Av: Dag Myhre, Oslo
Ikke slik at Johannes Åpenbaringer skal realiseres og en seirende Jesus skal stige ned gjennom skyene og holde dommedag over denne verden, men at Vestens Sivilisasjon, ja enda mer omfattende enn det, vil avvikles — i hvert fall som vi kjenner den.
Det blir vel heller på lignende måte som historiske sivilisasjoner som f.eks. Romerriket, gikk til grunne. Gradvis gjennom årtier og generasjoner skjedde forfallet, før det plutselig sammenbruddet kom.
Nesten som mannen som ble spurt om hvordan det var å gå konkurs:
Jo, sa han — gradvis, over lang tid, men så plutselig.
For at en sivilisasjon eller kultur skal overleve på sikt må den selvsagt reprodusere seg selv.
Dette er så åpenbar at en må være totalt blind for ikke å se det.
Hvorfor har ikke alarmklokkene begynt å ringe kort tid etter at det var åpenbart at dette ikke er tilfelle i vår kultur?
En grunn må være at utviklingen går så sakte at vi ikke merker det i en generasjon. Det blir alltid fremtidens problem, ikke nåtidens.
Nåtiden er opptatt av det nære. Hvordan JEG vil leve livet og gjøre og bli det jeg vil; ikke hva som på sikt tjener fellesskapet.
Det er fristende å sitere Kennedy: “Ask not what your country can do for you, but what you can do for your country.”
Denne uttalelsen må sees som en advarsel til en generasjon som har blitt mer og mer selvsentrert, og mindre og mindre opptatt av å være en god borger for fellesskapet.
Som de fleste vet, må det fødes minst 2,1 barn per kvinne for å holde en sivilisasjon ved like. Der har vi ikke vært de siste 50 år, og i krigstid trenger vi trolig fler. I Norge i dag er vi visst nede i under 1,6 barn — og i andre land enda lavere. Resultatet blir som alle forstår, at populasjonen blir eldre og eldre, og at færre og færre unge i produktiv alder må forsørge flere og flere gamle. Nå er det ikke slik lenger, som det var i Grekenland under filosofiens første opprinnelse: at de eldste i samfunnet ble sett på med ære og respekt. Det er rimelig å anta at den yngre generasjon til slutt vil nekte å gi sine verdier fra seg for å holde en stadig mer aldrende befolkning i live.
En annen grunn til at vi ikke kommer i alarm-modus, kan være at mange tenker at innvandring kan løse befolkningsproblemet. Det er kanskje grunnen til at våre land i Vesten ikke har styrke til å stoppe en innvandrings-bølge som setter De Store Folkevandringer fullstendig i skyggen.
Men da har vi sett bort fra et viktig punkt: Identitet. Vi har vår identitet fra hvem vi er som person, som del av en familie, som del av et samfunn og en kultur med kanskje tusenårig lang tradisjon av historie, språk, religion, etnisitet og alt annet som skaper fellesskap og gir oss identitet.
Innvandring på et nivå som er større enn det kulturen kan assimilere, vil forandre og vanne ut fellesskapets identitet — og over tid vil kulturen, som vi kjenner den, gå til grunne.
Det er også liten grunn til å tro at vi kan løse utfordringene gjennom arbeidsinnvandring, Synkende fødselstall, og stadig flere eldre, er nemlig ikke bare et fenomen i Vesten.
Når innvandrende grupper har en ofte mye sterkere identitet og et fellesskap knyttet til tradisjoner og religion, vil dette gå så mye fortere.
Og det vil, som antydet ovenfor, skje gradvis før det skjer plutselig. Det kalles revolusjon og de fleste har vært ekstremt voldelige.
Om man, som en kvinne jeg møtte, sa at hun ikke ville ha barn fordi verden jo allerede er overbefolket, har man ikke den fjerneste forståelse av begrepet identitet.
Men hva er grunnen til denne manglende fertilitet som startet på 1970 tallet? Sex er vi jo mer opptatt av enn noengang.
Fra Oslo MET Prof Øverby: Kan politikk snu trenden?
Ingen land som har satt i gang med familievennlige reformer, har sett fertiliteten krype varig tilbake over 2,1-merket.
Norge og de øvrige skandinaviske landene er spesielt interessante i denne sammenhengen, fremhever Øverbye.
– Våre land har jo ført en familievennlig – og dermed fertilitetsvennlig – sosialpolitikk lenger enn de fleste andre land, men selv her stopper fødselstallene opp godt under 2,1.
Dette er situasjonen selv om Norge er det landet i Skandinavia som har høyest fertilitet, og vi føder langt flere barn enn land som for eksempel Singapore og Italia, som ligger enda lenger nede i antall fødte barn per kvinne. Land som Iran og Tyrkia har for eksempel opplevd dramatiske fall i fødselsraten. Mer enn 70 land har i dag en fødselsrate under 2,1 per kvinne.
Det hjelper altså lite med politiske reformer. Men likevel, hadde vi innført et skattereduksjonsprogram for familier som senket skattene progressivt etter antall barn, så hadde det kanskje fått en viss effekt.
Nei, skal vi finne grunnene til fertilitets-nedgangen, må vi se om det har vært andre kulturelle forandringer som har skjedd samtidig, og som derfor kanskje er bakgrunnene til fenomenet. Det må være kulturelle forandringer som er felles med alle de kulturene som har fått samme problem. Altså ikke land som i Afrika sør for Sahara, der fertiliteten fortsatt er høy. Befolkningen i Nigeria forventes å vokse fra cirka 180 millioner i dag, til over 700 millioner i 2100, ifølge FN. Nigeria forventes da å være verdens tredje mest folkerike land, etter India og Kina.
Hva kan det være? Kan det være velstand i seg selv? Må vi ha en kamp for tilværelsen for å forbli sunne i en reproduktiv sammenheng? Noe kan tyde på det. Jeg kom over dette forskningsresultatet, ikke med mennesker, men med mus. Det er kalt Mouse Utopia og er beskrevet i Uten Filter 09.07.24.
Men det er ikke bare velstand som er typisk for kulturer som ikke reproduserer seg selv. Det er også en dramatisk forandring i kjønnsroller.
Kjønnsroller som har eksistert fra menneskehetens barndom av er forandret dramatisk. I alle tidligere samfunn i historien, har menn og kvinner hatt forskjellige roller i både familien og i samfunnet.
Det sier seg selv at alle kan ikke være like flinke i alt, og den mest effektive fordelingen av arbeidsoppgaver, er der alle gjør det de er flinkest til. Både i familien og i samfunnet. Menn er fra Mars og kvinner er fra Venus, var det en forfatter som sa, og dette er nok sant ikke bare kroppslig, men også mentalt.
Når kvinner blir like opptatt som menn av karriere, blir det ikke mye tid og krefter igjen til familie og barn. På sikt har dette rammet samfunnet gjennom familie-oppløsninger, barn som ikke fikk den omsorgen og starten i livet de skulle hatt, og en reduksjon av kvalitet i yrker og næringer — fordi kjønnskampen i det offentlige har blitt så hard med kvotering av kvinner inn i de fleste yrker. Kvotering betyr i praksis at underkvalifiserte kvinner går foran menn med bedre kvalifikasjoner.
Menn og unge gutter i vestlige samfunn er blitt usikre på sin rolle som mann. I filmer og media blir ofte den virile machomannen idealet, men i virkeligheten snakker man om toxic maskulinity når menn prøver å være menn; det vil si dominere.
Dessuten: siden all erfaring viser at kvinner ønsker menn som er høyere, eldre, har bedre utdanning — og tjener mer enn de selv, så får stadig flere kvinner færre og færre menn å velge sin partner fra. De er også såpass gamle at de ikke har så god tid til å lete etter den rette. Den biologiske klokken er mye mer nådeløs for kvinner enn for menn. Rundt 35, når de endelig begynner å gjøre en karriere i næringslivet, begynner det å haste. I den alderen har jevngamle menn, av alfa-typen, mye mer interesse av yngre kvinner. Kjønnskampen, eller likestillingen om du vil, har som konsekvens at veldig mange kvinner ikke finner en partner å få barn med, og det samme gjelder veldig mange menn som ikke er på øverste hylle for de samme kvinnene.
Det er jo sannsynligvis forbundet med dødsstraff i dagens kulturelle klima å si det: men mye tyder på at kvinnekampen, feminismen, den såkalte likestillingen — er en nemesis som truer med å ødelegge våre samfunn og hele vår sivilisasjon. Mest sannsynlig ved at en annen kultur som ikke har samme holdninger om kjønnskampen, vil ta over.
Men dagens kvinner har jo hatt det fint og morsomt — så lenge det varer …
