Erstatnings-migrasjon på samlebånd: Slik kommer afrikanere til Europa via

En tysk turists beretning fra den kanariske øya El Hierro avdekker den uvirkelige virkeligheten ved Europas yttergrenser. Her blir båtmigranter regelmessig mottatt, ivaretatt, fraktet videre med busser og deretter transportert til fastlandet. Alt skjer med største rutine, i titusenvis og finansiert av EU.

Velkomstkuppet er ikke over. Siden 2015 har bildene blitt sjeldnere, men apparatet som holder erstatningsmigrasjonen i gang, har blitt mer rutinemessig og usynlig for vanlige borgere. Grensene er fremdeles vidåpne, asylretten er fortsatt en byrde for Europa, og asylindustriens hjelpere er like aktive som før.

Migranter fra Vest-Afrika, hovedsakelig fra Mali, Senegal og Marokko ifølge X-bruker dimetra, reiser nordover via ruten fra Mauritania og Senegal. Tidligere har de kanariske øyene Tenerife og Fuerteventura vært hovedmålene, men i fjor kom også El Hierro på banen, med rundt 14.500 erstatningsmigranter som ankom i 2023, til tross for øyas beskjedne befolkning på bare 11.000.

Les mer: 15 EU-land krever å flytte asylprosesser ut av EU

Hotspot El Hierro

Bare i helgen kom totalt 207 ulovlige migranter i båter til øya. Innen utgangen av juni var antallet over 19.000, og for hele året forventes opptil 70.000 migranter. Mottakshavnen er La Restinga, på det sørligste punktet av øya og dermed også Spanias sørspiss, omtrent 400 kilometer fra Senegals kyst. Besøkende, som deler sine inntrykk på nettet, rapporterer at identifiseringen, sporing og mottak av ulovlige innvandrere på havet er en godt innarbeidet rutine. Helikoptre lokaliserer båtene, som deretter mottar førstehjelp fra kystvakten før de slepes til La Restinga, hvor de tas imot av Røde Kors og andre organisasjoner i asylindustrien.

Skipslaster med unge, afrikanske menn

I motsetning til de dramatiske bildene og videoene av fortvilte mennesker som asyl-NGOer ofte viser, fremstår de nyankomne på El Hierro med nærmest militær disiplin. En etter en får de nye klær, gjennomgår flere undersøkelser og marsjerer deretter mot busser som frakter dem til mottakssentre. Det er bemerkelsesverdig at reisen, som normalt ville tatt syv dager i deres ikke-sjødyktige båter, knapt ser ut til å ha etterlatt spor. Ingen av de avbildede ser ut til å være skadet eller svekket – hvordan og med hjelp fra hvilke menneskesmuglere de har forlatt hjemlandet, er uklart.

Erstatningsmigrantenes mål

Mens mindreårige (rundt 600) blir på øya, blir voksne erstatningsmigranter transportert til fastlandet innen 72 timer. Innbyggerne på Kanariøyene har fått nok, de protesterer i Las Palmas og Santa Cruz, men på El Hierro tør de knapt snakke åpent om det. De fleste migrantene når sitt endelige mål via ferge og fly: asylprosedyrer og full forsørgelse i EU. Kolonner av nyankomne, kledd i nye og moteriktige klær, marsjerer gjennom flyplassene. Hvem som betaler for dette, er ingen hemmelighet: store reklameplakater informerer om at hele operasjonen er finansiert av EUs fond for migrasjon, asyl og integrasjon, samt det spanske arbeids-, migrasjons- og sosialdepartementet. Med andre ord, finansiert av europeiske skattebetalere.

Les mer: EU-domstolen åpner døren for palestinere til Europa

Infrastruktur for remigrasjon i stedet for immigrasjon

Siden flere tiår tilbake, og spesielt siden det katastrofale året 2015, har asylindustrien – bestående av både statlige og ikke-statlige organisasjoner, samt halvoffentlige organer – kunnet utvide seg og samle gigantiske ressurser for sitt prosjekt med befolkningsutskifting. Effektive arbeidsprosesser, permanente pengetilføringer og et vidtforgrenet personalnettverk, kombinert med et tilsynelatende endeløst befolkningsreservoar fra Afrika, Asia og Midtøsten, holder erstatningsmigrasjonen i gang. For å få til en bærekraftig og permanent remigrasjon, trengs tilgang til lignende ressurser, som kan frigjøres gjennom politisk vilje, aktivistisk arbeid og støtte fra patriotiske initiativer.

kilde:Heimatkurier.at