Av: Tore Rasmussen, forlegger Legatum Publishing
En vil aldri få plass til hele virkeligheten i en tekst, og det er kanskje enklest å understreke sitt foretrukne narrativ når en kan klippe og lime slik en vil. Ennå lettere blir det når en i tillegg bruker fantasien for å fylle inn det en føler mangler. Veronica Melå har produsert en tekst som tilsynelatende kan fremstå som balansert og med vilje til å la begge sider komme til orde. Men slik ser det bare ut om en ikke kjenner helhetene det har blitt klippet ut fra. Vi skal ikke gå inn på alle feil i teksten hennes, men fokusere på det mest graverende.
Tidlig i Melås lange tekst kan vi lese at Birgitte Furberg Moe i sitt innlegg i Samtiden, skal ha reagert på det kunstneriske og kildekritiske ved vår KI-utgivelse av Knut Hamsuns bok Sult på engelsk. Men Melå har valgt å ikke nevne at Furberg Moe skriver i Samtiden at hun faktisk ikke har hørt lydboken. Det samme gjelder Solveig Hirsch, direktør for Hamsunsenteret, som har uttalt at hun mener resultatet av lydboken ikke ble bra, uten å ha hørt den. Kritikk er bra og gir rom for videreutvikling, men for å fremstå troverdig bør en kanskje ikke kritisere et verk man ikke har hørt.
Melå har valgt å la være å omtale at våre kritikere har innrømmet at de ikke har hørt lydboken de kritiserer, noe som får en til å lure på hvorfor det da skal være problematisk at Legatum Publishing kritiserer mangelen på innhold relatert til Hamsun under Hamsundagene, hvor vi var tilstede. Vi har ennå ikke klart å oppspore artikler signert Melå som viser at hun har reagert tidligere når flere andre har kritisert Hamsundagene for det samme.
Melå har ikke bare klippet og limt for å konstruere sitt ønskede narrativ. Hun har også valgt å legge til ting som fremstår tendensiøst. Blant annet skriver hun; «Senere på kvelden dukket de opp på «Ednama sjatto», urfremføring av samisk musikk til stumfilmen Markens grøde fra 1921, med disse plakatene, og da sa jeg litt humoristisk «var vi ikke enige om at det ikke skulle være flere stunt?», «jojojo» sa han, og plakatene ble satt bak skranken.» Her høres det nesten ut til at Melå tror vi hadde planer om å gjøre et slags «stunt» under et av arrangementene, når sannheten er at det var jeg som tilbød å sette fra meg den ene “Hamsun is alive”-plakaten bak skranken, slik at det ikke skulle være noen tvil – vi hadde ingen intensjon om bruke den inne på Hamsunsenteret, men ble avbildet i Nordsalten Avis med den utenfor senteret samme kveld. Her ble vi kanskje tillagt intensjoner for å bygge et narrativ som passet det Melå ønsket å fremstille. Uten å ta hensyn til realitetene og våre faktiske handlinger, tanker eller intensjoner.
Tekstforfatteren har også tatt seg litterære friheter og skrevet at vi delte ut løpesedler til kafeens gjester. Det blir fremstilt som om vi drev med oppsøkende aktivitet, men realiteten var at vi delte ut til noen få personer som oppsøkte oss for å slå av en prat om Hamsun og vår lydbok.
Anita Overelv uttalte i NRK at hun helst ikke ønsket at forlaget vårt var til stede under Hamsundagene. Noe som er i strid med hennes øvrige uttalelser om ytringsfrihet og demokrati. Det ser ut til at ordet «ytringsfrihet» blir en slags underlig utgave av Keiserens nye klær. Noe hun ikler seg for å posere, men som alle ser at Overelv egentlig ikke støtter. I tillegg kan vi undre oss over hvorvidt hennes reaksjoner på vår tilstedeværelse kan ha skapt uro blant gjestene på festivalen. I teksten til Melås kan vi lese at «For Solveig Hirsch, direktør ved Hamsunsenteret, og Anita Overelv, festivalsjef og produsent, har uka bydd på erfaringer de ikke har hatt tidligere. Det er tøft å gjennomføre en ukes festival til vanlig. Nå er det i tillegg uro blant både ansatte og gjester.»
En annen person som hadde fått med seg at forlaget var til stede under Hamsundagene, var
« (…) påtroppende leder for Flyktningetjenesten i Hamarøy. Arne André Solvang er fortvilet over tilstedeværelsen til Legatum Publishing. Han er selv her som vanlig publikummer under festivalen.»
Solvang skal ha sagt til Hirsch (direktør for Hamsundagene) at han reagerte på at vi «går rundt her og er veldig hyggelige, samtidig som de snakker dritt om Hamsundagene på X og i blogginnlegg,» Vi har fått med oss at det finnes mennesker som ikke har lært forskjellen på kritikk og det å “snakke dritt”, men lurer på om Solvang tror at alle som kommer med kritikk mot festival-innhold eller meninger, på samme tid skal oppføre seg dårlig mot folk. Som om en litteraturkritiker eller kunstkritiker skulle gå rundt og være negativ i møte med kunstnere og forfattere bare fordi vedkommende har et kritisk blikk på verket. Det hele høres absurd ut, og helt ærlig er vi ikke sikre på om vi forstår logikken som ligger til grunn for at Solvang opplevde det problematisk at vi var hyggelige.
Noen av tingene Melås forsøker å knytte oss til, er så finurlig formulert at folk som ikke kjenner oss kanskje kan tro at det de leser er omtaler av våre meninger eller intensjoner. Blant annet i dette avsnittet: «I en årrekke har fascister og høyreekstremister hatt som bevisst strategi å bruke demokratiske verdier mot demokratiene selv – ved å kreve en rett til å fremføre sine hatefulle, rasistiske budskap på alle offentlige arenaer, samtidig som de nekter andre ytringsfrihet. Målet er å true motstemmer til taushet.» Disse meningene blir ikke tillagt oss direkte, men måten det er skrevet, kan få lesere som ikke kjenner oss til å tro at det skal være oss som har som mål å true motstemmer til taushet, eller at vi ønsker å nekte andre ytringsfrihet. Dette er det motsatte av hva vi mener. Vi mener at alle skal ha rett til å ytre seg, og både vi og alle andre skal kunne bli både motsagt og kritisert.
Overelv har i møte med kritikk av manglende fokus på Hamsuns forfatterskap, tidligere uttalt i media at Hamsundagene ikke driver med noen form for sensur, og det kan høres ut som om alle som vil kan melde seg på med arrangement under festivalen. Noe som kanskje kan forklare mangelen på Hamsun i programmet, og kanskje også en faktor som gjør at festivalen har lite tilreisende og at de kanskje ikke (lengre) er så vant med kritiske innspill fra utsiden? Overelv forteller også i Melås tekst at noen skal ha vært redde under festivalen. Årsaken skal ha vært dokumentmappen som min kollega hadde med seg. De skal angivelig ha spurt ansatte hva han hadde i mappen sin. Noe de enkelt kunne ha funnet ut om de tok en tur i Sult-kafèen der vi satt og jobbet, drakk kaffe og spiste ved flere anledninger. Problemstillingen rundt dokumentmappen var ukjent for oss før vi leste om det her, og vi stiller oss undrende til om dette også er et litterært grep for å oppnå et ønsket narrativ.
Noe som også ser dramatisk ut, er at det uante årsaker skal ha vært nødvendig å vurdere om politiet burde være til stede. Så vidt vi vet finnes det ikke voldsutøvere av typen Antifa i området hvor Hamsundagene ble avholdt, og vi oppfattet heller ikke at noen av festivalens deltakere var av den primitive typen som mener at ytringer en ikke liker kan møtes med vold. Hva slags risiko det er snakk om her er vanskelig å gjette seg fram til, og vi kan jo undre oss over om vi på en eller annen måte var i fare for en slags potensiell trussel under Hamsundagene når vi leser dette;
«Ja, vi kommer til å foreta risikovurderinger på et helt annet nivå enn tidligere, sier Anita Overelv.»
– Vi har allerede hatt noen innledende samtaler med utdanningsdirektøren om beredskap og samfunnssikkerhet. Det er jo også en faktor at nærmeste politistasjon er en time unna. Men vi må for fremtiden gjennomgå hvordan man håndterer problematiske besøk hit. Nå har vi ingen fungerende verktøykasse for slikt, sier Solveig Hirsch.
Mandag 19. august brakte Klassekampen-spaltist Stefan Sundström inn et nytt element knyttet til dette: Kokken på Hamsunsenteret, Giorgio Molinas påstås ha ønsket å “banke opp” min kollega og meg, men skal ha blitt stanset. Det skal altså ha eksistert en trusselsituasjon under Hamsundagene, fra en av Hamsunssenterets egne ansatte mot to betalende gjester. Vi imøteser en offentlig redegjørelse for hvordan ledelsen ved Hamsunsenteret vil ta grep for å sikre sine gjester mot angrep fra deres ansatte ved kommende festivaler og arrangement.
I etterkant av Hamsundagene har vi lurt på hvem som egentlig er totalitær. Ledelsen ved Hamsunsenteret vurderer å nekte Hamsun-entusiaster å være til stede som publikum på en Hamsun-festival, om de ikke deler deres dogmatiske syn på forfatteren. Og det kan se ut som festivalsjef Anita Overelv og direktøren for Hamsunsenteret Solveig Hirsch har dyrket frem en bedriftskultur hvor det er greit å gå til fysisk angrep mot senterets gjester, om de fremmer kritikk mot manglende fokus på Hamsuns forfatterskap på sosiale medier.
Godt eksempel på bruk av stråmannsretorikk
I sum ligner artikkelen til Melåsen en prosaisk tolkning av ting hun har “sett” gjennom andre sine øyne og ikke vært til stede ved selv. Det mest konstruktive en kan bruke teksten til, er kanskje som en studie i bruk av stråmannretorikk, også kjent som stråmannsargumentasjon. Dette er en type logisk feilslutning der en person enten tillegger noen meninger eller intensjoner, for så å argumentere mot noe de selv har tillagt personen. Eller at man forvrenger eller overforenkler noens argument for å gjøre det lettere å angripe eller motbevise. I stedet for å svare på det faktiske argumentet, skaper den som bruker stråmannretorikk en “stråmann” — en ekstrem versjon eller karikert utgave av motpartens synspunkt, eller en fiktiv meining — som de så angriper.
Stråmannretorikk brukes i Melåsen tekst ved å fremstille min kollega og meg som ekstreme, farlige eller illojale uten å adressere våre faktiske synspunkter eller handlinger direkte. Eksempler på dette inkluderer:
Generaliserende påstander:
Teksten knytter Legatum Publishing til facisme, antisemitisme og nasjonalsosialisme, uten å konkretisere hvilke handlinger eller uttalelser som støtter denne karakteriseringen. Dette er en form for stråmannretorikk ved at den fremstiller forlaget som farlig og ekstremt.
Kontekstualisering med negative eksempler:
Ved å nevne min involvering med Vigrid (for over 20 år siden), setter teksten meg i en negativ kontekst uten å relatere det til det aktuelle hendelsesforløpet. Dette er en typisk stråmannsstrategi hvor en persons tidligere handlinger eller assosiasjoner brukes for å diskreditere deres nåværende standpunkt og/eller handlinger.
Diskreditering gjennom frykt:
Teksten fremhever frykten blant ansatte og gjester ved Hamsundagene, og hvordan dette har skapt bekymringer om sikkerheten, noe som indirekte maler min kollega og meg som en trussel, uten å gi konkrete eksempler på hvorfor vi skulle være det. Dette kan sees som en stråmannsstrategi som skaper en skremmende figur som går langt utover vedkommendes reelle handlinger eller intensjoner.
Stråmannsretorikken Veronica Melå har brukt i artikkelen er et effektiv retorisk grep, men det svekker den intellektuelle ærligheten og kvaliteten en burde kunne ha i samtaler mellom mennesker med ulike meninger og standpunkt.
Dette leserinnlegget ble avvist av skussmal.no.
