Av: Per Ervik, fylkesutvalgsmedlem for Pensjonistpartiet i Trøndelag fylkesting Hitra Kommune og Svein Otto Nilsen
Gruppeleder for Pensjonistpartiet i Trøndelag fylkesting, Trondheim kommune.
Oppdrettsnæringen og laksefiske i elvene skaper mange arbeidsplasser og må reddes. Fiske etter laks i elvene gir grunneierne og turistnæringene gode tilleggs inntekter. Lakseindustrien, representanter for yrkesfiskerne og representanter for elveeierne bør nå komme sammen for å drøfte hva man kan gjøre for at villaksen i elvene igjen blir stabil.
Oppdrettslokaliteter i Norge har tradisjonelt blitt lagt inne i fjordene eller langs kysten, beskyttet mot de mest ekstreme værforhold. I dag kan det bli vanskelig å få tillatelse til nyetablering på tradisjonelle områder, så lenge de negative effekter på miljøet ikke er løst eller håndtert på en bedre måte. Det er en rekke mulige fordeler ved å flytte lakseoppdrett til mer eksponerte områder hvor det forventes at vannkvaliteten er bedre for fisken på grunn av mer effektiv vanngjennomstrømming. Det er ikke aktuelt at oppdrett av laks som fores opp i mærer i sjøen skal flyttes på land som noen har tatt til orde for. Dette vil innebære at mye av kystlinjene våre blir planert vekk og mange må finne en annen bosetting. Man må finne en løsning på lus problematikken og ikke minst rømt laks
Det er trist å lese i media at ca. 8500 laks rømte fra oppdrettsanlegg, men dessverre skjer dette ofte at laks rømmer. Det blir i slike tilfeller satt ut flere tusen meter med garn for å fange så mye av fisken som mulig, men man lykkes ikke å fange alt og mye laks trekker opp i elvene. Det er derfor beklagelig at man fremdeles har stengt viktige fiskeelver selv om noen igjen er åpnet.
Det er sikkert riktig at det er lite laks i mange av våre elver. Vi tror nok fremdeles at dette styres av naturens sykluser med både vannføringer i elvene og temperatur i sjøen! Det er et stor inntektstap for mange som har fiskerett til elvene når man fremdeles opprettholder stenging av laksefiske i en rekke elver.
Vi etterlyser samarbeide mellom lakseoppdretterne, yrkesfiskerne og grunneierne i elvene. Kan det være en ide at lakseindustrien kompenserer elveeierne med viss antall klekking av laksesmolt for utsett i de ulike elvevassdrag. Hvis det er mulig så må den gytemodne laksen fanges i elvene for klekking.
En annen ide er at kunstige fossefall i mærene som laksen kan hoppe opp imot for å kvitte seg med lus.
Det er viktig i denne diskusjonen at man heller ikke glemmer at laksenøter har blitt forbudt satt i sjøen der fiskerne hadde dette som ekstrainntekt!
Er det et hån mot fiskerbonden som gjennom generasjoner har hatt dette som attåtnæring. De første bosetterne i landet lærte raskt at laksen var en smakfull fisk. Laksen var også lett å fange fordi den til faste tider hvert år samlet seg i elveos og kulper og ofte i stort antall.
Kilenota ble trolig utviklet først på 1800-tallet og kom sannsynligvis til landet fra Skottland omkring 1840–50. Sammen med en økende eksport av fersk, iset laks fra 1860, skjøt kilenotfisket fart for alvor. I hele perioden fra ca. 1880 til 1960 var kilenot den viktigste fangstredskapen for laks.
Pensjonistpartiet er betenkt over at statlige myndigheter bare tar fra fiskeren denne muligheten til å ha denne attåtnæringen som kan være svært viktig for å overleve fiskeyrket.
Forbudet mot sjølaksefisket langs hele kysten har ikke vært vurdert i henhold til situasjonen i den enkelte kystregionen, men ut fra en generell risiko om at fisket i sjø kan innebære fiske på hensynskrevende bestander fordi vi ikke vet hvilken elv laksen tilhører.
Det må være mulighet til igjen å slippe løs kilenot i begrenset omfang og dette kan man gjerne løfte opp i dette samarbeidet som må komme på plass så fort som mulig.
