Av: Johan Slåttavik
Ifølge offisielle kilder har Israels krigføring på Gazastripen så langt kostet rundt 40.000 mennesker livet. De aller fleste av disse er sivile og barn.
Her i Norge sitter likevel en gruppe «kristne» hjemme i godstolen og heier frem grusomhetene som utspiller seg på tv-skjermen. Mange av disse er såkalte kristensionister.
Den norske kirke avviste med rette kristensionismen under Bispemøtet i oktober 2020. I dokumentet med den offisielle uttalelsen fra kirken brukes det et diplomatisk og til dels byråkratisk språk, men avvisningen av kristensionisme er likevel solid teologisk forankret – noe jeg skal komme tilbake til.
I uttalelsen fra Bispemøtet står det:
De har et spesielt historiesyn med apokalyptiske endetidsforventninger, der de risikerer å redusere jødene til instrument i et frelsesteologisk skjema.
De har en politisk teologi som ignorerer internasjonal lov og menneskerettigheter. Direkte eller indirekte motarbeider de forsøk på å skape rettferdig fred. Disse gruppene er særlig store i USA, men finnes også i vårt eget land.
Det er uenighet om hvordan landløftene i Bibelen skal fortolkes. Men vi finner det uholdbart å fortolke Bibelen uten henblikk på de etiske konsekvensene. Det er problematisk å lese gamle profetier slik at alle politiske hendelser i dag er forutbestemt av Gud. Da fratas mennesker ansvaret for historien samtidig som Gud reduseres. Ikke minst vanskeliggjør kristensionismen situasjonen for kirkene i Palestina og Israel. Dette kaller på solidaritet fra Den norske kirke.
Bispemøtet finner det uholdbart å bruke Bibelen til å legitimere undertrykkelse eller menneskerettighetsbrudd, eller å tilkjenne ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker. Løftene i Det gamle testamente som omhandler det jødiske folk og landet, kan ikke brukes til å legitimere at palestinere drives fra sine hjem eller fratas sine rettigheter. De har også sin historie i landet og hører hjemme der.
Bispemøtet finner derfor kristensionisme teologisk og menneskerettslig uholdbart.
Selvfølgelig har de norske biskopene helt rett i dette. Kirken har langt bedre kunnskap om kristen teologi enn selvutnevnte «pastorer» i tvilsomme frikirkemiljøer, televangelister fra USA eller høyst underfundige aktivistredaktører i sionistiske publikasjoner som «Dagen».
Riktig nok kan Den norske kirke kritiseres for mange av de nyere praksisene, som bruken av åpen nattverd, maisbrød, fotballgudstjenester og kvinneprester, men den er fortsatt en kirke – i likhet med Den katolske kirke og Østkirkene – som heller ikke omfavner kristensionisme. Teologien til kirkene er ikke laget hjemme på kjøkkenet til noen som ikke kan faget, som den evangelikale «pastoren» John Hagee i USA.
Ser du noe kristen symbolikk eller Jesus i den videoen? Nei. Det er bare en forsamling som står med en bibel i hånda og ser mot en scene, og bak scenen er det en monitor med bilder om Israel på. Det vi ser på videoen er en sekt.
Her er det viktig å presisere at det finnes mye bra lekfolk rundt omkring, og jeg har stor respekt for misjonsfolket. Men de er likevel et helt annet tema, fordi de evner å forholde seg til både Bibelen og katekismen på en fornuftig måte. Problemet her er moderne, amerikansk kristensionisme, som prøver å få rotfeste her i Norge.
Kristen teologi
Antisemittisme og filosemittisme er to ulike grøfter vi må unngå å falle ned i.
Med antisemittisme unnlater man å elske sin neste som seg selv, mens med filosemittisme tar man parti med en gruppe som forbanner Jesus Kristus både i sin Talmud og i sine synagoger. Ved å gjøre dette forbanner de også Gud selv. Kristne kan ikke tolke det på noen annen måte på grunn av treenighetslæren.
Negativ omtale av Jesus i Talmud
- b. Sanh. 43a: Bavli, traktaten Sanhedrin, side 43a.
- b. Hul. 2:22f: Bavli, traktaten Hullin, side 2:22f.
- b. AZ 2:22/12: Bavli, traktaten Avodah Zarah, side 2:22/12.
- y. Shab. 14:4/13: Yerushalmi, traktaten Shabbat, side 14:4/13.
- QohR 1:8: Qohelet Rabbah, kapittel 1, vers 8 (Midrash).
- b. AZ 27b: Bavli, traktaten Avodah Zarah, side 27b.
- b. AZ 17a: Bavli, traktaten Avodah Zarah, side 17a.
- b. Hul. 2:24: Bavli, traktaten Hullin, side 2:24.
- b. Sanh. 103a/b: Bavli, traktaten Sanhedrin, sidene 103a og 103b.
- b. Ber. 17b: Bavli, traktaten Berakhot, side 17b.
- b. Sanh. 107b: Bavli, traktaten Sanhedrin, side 107b.
- b. Sot. 47a: Bavli, traktaten Sotah, side 47a.
- b. Git. 56b, 57a: Bavli, traktaten Gittin, sidene 56b og 57a.
- b. Shab. 104b: Bavli, traktaten Shabbat, side 104b.
- b. Sanh. 67a: Bavli, traktaten Sanhedrin, side 67a.
Ved å ta parti med en gruppe som forbanner Gud på denne måten, gjør man seg delaktig i deres synder og overtredelser – så man fordømmer seg selv sammen med dem.
Reformatoren Martin Luther sparte ikke akkurat på konfekten i sine kritikker av pavekirken og jødedommen. I 1543 skrev Luther en infamøs, men grundig teologisk avhandling, hvor han kritiserer jødedommens tro og praksis, og hvor det understrekes at kristne ikke bør innlate seg med folk som holder på sånn, nettopp fordi det fører til fortapelse.
«La dem være! La oss heller holde oss til dem som ber Miserere, Salme 51, de som kjenner og forstår hva Loven er og hva det betyr å holde eller bryte den. Kjære kristne, vær oppmerksom på hva du gjør når du lar disse blinde jødene villede deg. Da blir ordtaket oppfylt: «Når en blind leder en blind, faller begge i grøfta.» Martin Luther
Luther var likevel ikke den første til å begi seg inn på temaet om hvordan jødedommens troslære ikke er kompatibel med kristendom. Luther gjenga her for det meste budskapet fra kirkefedre som erkebiskop Johannes Khrysostomos (347–407), også kjent som Johannes I av Konstantinopel, som gikk grundig inn i dette temaet i sine berømte prekener.
Poenget her er på ingen måte at vi kristne skal gå rundt og hate jøder, men at det er farlig å ta parti med dem, like mye som det er farlig å gå rundt og hate dem, eller å ta parti med andre grupper som forbanner Gud.
Antisemittismen og kristensionismen er derfor to sider av den samme forferdelige mynten. I stedet er det bedre å vise jøder nestekjærlighet ved å misjonere til dem og oppfordre til dåp og omvendelse, noe vi har lange tradisjoner for her i Norge, først og fremst med jødemisjonen.
Fanatiske overbevisninger
Dessverre er dette et vanskelig budskap å nå frem med. I Norge finnes det et svært beklagelig miljø av Israel-fanatikere, som sender unge menn ned til Israel for å ty til våpen og skyte på palestinere.
Et eksempel på dette er konfirmantlederen Daniel fra Vennesla, som ble heiet frem av Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk på forsiden av avisen, poserende med IDF-uniform og et automatgevær.
Heldigvis har det gått bra, så vidt jeg forstår.
Ved å gjøre sånne ting kjemper man ikke for konge og fedreland i en legitim krig, men man kjemper for en gruppe som forbanner Gud selv. Og som kjent driver man ikke misjonsarbeid med en TAR-21, og man forkynner ikke et kristent budskap med fem og en halv. Det er en forskjell.
Jeg mener vi bør sky kristensionisme på samme måte som vi skyr antisemittisme og ekstreme nazister i den amerikanske «Christian Identity»-bevegelsen, som også prøver å få fotfeste i Europa og Norden. Begge ideologiene er feilaktige og farlige, og vi må ikke støtte eller være involvert i dem. Begge stammer fra en svært uheldig form for fanatisme og vranglære.
Mitt oppgjør med kristensionisme er å snu ryggen til dem, og ikke ha noe med dem å gjøre. Og det oppfordrer jeg flere til å gjøre også.
