Av: Øyvind Eikrem, leder
Med dårlig skjult skadefryd kunne de store avisene i går melde at partileder i Alliansen, Hans Jørgen Lysglimt Johansen, var dømt til ubetinget fengsel for grovt bedrageri, hatefulle ytringer og hensynsløs atferd.
Dommen lyder på syv måneders fengsel, hvor en måned er satt som betinget.
Denne dommen er nå ennå ikke rettskraftig. Og Lysglimt Johansen har allerede kunngjort i sosiale medier at dommen vil bli anket. Så dette blir nok ikke siste ord i saken.
Det var overskriftene. La oss nå se på detaljene.
Min egen gjennomlesning av dommen avslørte at saken mot Lysglimt Johansen langt fra er sort/hvit. På helt sentrale punkter er dommen avsagt under dissens, dvs. at dommerne har vært uenige seg imellom.
Det gjennomgående i dommen er at meddommer Anders Li har kommet til andre konklusjoner enn tingrettsdommer Helen Engebrigtsen og meddommer Hanne Haaseth.
Meddommer Lis dissens, som selv gjorde et poeng av at han var gift med en jødisk kvinne under rettssaken, er det verd å se nærmere på.
La oss først se på hva Li uttaler om tiltalepunktet om Lysglimt Johansens ytringer om jøder:
«Mindretallet, meddommer Li, mener at tiltaltes ytringer ikke er over grensen for hva man må tåle i et demokratisk samfunn. Han er enig med flertallet i at innholdet i tiltaltes ytringer samlet sett er antijødisk og uheldig, men mener at retten til frie ytringer i dette tilfellet veier tyngst.
Selv om jøder er en minoritet i Norge, så har de på globalt plan et betydelig antall. I tillegg anses det uomtvistet at det er få andre grupper som er mer ressurssterke enn dem. Dette både finansielt, politisk og lobbymessig, kulturelt, mediemessig, innen det som har med innflytelse og påvirkning å gjøre, samt ikke minst utdanningsmessig. Her kan nevnes antall nobelprisvinnerer i forhold til folketall, representasjon blant eiere av mediehus, sosiale medier og i Hollywood, sin tette knytning til maktstrukturene i verdens supermakt nr. 1 USA, osv.»
Li ender på at ytringene «ikke er over grensen for hva man må tåle i et demokratisk samfunn». Han trekker også opp et ganske annet bilde av den jødiske gruppen enn en stereotyp framstilling av den som en sårbar og forfulgt minoritet i dagens Norge.
Når det handler om Lysglimt Johansens bruk av ordet barneskjender, som flertallet mente kvalifiserte til straff, så konkluderer Li annerledes.
«Når det gjelder jødisk (og muslimsk) omskjæring anfører meddommer Li at han selv også kunne brukt begrepet «skjending av barn» om dette. Mindretallet viser til forklaring fra pensjonert barnelege, Trond Markestad, som mindretallet legger betydelig vekt på. Markestad har fagmedisinsk ekspertise, og har også vært leder for Rådet for legeetikk i en årrekke. Han forklarte at ved høringen knyttet til innføring av lov om rituell omskjæring, hvor det ble vurdert å forby slik omskjæring, kom det inn 70-80 høringssvar, og kun tre var positive til omskjæring. De tre var utelukkende fra religiøse organisasjoner, hvorav to av dem selv har omskjæring som del av sin praksis. Den erfarne barnelegen kunne videre fortelle om at de smerter som påføres barnet ikke er ubetydelige og at omskjæring ikke gir helsemessig gevinst av betydning, noe som også er norske helsemyndigheters offisielle syn vist ved at dette entydig og lettfattelig fremgår av offentlige helsenettsider.
Meddommer Li mener at dersom omskjæring hadde oppstått som religiøs praksis i dag ville dette ikke blitt tillatt, men tvert om forbundet med strengt straffeansvar og definert som mishandling. I denne sammenheng må sterke betegnelser ikke bare tillates, men kanskje til og med oppmuntres. At diskusjonen om omskjæring er over selv om det inntil videre er tillatt vil meddommer Li bestride, han mener tvert imot at dette fortsatt er en spesielt kontroversiell praksis selv om det ikke løpende er en del av mediebildet.
At begrepet barneskjending sammenholdes med pedofili anfører Li at ikke nødvendigvis utelukker andre former for skjending av barn.»
Lis perspektiv slår beina fullstendig under det synet på ordbruken som rettens flertall ender på. Dommerne som har brukt mer enn en uke på å høre vitnemål og lese dokumenter er ikke enige om selv det mest grunnleggende, slik som hva et ord betyr. Dette eksempelet viser med all tydelighet hvor iboende uklar straffelovens § 185 er.
Meddommer Li tar også dissens med tanke på straffbarheten av Lysglimt Johansens utsagn om muslimer.
«Mindretallet, meddommer Li, er enig med flertallet i at ytringene ikke er et positivt og konstruktivt bidrag til samfunnsdebatten, og at man helst skulle vært dem foruten. Mindretallet mener likevel at ytringene ikke er straffbare. Mer konkret mener mindretallet at uttalelsene faller på sin egen urimelighet der blant annet EU, SV, FrP og Trump (som tiltalte egentlig har sansen for) sauses sammen med islam i en affeksjonspreget tirade etter at tiltalte har sett en spesielt grotesk ekte video av to drap på unge jenter. Det er vanlig å komme med skarpe uttalelser ved sterk emosjonell aktivering. I tillegg vil det lite logiske innholdet føre til at avsenderen gjør seg selv irrelevant i samfunnsdebatten. Mindretallet legger stor vekt på at det bør være et vidt ytringsrom i samfunnet. Voltaire sitt budskap om at «jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å uttrykke det» oppsummerer i stor grad mindretallets syn på ytringsfrihet. Avslutningsvis legges vekt på at det er et stort antall muslimer både i Norge og verden, og at uttalelsene således ikke rammer en liten og sårbar minoritet.»
Slik ender meddommer Li på en konklusjon om at Lysglimt Johansens ytringer om muslimer heller ikke rammes av straffelovens bestemmelser, og det på tross av påtalemyndigheten og andre aktørers store iherdighet.
Li har også noen generelle kommentarer til de av Lysglimt Johansens utsagn om «Pride-folk» som er framholdt av påtalemyndigheten som straffbare. Han uttaler:
«Mindretallet, meddommer Li, mener at tiltaltes utsagn må karakteriseres som en usaklig og usmakelig «rant». Tiltaltes utsagn er ulogiske og irrasjonelle, og Johansen spiller seg selv ut over sidelinjen som en relevant samfunnsdebattant med slike utsagn. Mindretallet er usikker på om utsagnet er egnet til å fremme hat, men mener at ytringsfriheten uansett tillater at tiltalte sier ting som dette, og at han derfor skal frifinnes.»
Videre tar Li også dissens i spørsmålet om en video hvor somaliere sammenlignet med nordmenn betegnes som å ha en overhyppighet på 4,4 ganger for voldtekt er straffbart. Han uttaler:
«Mindretallet, meddommer Li, mener at det ikke dreier seg om straffbare ytringer. Det er ingen 4,4 ganger overhyppighet for voldtekt (egentlig registrerte seksualforbrytelser) for somaliere sammenlignet med øvrig befolkning den aktuelle periode som påstått i videoen, mens det faktisk er 4,4 ganger overhyppighet av lovbrudd generelt for somaliere. Ettersom tallene er identiske fremstår dette som en misforståelse av tallmaterialet fra SSB. Feil og fravær av presisjon – selv der intensjonen bak å lage en slik video definitivt kan stilles spørsmål ved – er ikke straffbar.»
På tiltalepunktet om Lysglimt Johansens hensynsløse atferd ovenfor Ervin Kohn, så deler også rettens medlemmer seg. Flertallet, tingrettsdommer Engebrigtsen og meddommer Haaseth, mener at ytringene er hensynsløs atferd og en krenkelse av Kohns fred, og er i strid med straffeloven § 266. Meddommer Li har et helt annet syn på saken. Han uttaler:
«Mindretallet, meddommer Li, mener at det i sterk grad vil kunne stride mot den allmenne rettsoppfatning dersom en (Kohn) som går så langt i å støtte samt forsvare en stat (Israel) som blir etterforsket for et pågående «plausibelt folkemord» med ca. 40.000 drepte (tallet inkluderer kun de opptalte og identifiserte så langt), samtidig skal påberope seg å være fornærmet og krenket pga. ytringene som omtales. Meddommer Li anfører at dette ikke «henger på greip», og at han opplever meddommervervet som noe som blant annet skal sikre at slike opplagte – og i grad særdeles omfattende – skjevheter som ikke blir fanget opp av snevre formaljuridiske betraktninger, forhindres. Dette er et samvittighetsspørsmål for meddommeren, et spørsmål som omhandler proporsjoner og ikke minst det humanitære. For ordens skyld er meddommer Li gift med en jødisk ektefelle. Man skal likevel – eller kanskje nettopp derfor – «ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv».
Videre finner mindretallet det påfallende at Kohn blir krenket av en aktør som Lysglimt med sistnevntes høyst begrensede rekkevidde for sine ytringer – til den grad at han ønsker Lysglimt straffet for hensynsløs behandling av seg selv. Dette mens Lysglimt på sin side spesifikt nevner at det jo egentlig er en ære for ham når en i norsk sammenheng mastodont som NRK latterliggjør ham. Lysglimt tar attpå til igjen i humoristisk form, ved å forsøke å spille satireredaksjonen til NRK et puss. Nå er det naturligvis ikke slik at dette skal definere om noe er straffbart eller ikke, men det motsatte (altså at den mest lettkrenkede person eller gruppe mennesker skal få definisjonsmakten), er heller ikke heldig i en rettsstat. Til alt overmål er dette, som tidligere nevnt, en spesielt ressurssterk gruppe. Det bør ikke være den eller de som anmelder først som «får rett».
Kohns mislykkede forsøk på å få penger og unnskyldning fra Lysglimt, før han og hans kumpaner dermed i stedet anmeldte – og så klaget på den initielle henleggelse, taler vel også for seg.
Kohn er av Aftenposten utnevnt til «førstejøde i Norge». Han er en kjent representant for jøder i Norge og har tidligere vært forstander i Det Mosaiske Trossamfunn. Han har i tillegg vært nestleder i antirasistisk senter samt aktiv og profilert samfunnsdebattant. Til dette kommer en følger-/ venneskare i sosiale medier på flere tusen. Han er altså i aller høyeste grad en offentlig person, og en som har som har valgt rampelyset selv.
Mindretallet mener at det samlet sett må kunne hevdes at er det noen som bør tåle verbal motgang er det Kohn. Skamvett er et sentralt begrep i denne sammenheng, chutzpah et annet.
Meddommer Li er av den klare mening at hvis valget stod mellom Kohn og Lysglimt, er det Kohn som burde stå på tiltalebenken. Skadevirkningene av en slik hasbara «explanation, justification» – og kanskje det noen mulig ville betrakte som psykisk medvirkning til folkemord, overgår langt det Lysglimt er tiltalt for – og er slikt som vårt rettsvesen bør befatte seg med i større grad.»
Ikke bare mener meddommer Li med all tydelighet at Lysglimt Johansen ikke skal straffes for sin atferd ovenfor Ervin Kohn. Men han retter videre et kraftig skyts mot Kohn på en måte som sjeldent tidligere har vært iakttatt i norsk offentlighet.
Enkelt sagt, meddommer Li fratar Ervin Kohn all ære i sin dissens på dette punktet.
En slik volte-face var sannelig uventet lesning i denne dommen.
Slik min gjennomgang har vist, så er rettens medlemmer grunnleggende uenige om mange av sakens sentrale spørsmål. Det handler i liten grad om faktiske spørsmål, men om vurderinger av ulike forhold. Slik som hvem kan påberope seg særskilt beskyttelse, hvem er offer i en sak, hva skal tåles innenfor det vanlige norske ordskiftet og så videre.
Disse spørsmålene bør en norsk domstol behandle på et skikkelig vis slik at det blir mulig å vite hva svarene er.
Den dommen som foreligger, kan i alle fall ikke bli stående.
