Av: Psykolog Rune Hagen
Slike ferdigheter er knyttet til problemløsning, kreativitet og utvikling. Er det da slik at dette alltid blir satt pris på?
Vår tid er preget av flere destruktive narratives som ikke skal stilles spørsmål ved. Mange er fortsatt lydige overfor dette, men stadig flere gjennomskuer det vi har blitt fortalt. Det har vært betydelige forskjeller mellom hovedstrømsmedia og alternativmedia sin vilje til å stille spørsmål ved etablerte og destruktive narratives. I alternativmedia blir det reist spørsmål og aktualisert tema som unngås, forties, eller latterliggjøres i hovedstrømsmedia. Dette er et klart mønster, selv om unntak finnes. Sosiale mediaplattformer har og drevet utstrakt sensur.
I over to år har det pågått en krig i Ukraina som har ført til forferdelige lidelser. Krig er forferdelig, dehumaniserende og alle parter i krig begår overgrep. Det er derfor en verdi i seg selv å få slutt på all krig. Hovedstrømsmedia presenterer at Russland gikk til angrep på Ukraina uten grunn og at Ukraina må forsvare seg. Denne fortellingen har rettferdiggjort at vesten har sendt mengder av våpen til Ukraina for å holde krigen gående. Krigen har blitt presentert som en nødvendig og «god» krig som kan vinnes.
Nato har i de siste tiårene ekspandert østover, og det har vært planer om at Ukraina skulle bli medlem. Hvis dette hadde skjedd, ville dette ha ført Natos tilstedeværelse i relativt kort avstand fra Moskva.
Det gir grunnlag for minst to viktige spørsmål:
- Kan planer om å innlemme Ukraina i Nato ha påvirket eller ført til Russlands invasjon av Ukraina?
- Vil Norges bidrag i krigen mot Russland i Ukraina, muligens også mot mål i Russland, føre til militær gjengjeldelse fra Russland overfor Norge?
Det ville være naturlig og nødvendig at disse spørsmålene hadde blitt grundig behandlet. Innen hovedstrømsmedia, blant politikere fra stortingspartier og militære har dette ikke skjedd. Dette har langt på vei vært gjennomgående i hele den vestlige verden. Hva skyldes dette?
Destruktive narratives har et rammeverk for å bli opprettholdt. Noen elementer er sentrale:
- Fortellingen fra flere maktposisjoner/ personer med innflytelse gjentas.
- Budskapet innebærer at det gode blir ivaretatt.
- Det presenteres at fare oppstår om ikke narrativet etterleves.
- Informasjon som sår tvil om budskapets gyldighet sensureres.
- Forskjellige typer av negative konsekvenser utløses overfor motstemmer.
- En etablert fortelling kan styre tanker og atferd til store deler av befolkningen og blir en del av gruppens/ individets identitet.
- En slik fortelling nedfelles ofte i internasjonal politikk.
Budskapet er at om Russland ikke stoppes i Ukraina, så vil Russland invadere flere land. Dette har unisont blitt hevdet fra vestlige ledere og media. Russland tillegges en egenskap som krigersk og Ukraina fremstilles som uten ansvar, slik at man kan sammenlikne Russlands invasjon av Ukraina med Tysklands invasjon av Norge. Det blir sagt lite om hvordan russere spesielt øst i Ukraina har blitt behandlet, om hvordan det vil være for Russland om Ukraina var en del av Nato, eller om mulig vestlig påvirkning i demokratiske prosesser i Ukraina. Det har vært ytterst lite rom til å utfordre den etablerte fortellingen, noe som ofte virker forsterkende på fortellingen.
Negative konsekvenser utløses overfor de som bryter tabuet og utfordrer «sannheten». Kansellering er en vanlig forekommende hersketeknikk. Støtter man ikke krigen, eller reiser spørsmål som nyanserer forståelsen av krigen, blir man omtalt som putinist, prorussisk, høyreekstrem, populist og liknende. Det har og forekommet mer alvorlige konsekvenser som innebærer tap av både arbeid, inntekt og anseelse. En canadisk offiser kritiserte krigen i Ukraina, han fikk avskjed i unåde og hans pensjon ble inndratt.
Et annet eksempel er Nigel Farage, en engelsk politiker, som hevdet av krigen var fremprovosert av de vestlige land. BBC gjorde en sak av dette der de siterte kilder på høyt nivå som angrep Farage og hans synspunkter. I nyhetsbilde siste tiden har det og kommet frem at den ungarske statsministeren Viktor Orban har snakket med Putin på eget initiativ. Europeiske ledere irriterer seg over dette. De som utfordrer den etablerte «sannheten» og hvordan den skal forvaltes, blir møtt med irettesettelse og konsekvenser.
For mange av de som vil opp og fram i offentligheten, er det skadelig å utfordre etablerte og destruktive fortellinger. Dessverre viser denne mangelen på ytringsfrihet at samfunnet beveger seg i en totalitær retning. Jo lenger et samfunn beveger seg på den totalitære aksen, vil stadig flere av samfunnets institusjoner være involverte i undertrykkende og straffende funksjoner. Myndighetene vil begynne med å hindre «feilinformasjon» og «misbruk av ytringsfriheten» gjennom faktasjekkere, som i utgangspunktet er inhabile fordi deres virksomhet er finansiert av myndighetene og hovedstrømsmedia. Etterhvert som de undertrykkende mekanismene øker, vil dette involvere f.eks. lovgivning og at politiet får utvidede fullmakter til å bekjempe «feilinformasjon».
At to av de viktigste spørsmålene i vår tid går under radaren for de aller fleste,- og spesielt de som er valgt til å styre landet samt den fjerde statsmakt, er milt sagt urovekkende, både fordi det er særdeles viktige spørsmål, og fordi det sier noe om de undertrykkende mekanismenes kontroll over det som burde være en fri og demokratisk dialog.
