Av: Karl Martell
Søskenbarnekteskap blant pakistanere bosatt i Norge er en problemstilling som altfor ofte blir oversett i norsk offentlig debatt. Til tross for at praksisen har omfattende konsekvenser, ikke bare for enkeltpersoner, men også for det norske samfunnet, er det bemerkelsesverdig vanskelig å finne oppdaterte og detaljerte tall om denne problematikken. Hvorfor er det slik? Det kan virke som om norske journalister ikke er interessert i å granske dette nærmere, til tross for de alvorlige konsekvensene. Er det en mangel på vilje, eller er det andre krefter som hindrer en åpen debatt?
La oss se på noen av de få tallene vi faktisk har tilgang til. Et notat fra Folkehelseinstituttet (FHI) til Helse- og omsorgsdepartementet i 2014 avdekket at hele 41 prosent av alle “norskpakistanere” født mellom 1967 og 2010 er barn av foreldre som er søskenbarn. Videre er 5 prosent barn av tremenninger. Rolf Lindemann, medisinfaglig seksjonssjef ved nyfødt intensiv på Ullevål Universitetssykehus, har tidligere uttalt til Dagens Medisin: “Vi ser oftere misdannelser hos innvandrerbarn,” og han har vært tydelig på at mange av disse misdannelsene er knyttet til inngifte. Dette er ikke bare et helseproblem for de berørte familiene, men også en enorm økonomisk byrde for det norske helsevesenet.
I tillegg har FHI dokumentert at barn av inngiftede foreldre har en “gjennomsnittlig 73 % større risiko for å dø enn barn av ubeslektede foreldre” etter fylte ett år. Til tross for denne urovekkende statistikken, finnes det ingen presise estimater på de økonomiske kostnadene knyttet til denne praksisen. Hvor mange millioner kroner koster det ekstra i helsebehandling, spesialundervisning og andre støttetiltak som følge av de medfødte skadene? Hvor mye merbelastning påføres trygdesystemet gjennom arbeidsuførhet og andre trygdeytelser?
Det er en kjent sak at inngifte kan føre til økt risiko for alvorlige genetiske sykdommer, noe som i sin tur fører til høyere behov for medisinsk behandling og oppfølging. Men det er nesten umulig å finne tall som spesifikt belyser hvor stor andel av helseutgiftene i Norge som kan tilskrives konsekvensene av søskenbarnekteskap. Hvorfor har vi ikke en mer detaljert oversikt over disse kostnadene? Er det fordi dette er et politisk sensitivt tema, eller er det rett og slett mangel på interesse?
Forsker Anne Berit Dalgard ved Statistisk sentralbyrå (SSB) har tidligere påpekt at “norskpakistanere” ofte velger ektefeller med samme religiøse bakgrunn, men hun unngår å nevne den høye andelen inngifte som skjer innenfor denne gruppen. Hvorfor er dette et tema som ofte blir omgått i forskningen?
Den manglende viljen til å diskutere søskenbarnekteskapens konsekvenser åpent, er ikke bare en unnlatelse fra mediene og forskningsmiljøene, men også fra politikerne. Norske skattebetalere har rett til å få vite hva deres penger brukes på, spesielt når det dreier seg om helse- og velferdsutgifter som kunne vært redusert med en mer kritisk tilnærming til problemstillingen. Det er på høy tid at vi tar en ærlig og åpen debatt om dette temaet. Hvorfor er ikke flere politikere og journalister villige til å sette fokus på dette? Er vi som samfunn redde for å ta tak i en så sensitiv problemstilling, eller er det andre årsaker til denne tausheten?
Det er på tide å bryte stillheten. De økonomiske kostnadene for det norske folk er for store til at vi kan fortsette å se en annen vei.
