Av: Carl Müller Frøland (Idéhistoriker og forfatter av boken «Nazismens idéunivers»)
Det er selvsagt helt legitimt å sammenligne Holocaust med andre folkemord og massedrap, både før og etter. Det nazistiske folkemordet må behandles som ethvert annet historisk fenomen; nazistenes handlinger fant sted i en bestemt historisk kontekst, ikke i en mytisk dimensjon over eller utenfor historien.
Ifølge Klein utgjorde ikke Holocaust «det bruddet i tid-rom-kontinuumet» som det tradisjonelt blir fremstilt som. Her tar hun etter mitt syn feil.
Folkemordet på jødene var ikke en gjentagelse av imperialismens/kolonialismens gamle utryddelsesmetoder, slik Klein hevder; det kan ikke forklares som «et uttrykk for en tilintetgjørende overmenneskelogikk som har stått sentralt i alle de mest voldelige delene av Europas historie, og som kommer litt varierende til uttrykk avhengig av hvilken gruppe den rettes mot». Det var to historiske forhold som gjorde Holocaust til noe radikalt nytt i tid og rom.
Teknologihistorisk utgjør den industrielle revolusjon et vannskille for moderniteten, også med henblikk på folkemord. Industrialiseringen gjorde nazistene i stand til raskt å transportere mennesker over store avstander for så å henrette dem effektivt og upersonlig i egne «fabrikker» med giftgass opprinnelig utviklet mot insekter og rotter. Som Klein selv påpeker: «Nazistenes dødsleirer var fabrikker i industristørrelse, utformet og planlagt for massemord.» Denne evnen til å operere i industriell skala var en nødvendig betingelse for genocidet som fulgte.
«Nazistisk ideologi var en særegen kombinasjon av biomedisinske og religiøst-metafysiske forestillinger»
Men den var ikke tilstrekkelig! Klein fremstår blind for den ideologihistoriske bakgrunnen for nazistenes vilje til å benytte de nye industrielle verktøyene til utryddelse av jødene. Nazistene hadde nemlig på dette punktet en spesiell virkelighetsforståelse, som skilte dem markant fra tidligere europeiske og amerikanske kolonister.
Nazistisk ideologi var en særegen kombinasjon av biomedisinske og religiøst-metafysiske forestillinger. Det var denne ideologien nazistaten søkte å realisere. Forsøket på å utrydde hele det jødiske folk var motivert av nazistenes biologisk-metafysiske antisemittisme. Ut fra denne fanatiske overbevisningen utgjorde jødene «bakterier», «basiller», selve «verdenspesten» – og samtidig var de Antikrists folk på jord, representanter for en diabolsk-destruktiv kraft i tilværelsen. Jødene ble med andre ord dels betraktet som subhumane skadedyr, dels som en nærmest overmenneskelig legemliggjørelse av en slags kosmisk ondskap. Som bærere av et fordervet «blandingsblod» og av den «jødiske ånd» som legger alt øde, måtte det jødiske folk tilintetgjøres for at den «germanske» rase skulle kunne overleve og etablere sitt «tusenårsrike», et jordisk paradis.
Det nazistiske «paradis» skulle være fritt for alle avvik fra det «sunne» og «sterke». Klein nevner «homofile, uføre, autistiske, romer, kommunister» som i likhet med jøder ble ofre for nazistenes utryddelsespolitikk. Hun erkjenner likevel at jødene ble utryddet «i et ufattelig stort omfang».
Forklaringen på dette er at nettopp jødene inntok en særstilling i nazistenes verdensbilde. Jødene utgjorde nemlig en eksistensiell trussel i nazistenes øyne. Denne trusselen ble oppfattet som så alvorlig og akutt at den industrielle utryddelsen av denne folkegruppen la beslag på betydelige militære ressurser i en svært presset krigssituasjon, som i seg selv klart demonstrerer nazistenes ubendige trang til å utrydde jødene. Nazistene så det som nødvendig å føre en «tilintetgjørelseskrig» (med kjemiske våpen) mot denne folkegruppen – de angivelig livsnedbrytende og verdensødeleggende jødene måtte fjernes fra jordens overflate.
Jeg kjenner ikke til noe annet historisk forsøk på industriell totalutryddelse av en bestemt menneskegruppe, oppfattet som et folk av parasitter og demoner. Dette gjør Holocaust historisk unikt.
Tidligere publisert i Klassekampen den 4. juli 2024
