Av: William Leonhardsen
IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change), også kalt FNs Klimapanel, ble i 1988 etablert av FNs miljøprogram og den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO). Hensikten med etableringen var å påse om menneskelige aktiviteter har påvirkning på klimaet — og det er deres eneste mandat.
Hvem sitter i panelet? Jo, det er folk fra de nasjonene som er medlemmer av FN, og som blir plukket ut av de respektive regjeringer. FN er en overnasjonal organisasjon og må følge politiske retningslinjer. Det er viktig å kvotere inn de som skal sitte i panelet og det er viktigere med en balansert kjønnsfordeling og en u-landskvote fremfor kvalifikasjoner. Hm … Er det da verdens fremste klimaforskere som vi blir fortalt? Hvordan kan vi vite det når vi ikke får se deres kvalifikasjoner, men bare hvilket land, navn og kjønn de tilhører.
Den Kanadiske forfatteren og gravejournalisten, Donna Laframboise, brukte 2 år på å undersøke organisasjonen IPCC. Det hun fant var meget oppsiktsvekkende i forhold til det glansbildet organisasjonen har gitt av seg selv. Det ble det bok av, med den norske tittelen.: «Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert». Hun fant ut at klimarapportens forfattere ikke bare ble utvalgt av hensyn til kompetanse, men også studenter uten mastergrad, forskere uten doktorgrad og aktivister med klar politisk agenda som ikke var vitenskapelig fundert.
I år 2009 kom det e-post-korrespondanse på avveie som tilhørte en del forfattere av klimapanelet. Der kom det tydelig frem at de konspirerte seg imellom. Det ble en skandale der e-postene ble kalt «Climategate», etter watergate-skandalen som felte President, Nixon.
Det ble så mye oppstyr i etterkant av Climategate-saken, at InterAcademy Council (IAC), som er et kontrollorgan for landenes vitenskapsakademier, måtte gå inn for å kontrollere IPCCs prosesser og organisasjon. De fikk ikke lov å kontrollere vitenskapen IPCC støttet seg på, men konklusjonen ble sådan:
De vitenskapelige prosesser er mangelfulle og behandler ikke de ulike forskningsretninger godt nok; usikkerhet og formidling er mangelfull; det er sammenblanding av vitenskap og politikk; sammenblanding av IPCC-byråkraters roller og deres deltakelse i eksterne organisasjoner, og har ikke opplegg for kvalitetssikring.
Mange av IPCCs rapporter baserer seg på scenarier som er utarbeidet i datamodeller, så som havstigning, global oppvarming basert på CO2-hypotesen og klimagasser generelt. Alt dette er senarioer, og deres resultater av det er ikke observert i naturen.
IPCC er ikke en organisasjon som går inn i vitenskapelige resultater og kommer ut med en balansert og holdbar konklusjon på vegne av vitenskapen og verdenssamfunnet.
Det er et tankekors at her hjemme har vi senter for klimaforskning, som i hovedsak baserer seg på klimapolitikk, så som Cicero og Bjerkenes-senteret, og er med å underbygge IPCCs klimarapporter og er fullfinansiert av staten.
Når staten med Miljødirektoratet, bruker IPCC sine rapporter som grunnlag for sine beslutninger og lovverk, blir helt feil. At Miljødirektoratet eksempelvis har klassifisert CO2, som er utgangspunkt for alt liv, som forurensing — kan jeg ikke fatte og begripe! Når man sammenblander vitenskap og politikk, får man politikk. Slik er det bare.
