Av Anton Münchausen.
Debatten med Fredrik Solvang 17.9.2024 ga et interessant innblikk i hvordan ledervalg faktisk finner sted i de norske stortingspartiene.
Olaug Bollestad fikk komme til orde med «sin historie» på NRK om hvordan hun nylig ble fjernet som leder i KrF. Det som kom fram, var interessant for de som kan lese mellom linjene.
På tross at en forvirrende mengde detaljer om alt mulig uvesentlig i prosessen, så er det helt klart at det finnes så å si ingen substans i saken mot henne. Her var det ingen alvorlige hendelser overordet, ingen rykende pistol. Det hele handler om at Bollestad, av noen anonyme personer, oppfattes slem, ufin og tar for lite hensyn internt i partiet. Med andre ord: Dette er bare subjektivt tøv.
Likevel gikk Bollestad av. Det er ganske utrolig når en tenker over saken.
Bollestad pekte på sin side i Debatten på sakens underliggende realiteter: Dette handler (selvfølgelig!) om en maktkamp internt i partiet. Kandidatene til å ta over hennes verv i KrF jobbet aktivt for å få henne fjernet. Alt mulig av vage anklager og emosjonelt tøv ble anvendt i kampen etter beste evne.
Alle vet at partiene på Stortinget er arenaer for sleip maktkamp. Og ingen ting gir mer makt i dagens samfunn enn å framstille seg selv som et offer.
Like etter at debatten var over kom alle lederkandidatene i KrF – alle Bollestads bødler – på banen med en felles uttalelse, hvor de tok avstand fra hennes påstander.
Her er det grunn for å tenke litt over prosessene som resulterer i hvem som blir partiledere i norsk politikk.
For noen år siden forsøkte Hadia Tajik å ta knekken på sin rival Trond Giske i AP med å bruke VG i en oppkonstruert sak med falske sitater og en tåpelig video i sosiale medier. I den saken fantes det også opplagte og tette koblinger mellom de politiske aktørene og avisens journalister. AUF-broilerne i partiet, spesielt de i Trøndelag, hyler fortsatt hysterisk over at Giske ga noen små-rips i partiet et kyss eller to – og skrikingen vil de sikkert holde på med til evig tid.
Nylig har vi hatt en bisarr sak i Høyre, hvor ordføreren i Stavanger har meldt seg ut av partiet. Det har blikk pekt på at dette også handler om hevn og intern maktkamp i partiet.
Og nå sist i KrF.
Spørsmålene ingen stiller er: Er det rimelig at tøv av denne typen, som hausses opp i pressen, skal være bestemmende for hvem som skal være partiledere i Norge? Og er det rimelig at de største intrigemakerne i norsk poltikk skal være de som, på tross av velgerne og medlemmenes synspunkter, stadig vinner fram?
Resultatet blir at de viktige politiske spørsmålene fullstendig kommer ut av fokus. I stedet rettes blikket mot helt uvesentlige forskjeller mellom individer i de ulike partiene, hvor enkelte av pressen framstilles om gode og andre som onde.
Hvis dette blir måten ting skal avgjøres på her til lands, så er det intet mindre enn en fallitterklæring for hvordan Norge styres.
