Av Per Anton Rønning
Documents forlagssjef, Christian Skaug, skriver om attentatforsøket:
Det var uansett mye mer enn Trumps liv som stod på spill i natt. Det er knapt noen andre som
har den samme evnen til å stå opp mot det overnasjonale, økonomiske og teknokratiske systemet som har redusert politikere til noen slags pyntedukker for et åndssløvt Vesten som glir inn i det totalitære.Hvis det hadde lyktes å drepe Trump, ville det være omtrent som å drepe et Vesten som henger
i en tynn tråd, om det ikke allerede er dødssykt.
Jeg synes han beskriver globalismen på fortreffelig vis: “Overnasjonalt økonomisk og teknokratisk system”.
Nasjonalstatens demokratiske institusjoner erstattes med et teknokratisk system dominert av noen få “Big Tech” aktører i samarbeid med globalistiske institusjoner som ikke har noen interesse hverken av nasjonalstat, selvråderett eller demokrati. Dette er de nye kapitalkreftene.
De stammer fra en annen kultur: en kultur basert på datamaskiner og programutvikling. De gamle holdt på nasjonale verdier; de var konservative og drev ikke primært en politisk kampanje mot ytringsfrihet — og for sensur av “uautoriserte” meninger.
Nå har vi fått EU-eliten, FN og WEF på banen; alle er tunge aktører i avviklingen av nasjonalstatenes demokrati — de ser på landegrenser som noe som hidrer deres maktutfoldelse. De finner støtte hos Big Tech oligarkiet som deler deres anskuelser om nasjonalstat og nasjonalt
selvstyre.
For dem er vanlige folk nærmest som søppel å regne, så lenge de kan stemme ved valg kan det true elitens posisjoner. Derfor må valg telle så lite som mulig.
I Norge har den politiske klassen avslørt seg selv: de har nå vedtatt en ny valglov som gjør det svært vanskelig for nye, små partier i det hele tatt å stille til valg. Nå kreves så mange underskrifter fra valgdistriktene at det nærmest er uoverkommelig. Dermed sikrer Stortingespartiet kontrollen. Dette må nemlig også sees i sammenheng med at stryking og kumulering på valglistene hører historien til; dermed er det kun et lite oligarki i partiorganisasjonene som avgjør hvem som får æren av å representere oss. Dvs.: De representerer ikke oss, de representerer kun partiorganisasjonene — ellers ville de aldri fått plass på noen valgliste. Man må være striglet, veid og målt etter alle kunstens regler for å få plass der. Man er kun akseptabel om man er tilstrekkelig intetsigende og tilstrekkelig lojal mot partiledelsens oppfatninger.
La oss ta et eksempel, og spørre:
Hvor mange får stille til valg på Høyres lister, som åpent har uttrykt uenighet med partiledelsens opphevelse av fotosyntesen, ved å slå ned forslaget om at skogen skal trekkes inn i CO2-regnskapet?
Det finnes bare noen få størrelser av internasjonalt format i dag som stiller seg kritisk til globalist-eliten: Donald Trump og Elon Musk — vi tar også med Marine LePen. Alle karakteriseres som “høyreekstreme” — ikke sant? Dette er ytre venstres måte å få kontroll over synspunkter de ikke deler: de hekter på noen “ufyselige” karakteristikker og håper at det holder — i stedet for noen dypere argumentasjon, som de uansett ikke kan oppvise. Ved nærmere analyse vil trollet deres sprekke, som eventyrenes troll i møte med sollys.
Vi lever i farlige tider. Vi må ikke gi uttrykk for meninger det ikke er lov å ha. Det er tankekriminalitet.
1984, here we come!
Orwell var i sannhet visjonær. Vi er på vei inn i det samfunnet han beskrev.