Av: Ove Bengt Berg
De styrende i Europa og i USA sjokkeres av sine egne innbyggere. De stemmer ikke som de får beskjed om! I EU-valget og i det franske valget. De styrende vil ha et annet folk. For første gang sia den franske revolusjonen i 1789 står Europa uten en organisert venstreside. Venstresida er blitt høyreorienterte statslederes lojale verktøy.
De styrendes argument er at innbyggerne er ulydige. Fordi de i valg protesterer mot en politikk de aldri har bedt om og ikke har blitt spurt om. Europas politiske ledere argumenterer ikke for sine politiske standpunkter. De anklager de ulydige velgerne for å være høyreekstremister, populister, russlandsvennlige eller representanter for Russland — og fascister og nazister. De «demokratiske» statslederne, som Polens statsminister og Tysklands utenriksminister, vurderer nå juridiske og fysiske tiltak mot de protesterende, en betydelig del av befolkninga. Mediesoldatene følger entusiastisk opp nedrakkinga av de protesterende. Europas nye venstreside står arm i arm med statslederne. Innbyggerne stemmer ikke som lederne vil, på «den eneste mulige politikken». Fordi de er umoralske, og …(refrenget, som begynner med «ytre høyre»).
Den egentlige høyreekstreme politikken
De europeiske statslederne står for en politikk som økonomisk nedskjæring for folk flest:
- de som har arbeid må jobbe lengre
- pensjonene i hele Europa skjæres ned, som i Norge
- årlige hundrevis av milliarder brukes hvert år til det grønne skiftet/det grønne spranget
- det grønne spranget med struping av tilgang på energi er i seg sjøl et fattigdomsskapende tiltak for hele verden, et forsøk på en felles verdensrevolusjon for økt fattigdom
- i Norge økt skattebyrde som rammer vanligste mest: stadig økte sosialt urettferdige avgifter som bompenger
- det mobiliseres til kraftig økonomisk og personellmessig til krig i Ukraina og mot et påstått snarlig russisk angrep på hele Europa. Våpenhvile og fredsforhandlinger er fullstendig utenkelig, nå skal sosialhjelpsklientene sendes i krigen!
- å mobilisere og ivre for krig er å gjøre de fattigste til kanonføde, ledernes barn slipper unna
Alt dette er politikk som ikke bare er tradisjonell høyrepolitikk, det er faktisk ekstrem høyrepolitikk. Ikke minst sett i lys av de siste åra før siste verdenskrig og de første tiåra etter siste verdenskrig. I Norge brytes velferdsstaten ned, særlig med folketrygden og privatiseringa av pensjonene som dermed blir uten garantier. Med organiseringa av NAV der sosialkontorene organiseres sammen med arbeidsmarkedsetaten og pensjonsetaten skal vi alle gjøres til sosialklienter. Et grunnleggende brudd med folketrygden som samfunnets velferdsbauta. Som ellers i Europa har også sosialdemokratiet i Norge vært den avgjørende politiske krafta i denne nedskjæringspolitikken fra midten av 1970-tallet. Da kapitaleierne ikke lenger ville være med på samfunnsoppbygginga etter den siste krigen, men ville tjene mest mulig til seg sjøl.
I tillegg kommer innvandringspolitikken som Europas styrende har ført i flere tiår. Innbyggerne har ikke bedt om denne innvandringa, for Norges vedkommende hele 20 prosent av befolkninga er nye innvandrere, og heller ikke er de blitt spurt om innvandring. Den er bare tredd ned over hodene på folk. Asylretten er av sentralt plasserte aktivister i Europarådet og FN omgjort til en generell innvandringsrett og godtatt av alle statslederne i humanitetens navn.
Det er nødvendig med fortsatt økt innvandring, respekt for annerledes kultur og religion og at innvandringa til Europa, og til USA, har vært en nødvendighet og en suksess. Er påstanden. De som ikke er enig i det karakteriseres som rasister, i heldigste fall.
Innvandring: Det er hyggelig for kapitalister å få billig arbeidskraft og artig for intellektuelle å få se mennesker med annen hudfarge, andre klær og andre skikker på fortauene etter at det ble forbudt å vise dem fram på sirkus. Men noen må betale prisen. Det er ikke dem som bor i Ullevål hageby, koser seg på universitetene eller driver propagandajournalistikk. Det er arbeiderklassens biler som brenner i innvandringas flerkultur.
Og så skal vi bare bli tvunget til å godta denne politikken uten en gang å stemme imot den uten å få merkelappen nazister slengt etter oss av statsfinansierte eventyrfortellere?
Tidligere partisekretær i Ap og byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, uttalte til Morgenbladet 23.02.2024 om situasjonen i Europa om at «Alle kommende valg vil handle om innvandring.» (Bak betalingsmur). Det fikk han rett i. Johansen viser til den destabiliserende krafta som flyktninge- og migrasjonsspørsmålet kan ha, men er ellers glad for innvandringa til Norge som han påstår har vært helt avgjørende for der Norge er i dag, men at det kanskje er sider ved den som bør endres.
Uenighet om innvandring:
En demokratisk rettighet!
Innvandringsspørsmålet er sentralt i Europa og USA. Det har økonomiske konsekvenser for mange, til fordel for noen få med til ulempe for mange flere. I tillegg til det udemokratiske autoritære ved gjennomføringa av denne politikken fra en liten mektig elite.
Spørsmålet om den store innvandringa til Europa, støtten til den fortsatte økninga og de store destabiliserende følgene det har fått, har dels skjult oppmerksomheten om den økonomiske nedbygginga og nedskjæringene i Europa. For det styrende høyre har det også gjort det lett å stemple motstanderne av denne politikken som rasister, fascister og nazister. Særlig fordi «moral», som er heva over enhver diskusjon — og som har blitt den organiserte venstresidas nye ideologske grunnlag i stedet for økonomi — da blir det veldig enkelt å avfeie dem som er uenig med innvandringspolitikken som fascister og nazister.
Tidligere statssekreær i UD, Høyre-medlem og statsviterprofessor i «sikkerhetspolitikk», Janne Haaland Matlary, skreiv i en kronikk i Dagens Næringsliv 13.06.2024:
Men the bottom line her er at velgere både i USA og Europa krever nasjonal kontroll med politikk, spesielt med hensyn til grenser, samt mer tradisjonelle verdier. Dette er ikke ytre høyre, men demokratiske preferanser.
Nettopp. Ytre høyre er den politikken som høyre-sentrum og sosialdemokratene i Europa fører på det økonomiske områder og som egger til og fører kriger på vegne av USA over hele verden.
Tålmodigheten tar slutt
De utstøttes tilbakekomst
Alt i 2016 blei det klart at det går mot slutten av tida da statslederne med den høyreekstreme økonomiske politikken og alle deres mektige støttespillere kunne fortsette som før. Da fikk vi Brexit og Trump som president. Men det har bare fortsatt som før med en skjerpa høyreorientert politikk. De kjører på med skjellsord om høyreekstremisme og fascisme, og nazisme er et sentralt «argument».
Motstanden øker, men de styrende skjønner det ikke, vil ikke skjønne det og har bare autoritære statstiltak i den politiske verktøykassa si. Sosialdemokratiet nulles ut som politisk retning, og samme veien går det med de moderate tradisjonelle høyrepartiene. Disse politikerne lever også uten kontakt med innbyggerne.
Den nedlatende forakten for dem med andre meninger er det ideologiske fundamentet i de styrendes politikk, til stor glede og entusiasme i den nye europeiske venstresida, i Norge statsfinansiert for å drive politikk på dagtid for de styrende.
Uten organisert venstreside
første gang siden 1789
For første gang sia den franske revolusjonen står Europa uten en opposisjonell og organisert venstreside. I stedet har vi en statsfinansiert venstreside som koser seg på universitetene, i redaksjonene og i partiapparatene og som arm i arm med de styrende bruker mesteparten av tida si til å spytte nedlatende på dem som «ikke er enig med oss.» Brønnpisserne på universitetene pisser nazisme på alle som ikke bøyer seg for deres masteroppgaver og postdoktoravhandlinger.
Vi er i en klassisk situasjon, det er overklassen mot underklassen, de herskende mot de kuede. Som det står i Internasjonalen, opprørernes sang: «vi som av skatter [og bompenger] kues ned» og: «mot krigen selv vi fører krig!»
Men det er tvilsomt om de som kommer fra en tradisjonell høyretankegang og som i dag forvalter mange stemmer fra vanlige folk, kan lede oss til å endre dagens politikk. Lite tyder på det. Med sin manglende politiske forståelse lar de seg lett utmanøvrere av dagens ledere og deres bakmenn.
Denne artikkelen ble først publisert på Politikus.no.
