Øyvind Thuestad kommenterer nyhetssaken om rektoren som ble slått ned:
Det er den samme, gamle visa: Det er samfunnets skyld, ungdommene “trenger hjelp”, manglende “forebyggende arbeid”, at fritidsklubben har for korte åpningstider, osv ad nauseam.
– Vi ser at ungdommene våre ikke har det greit, hverken de som er gjerningspersoner eller ofre, sier Sealiti.
Rektoren på Bjøråsen skole i Groruddalen likestiller ofre med gjerningsmenn: de har det “ikke greit”.
Dette er et skoleeksempel (bokstavelig talt) på fenomenet sosionomisering. Her ser vi den i full blomst. Og det fra en som selv ble voldsoffer!
“Sealiti var et døgn på sykehuset, og ble deretter sykmeldt. Selv om han er tilbake i full jobb nå, har han sluttet å kjøre kollektivt og bevege seg fritt på Grorud.
– Jeg kjører bil fram og tilbake til jobb.”
Den siktede 15-åringen ble påsatt omvendt voldsalarm, men nylig ble Sealiti informert om at han ikke lenger skal ha fotlenke.
“Situasjonen gjør at Sealiti ikke lenger oppholder seg på jobben etter endt arbeidsdag.
– Jeg skulle egentlig hatt et møte her på jobben i kveld. Det tar jeg digitalt hjemmefra, for jeg vil ikke være her fysisk så sent.”
Selv ikke denne personlige erfaringen, dette knallharde møtet med virkeligheten, later til å ha beveget rektoren til å flytte fokuset litt mer i retning ofrene for volden.
Eller i retning et politi som er hardere i klypene, samt strengere straffer.
Neida, det er gjerningsmennene Sealiti er opptatt av:
– Gruppen av ungdommer som trenger hjelp er blitt større.
Man må være fortapt i dogmatisk tenkning for å uttrykke seg slik rektor Sealiti gjør her. Vi snakker trolig om en kognitiv låsning.
Rachid Sealiti savner “mer synlig politi”, men:
“Han er uenig med Sylvi Listhaugs utspill om at problemet ligger i at dette er barn av innvandrere.
– De fleste av disse ungdommene, både ofrene og gjerningspersonene, er født her og er norske som deg og meg. Det er ødeleggende for et samfunn å begynne å peke på en spesifikk gruppe som et problem.”
Også denne visa har vi hørt til kjedsommelighet, ikke minst fra tidligere byrådsleder Raymond Johansen og flere politiledere i Oslo, inkludert politimester Ida Øystese: De er født her, ergo er de “våre ungdommer”.
Med rektorens ord: de er “norske som deg og meg”.
Sealiti mener det er “ødeleggende for et samfunn å begynne å peke på en spesifikk gruppe”.
Kunnskapen om hvem som begår den kriminaliteten vi her snakker om er allerede utbredt. Tabuet er brutt. Bjella henger rundt kattens hals. Så hva vil rektoren foreslå? Hvordan vil han få tannkremen tilbake i tuben? Sensur? Straff?
I Sealitis fortelling er både voldsofre og gjerningsmenn ofre. Hvem er den skyldige? “Myndighetene”, svarer rektoren. Det er samfunnets skyld, Norges skyld, at tenåringer med innvandrerbakgrunn raner, stikker med kniv, skyter, dreper og voldtar:
“Jeg mener heller peke på (sic.) at myndighetene har ikke vært inkluderende nok.”
I 2017 dro Sylvi Listhaug til Rinkeby, Sverige. Hun ble kjølhalt av en samlet norsk og svensk presse. Alle var de hjertelig enige om at snakket om “svenske tilstander” var både latterlig og rasistisk.
Politikerne var med på kjøret, nåværende statsminister sluttet seg til hylekoret: – Alle skjønner at Sylvi Listhaug er i Rinkeby for å skremme, sa Jonas Gahr Støre.
Listhaug selv sa at hun dro for å lære – skaffe kunnskap om svenskenes erfaringer med innvandring og integrering.
I 2017 var dette uønsket kunnskap. Både den norske og den svenske offentligheten foretrakk å lukke øynene og håpe at det gikk bra.
Det gikk ikke bra. Som det sjelden gjør når man velger uvitenhet og fortielse.
Læring. Kunnskap. Det er slik vi utvikler oss, eller hva, rektor Rachid Sealiti?
Politikere og medier snakker seg varme om “trangboddhet”, “sosiale forhold”, “fattigdom” og “sårbare unge”.
Det siste tabuet er dette: kultur.
Dersom dersom det blir en kompakt enighet om at alle er “våre ungdommer” – at alle er “like” -, blir det umulig å vise til kultur som forklaringsmodell.
Da er vi stuck. Igjen.
Sealiti er opptatt av å tilgi. Slik viser han ekte storsinn overfor gutten som skadet ham og endret hans liv.
“Han sier til VG at han har et ønske om å tilgi tenåringen for angrepet mot ham.
– Jeg ønsker at han skal lykkes. Han er en del av vårt samfunn, og vi skal aldri gi ham opp.”
I personlige forhold er det en fordel å ha evne til å tilgi, og det er selvsagt opp til Sealiti om han tilgir eller ikke.
Like selvsagt er det at dette ikke er en farbar vei for samfunnet, for staten, når vi står overfor en voldsbølge blant mindreårige.
