Av: Timothé Vorgens
Mens venstresiden metodisk og ustanselig sprer ideene fra sine “tankesmier”, strategisk flytter Overton-vinduet og styrker strukturen Curtis Yarvin kaller “Katedralen”, sitter høyresiden fast i en heroisk, men utmattende individualisme.
Høyresidens verden er både smertefull og romantisk, men også dypt isolerende og depressiv, og den produserer ensomme tenkere som kan sammenlignes med innbyggerne i et kinesisk helvete.
I dette helvetet, sies det, sitter millioner av mennesker på stoler tre meter høye, plassert tre meter fra hverandre, hver med spisepinner som er tre meter lange.
Til tross for den deilige maten foran dem, er de ikke i stand til å spise og blir endeløst pint av sult.
I det kinesiske paradiset er folk i nøyaktig samme situasjon. Den eneste forskjellen er at de mater hverandre.
Venstresiden forsto for lenge siden en enkel sannhet: oppblomstringen og populariseringen av deres ideer, selv de som var utenkelige for ti år siden, avhenger av strategisk samarbeid. De videreformidler det som kommer fra deres tankesmier, sirkulerer ideene sine til de blir offentlige debatter.
Lordon, Bégaudeau, Friot, Servigne, J. Bernard, Pierre Carles og andre—de forstår betydningen av samarbeid. I mellomtiden forblir vi isolerte, som soldater som nekter å koordinere seg på slagmarken.
Individualisme, min kjærlighet, min svakhet, mitt nederlag.
På høyresiden blir berømmelse ofte sett på som en personlig seier, ikke som et strategisk verktøy eller en løftestang for å fremme og spre ideene fra våre egne “tankesmier”.
Enhver tenker som åpent uttrykker ideer som anses som “for radikale” bør støttes og forstås; hvis ikke, er det pedagogikken som svikter, ikke selve ideen.
Sannheten er at vi ikke virkelig forstår hva ekte pedagogikk er—det er ikke amatørmessig repetisjon, men en metodisk, uopphørlig besettelse.
Motsetningen mellom suverenisme og rasisme illustrerer denne tapende konfigurasjonen. Der vi burde iscenesette en regissert kamp, en falsk motsetning for å fremme våre sterkeste ideer, kjemper vi for alvor.
Begrepet “radikal”, ofte brukt selv av mediehøyresiden, er bare en internalisering av en moralsk fordømmelse pålagt av venstresiden.
Venstresiden kan til og med gjøre bankranere til filosofer, som Bernard Stiegler.
Men hvis dydssignalisering kunne drive turbiner, ville høyresiden sannsynligvis være den største leverandøren.
Det er ikke nok å ha rett på sakens innhold; vi må lære å kjempe på det feltet som teller—feltet for kollektiv strategi, for massiv og koordinert spredning av våre mest sensurerte ideer. Jeg snakker om ekte ideer her, ikke innfall eller mentale fikseringer.
Løsningen venter kanskje stille på oss.
Kanskje avhenger dette økosystemet, hvor høyreideer sprer seg som en bølge, av synkronisering, av en grunnleggende samling.
Hvem er gudfaren som kan tildele oss rollene og den riktige agendaen?
Det kinesiske helvete og paradis er skilt av en tynn vegg.
