Av Per Anton Rønning.
Tybring Gjedde har vært (og er fortsatt) er en sterk stemme blant våre partivalgte politikere. Når han uttaler seg er det ut fra sitt ståsted, han er skarp, tydelig og kunnskapsrik, og dette har nok ikke falt i god jord hos partieliten. Han utmerker seg særlig innen felt som forsvars- og utenrikspolitikk.
Så kom dagen da håndgranaten ble kastet inn i hønsegården. Sent i juni gikk Tybring-Gjedde hardt ut mot Oslo FrPs nominasjonskomité, som foreslo Tor Mikkel Wara og Simen Velle som listetopper til neste års stortingsvalg. På spørsmål fra TV2 om hva han synes om førsteutkastet svarte han følgende:
«Innstillingen fra nominasjonskomiteen er et bestillingsverk og partipolitisk korrupsjon.» Nominasjonskomiteens leder Arve Lønnum svarte til TV 2 at slike påstander ikke hører hjemme i et parti og heller ikke i mediene. Mer ville han ikke si.På toppen av listen troner altså Tor Mikkel Wara, en stund justisminister fra FrP i regjeringen Solberg.
Tybring Gjedde sikter vel her til Listhaugs og Waras forrige arbeidsgiver, lobbyist- og spindoktor byrået First House. Her øyner vi bindinger som kanskje ikke er så heldige. Hvis et politisk parti har så tette bånd til spindoktorer, kan partiet bli ekstra påviket av særinteresser som kanskje ikke er i allmennhetens interesse. Også partier i “opposisjon” er med og påvirker debatten gjennom ulike utspill. Da bør vi kanskje følge nøye med i hvilke utspill det er snakk om, og hvem som vil tjene på en realisering av slike utspill.
Alle som har lest litt organisasjonsteori vil kjenne forskjellen på formell og uformell organisasjon. Formell organisasjon er det som er nedtegnet på papiret, bokser og piler mellom boksene osv. Samt beskrivelse av de prosedyrer for saksbehandling som skal følges. Samt ymse andre regler. Men vel så interessant er den uformelle organisasjonen, der folk kommuniserer om ting bak kulissene, sender meldinger, tar telefoner eller en prat over kaffekoppen. I Arbeiderpartiet kalles det at “noen har snakket sammen”. Dette er ting som ikke blir registrert noe sted, annet enn i de involvertes hukommelse.
Vi har et stjerneeksempel fra nylig på dette temaet. Rogaland Høyre foreslo for landesmøtet at Høyre skulle gå inn for at norsk skog regnes med i regnskapet for utslipp av CO2, siden skogen gjennom fotosyntesen tar opp store mengder CO2. Trærne vil da naturlig ei fjerne store mengder CO2 og konvertere den til oksygen.
I så fall vil Norge ha oppfylt sine “forpliktelser” hva angår utslippsmål. Forslaget ble vedtatt – en kort stund. Men da gikk Erna Solberg på talerstolen og krevde at forsamlingen måtte omgjøre vedtaket, for da ville det kunne se ut som om Norge ikke tok sine forpliktelser til reduksjon av utslipp på alvor. Norge må i stedet kjøre på ymse utslippsreduserende “tiltak”, les: Symbolpolitikk. Kort sagt: Man må ikke ta hensyn til fotosyntesen, den avskaffer man gjennom et politisk vedtak. Alternativt ville de vel bli sett skjevt på i Brussel, og det går ikke an. Det vil kunne ruinere avdankede politikeres utsikter til internasjonale toppjobber i systemet (les: Bullshitjobber) når deres politiske karriere er slutt. Landsmøtet i Høyre ettersom Solbergs forlangende, og tok en ny avstemning der vedtaket ble forkastet.
Hvorfor? Dette er anvendelse av en subtil, men ganske sterk hersketeknikk. Partiledelsen har en spesiell stilling i et parti. Når partiledelsen sier “hopp”, så hopper forsamlingen. Enhver “grundig og vel forankret prosess” kan bringes til å hoppe dit ledelsen ønsker. Det er nemlig viktig at partiledelsen ikke går på noen nederlag og blir ydmyket offentlig. Det kan påstås å skade hele partiet, og svekke det. Man må opprettholde et bilde av en ledelse med nødvendig autoritet. Derfor må ikke det ledelsen sier i viktige saker bli nedstemt av noen menige delegater på et partilandsmøte. De som stiller seg bak noe slikt vil nok bli plukket i stykker en for en.
Dette eksempelet er hentet fra Høyre, men ikke vær redd, det vil gjelde i andre partier også. Partiorganisasjonen kan mene hva den vil, men hvis den mener noe annet enn ledelsen, sitter det meget, meget langt inne å få gehør for det. Så partistyre er egentlig et oligarki, og er nokså langt unna demokrati i betydningen folkestyre.
Nestleder Limi må gjerne bedyre alt han orker at FrP ikke er toppstyrt, og at partiets standpunkter er gjenstand for “grundige prosesser”. Men dette er med referanse til den formelle organisering av partiet. Den uformelle delen av organiseringen vil garantert fortelle en annen historie. Den historien vil uten særlig tvil bekrefte Tybring Gjeddes påstand. Han lot det skinne igjennom at han så frem til å arbeide i Stortinget uten å ha Listhaug pustende ned nakken sin. Nå kan han formulere sine standpunkter fritt uten å måtte bøye seg for noen partipisk, og bli kalt inn på teppet for korreks om han sier noe som ledelsen ikke liker. Det er lett å forstå ham.
Det hevdes fra partiledelsen at Tybring Gjedde tidligere er blitt advart av organisasjonsutvalget. Det var den gangen han tilbød en hijabkledd jente 1000 kroner for å ta av seg hijaben. Dette var dårlig for partiets omdømme, het det. Hvilket omdømme? Velgernes? Neppe. vi snakker nok heller om stortingsmiljøet og de andre partiene det består av. Slik var det ikke før, da FrP var et ekte opposisjonsparti. Da hadde de nok problemer med aksepten blant de andre innvalgte. Men nå er det åpenbart en prioritet å logre for miljøet for å bli akseptert der. Da må frittalende og skape retorikere som Tybring Gjedde elimineres. Han føyer seg inni en rekke som også består av Jon Helgheim og Per Willy Amundsen. Jeg regner med at Oslo Frp har fått et hint fra Sylvi Listhaug om at de burde fremme eksklusjonssak mot Tybring Gjedde. Noen har nok snakket sammen. Partiet skal renses for meningsbærende representanter.
