Av: Rune Andreassen
I Norge har det poppet opp flere og flere såkalte «grønne, kommersielle aktører» som ønsker å utvikle vindkraft – både på land og i vann. Det ligger store økonomiske gevinster bak den «utviklingen», samtidig som det argumenteres for at Norge nærmest skal framstå som et grønt batteri for EU og resten av Europa. Påstandene som fremmes, er at dette vil redusere bruken av fossil energi, Norge vil få økte eksportinntekter, samtidig som vi sikrer vår egen energiproduksjon.
Dette til tross for at vi allerede er mer enn nok selvberget med verdens reneste og fornybare energi; nemlig vannkraften. For å forstå at norsk vind- og vannkraft aldri vil bli et effektivt, globalt klimatiltak, må vi ta utgangspunkt i noen enkle fakta: Norsk vannkraft produserer mellom 130–145 TWh pr. år og gjennomsnittlig overskudd de siste årene har vært rundt 4 TWh.
Sett dette opp mot Europas energibehov som for 2024 er rundt 13.000 TWh (!), så blir Norges bidrag en dråpe i havet – eller egentlig et lite vindblaff, sett ut fra konteksten. Med dagens elektrifisering av samfunnet og befolkningsøkning så vil Europas, og også verdens energibehov, bare øke framover. Skal da Norge bare fortsette denne utviklingen av vind- og vannkraft i det uendelig, for å mette verdens økende energibehov?
Hvor mye natur og vann skal vi forderve for våre etterkommere før vi kan slå oss på brystet og utnevne oss selv til den flinkeste i klassen, som eksporterer «grønn energi» til Europa?
Og hvor grønn er egentlig disse vindturbinene? Ja, det heter «vindturbiner» og ikke «vindmøller.» Vindmøller er jo romantisert gjennom hele historien, og også i litteraturen gjennom Don Quixote, som bestemte seg for å ta et oppgjør med «øvrigheten» for å hjelpe de svake og fattige i samfunnet.
Forskjellen på en vindturbin og en vindmølle er nærmest astronomiske; når en liten vindmølle knapt er 20 meter høy, så rager vindturbinene 250 meter(!) og vil både ses, men også høres på flere kilometers avstand. Mange rister på hodet og tenker: «Ja, ja, men vi trenger jo noe å leve av etter oljen også, og et par vindmøller, sorry, vindturbiner, langt ute i Huttiheita gjør vel ikke noe?»
I USA har de det uttrykk som heter NIMBY – Not In My Backyard – det vil si at det er greit å godta noe som vi ikke selv blir direkte utsatt for.
Et av de store forurensningsproblemene er turbinvingene, som jevnlig må skiftes ut, men ikke resirkuleres. 60.000 tonn med skrapmetall fra turbinvinger vil bli modne for skraphaugen i Norge de neste årene ifølge NVE.
Hvor miljøvennlig er det? Nevnte jeg også at én turbin inneholder blant annet miljøgiftene olje og glykol? Hele 2.000 liter er det i en enkelt turbin, med dertil risiko for utslipp til natur og drikkevann.
I Sarpsborg er det krefter som vil arbeide for utbygging av både vind- og solkraft og dette vil bare eskalere de nærmeste årene hvis vi som lokalbefolkning ikke sier ifra snart.
Sier vi nei til vindkraft i Sarpsborg, så sier vi samtidig ja til å bevare naturen og mangfoldet – både for oss og for våre etterkommere.