia light-ghettoer, der de som får lov kan trives.
Men samtidig ble grensene også åpnet gjennom asyl- og flyktningsystemet. Så nå har du det motsatte av det som var det ønskede resultatet: nemlig en gruppemed hovedsakelig imamer og andre radikale islamistiske eliter som har fanget hjertene og sinnene til muslimske innvandrere og deres barn — og som sier: Ikke integrer deg, ikke assimiler deg, avvis vertslandets verdier.
Det er disse som tar nye innvandrere som kommer til byen med inn i moskeene og radikaliserer dem. Så får du dette paradokset med flyktninger fra Syria, Irak, Afghanistan, Sudan, Somalia, som slett ikke var islamister. De flykter fra krigsherjede land, for øvrig krigsherjede på grunn av sharia — og de kommer til Storbritannia, Frankrike, Sverige, Tyskland osv. Det er her de blir lært opp til å bli radikale islamister.
Litt om Ayaan Hirsi Ali
Ayaan fikk en streng muslimsk oppdragelse, og som ung jente gjennomgikk hun tradisjonell somalisk kjønnslemlestelse, beordret av bestemoren i tråd med hennes forståelse av islam. I 1992 ble Ayaan gift – mot sin vilje – med en fjern fetter. På vei til Canada flyktet hun til Nederland, hvor hun søkte om politisk asyl. I løpet av prosessen skiftet hun navn til Ayaan Hirsi Ali og endret fødselsdatoen sin for å gjøre det vanskelig for familien å finne henne.
I Nederland studerte Hirsi Ali statsvitenskap ved det statlige universitetet i Leiden, der hun tok en mastergrad i 2000. Deretter jobbet hun for sentrum-venstre-partiet Partij van de Arbeid (PvdA) som forsker på innvandringsspørsmål. I denne stillingen fikk hun rykte på seg for å være en skarp kritiker av både islam og den nederlandske regjeringens innvandringspolitikk og integrering av innvandrere (særlig muslimer) i det nederlandske samfunnet. Hun hevdet at nederlandske lover var altfor imøtekommende overfor innvandrere, noe som muliggjorde dannelsen av “tilbakestående” muslimske enklaver hvis praksis til syvende og sist utgjorde en trussel mot landets stabilitet. I 2002 gikk Hirsi Ali over til det liberale partiet Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), og året etter ble hun valgt inn i parlamentet.
Som lovgiver ble Hirsi Ali en stadig mer kontroversiell skikkelse, og hun tok til orde for en innvandringsreform samtidig som hun kjempet for muslimske kvinners rettigheter. I 2004 samarbeidet hun med filmskaperen Theo van Gogh om å lage Submission, en rystende og oppsiktsvekkende film som fremstilte islam som en religion som sanksjonerer overgrep mot kvinner. Noen uker etter at filmen ble vist på nederlandsk fjernsyn, ble van Gogh myrdet – skutt og knivstukket, og med en kniv festet til kroppen hans et brev som også oppfordret til å drepe Hirsi Ali. Hirsi Ali forlot parlamentet i 2006 etter at innvandringsministeren hadde kunngjort at hennes nederlandske statsborgerskap var illegitimt på grunn av uriktige opplysninger hun hadde gitt i asyl- og statsborgerskapssøknadene sine. Mens debatten om hennes situasjon raste i Nederland, reiste hun til USA for å promotere sin første bok, The Caged Virgin (2006; opprinnelig utgitt på nederlandsk i 2004), som kritiserer vestlige lands manglende evne til å anerkjenne og gjøre noe med kvinneundertrykkingen i muslimske samfunn.
Selv om hun til slutt beholdt sitt nederlandske statsborgerskap, flyttet Hirsi Ali til USA i kjølvannet av kontroversen; hun ble amerikansk statsborger i 2013.
Britannica
