Av Alexander Dugin
Oversatt av Uten Filter.
Introduksjon
Vestligologi (Vesternologiya) er et nytt konsept som bør tas i bruk i sammenheng med den eskalerende konflikten mellom Russland og NATO-landene under den spesielle militæroperasjonen i Ukraina, spesielt med tanke på at denne konflikten, som opprinnelig var politisk, nå uunngåelig transformeres til en sivilisasjonsmessig konflikt. Russlands politiske ledelse har erklært landet som en uavhengig “stat-sivilisasjon” eller “den russiske verden.” Denne erklæringen har dype implikasjoner for hele den russiske humaniora og utdanningssystemet, da den setter nye paradigmer for det russiske samfunnets historiske selvbevissthet, dets holdning til vestlig sivilisasjon, og dets forståelse av andre ikke-vestlige folk og kulturer.
Russlands orientering mot tradisjon og styrking av identiteten utvikles videre i presidentdekret nr. 314, “Om godkjenning av grunnlaget for statspolitikken til Den russiske føderasjonen innen historisk utdanning,” der det eksplisitt står at “Russland er et stort land med en århundrelang historie, en stat-sivilisasjon som har forent russere og mange andre folk over hele Eurasia i et enkelt kulturhistorisk fellesskap, og har gitt et enormt bidrag til global utvikling. Kjernen i det russiske samfunnets selvbevissthet ligger i tradisjonelle åndelige, moralske og kulturelle-historiske verdier, som har blitt dannet og utviklet gjennom hele Russlands historie. Bevaring og beskyttelse av disse verdiene er nødvendige betingelser for harmonisk utvikling av landet og dets flerkulturelle folk, og en integrert del av Den russiske føderasjonens suverenitet” (Avsnitt II, 5).
Med andre ord krever anerkjennelsen av Russland som en stat-sivilisasjon og prioriteringen av statspolitikken overfor historisk utdanning og beskyttelse av tradisjonelle verdier en grunnleggende revurdering av forholdet til vestlig sivilisasjon og kultur, som har blitt forankret over de siste tiårene, eller kanskje til og med århundrene.
Russlands unike vei: Fordeler og ulemper
Dette fører oss direkte til 1800-tallets debatt mellom slavofile og vestliggjørere, senere videreført av de russiske eurasianistene som fulgte den slavofile linjen. De slavofile hevdet at Russland er en unik og original østslavisk, bysantinsk-ortodoks sivilisasjon, en distinkt historisk-kulturell type. Senere supplerte eurasianistene denne tilnærmingen ved å legge spesiell vekt på det positive bidraget fra andre eurasiske folk til rikdommen og særpreget i den russiske sivilisasjonen. Synonymer for stat-sivilisasjonen, eller den russiske verden, inkluderte “Russland-Eurasia” eller “stat-verden,” “stat-kontinent.”
Denne tilnærmingen ble bestridt av russiske vestliggjørere, fra liberale til sosialdemokrater, som insisterte på at Russland er en del av den vesteuropeiske sivilisasjonen og ikke noe originalt eller uavhengig. Følgelig var Russlands oppgave å følge Vesten på alle områder: politisk, kulturelt, vitenskapelig, sosialt, økonomisk og teknologisk.
Transitologimatriks
På 1990-tallet adopterte russiske vestliggjørere essensielt paradigmet “transitologi.” I henhold til denne tilnærmingen hadde Russland kun ett mål: å kvitte seg med rester fra tidligere epoker (både sovjetiske og ortodoks-monarkiske) og smelte sammen med en enkelt global vest-sentrisk sivilisasjon. Russiske humanioraforskere som fremmet transitologi, ble gitt oppgaven med å legge til rette for denne overgangen på alle måter, kritisere eventuelle tendenser som avvek fra denne retningen, og aktivt fremme modernisering (vestliggjøring) av samfunnsvitenskapene.
Vestlige teorier, konsepter, kriterier, verdier, metodologier og praksis ble tatt som modeller både i innhold og form.
Fellen med vestlig-sentrert universalisme
Denne tilnærmingen, som har dominert de siste 33 årene — og hvis vi inkluderer sovjetisk internasjonalisme og den alternative formen for vestliggjøring, i et helt århundre — har blitt fullstendig uakseptabel i sammenhengen med den spesielle militæroperasjonen, som representerer en direkte sivilisasjonskonflikt: Russland som en stat-sivilisasjon versus den moderne globalistiske ultra-liberale vestlige sivilisasjonen. Den 30. september 2022, i sin tale til det russiske folk før han signerte traktatene om innlemmelsen av DPR, LPR, Zaporizjzja og Kherson-regionene i Russland, omtalte Russlands president Vladimir Putin dette Vesten som “satanisk.”
Spesielt sa han: “Diktaturet til de vestlige elitene er rettet mot alle samfunn, inkludert folkene i de vestlige landene selv. Det er en utfordring for alle, en total fornektelse av menneskeheten, trosstyrtingen og de tradisjonelle verdiene, og undertrykkelsen av friheten, som tar på seg karakteristikken til en invertert religion — ren satanisme… For dem er våre tanker og filosofi en direkte trussel, og derfor angriper de våre filosofer. Vår kultur og kunst er en fare for dem, så de prøver å forby dem. Vår utvikling og velstand er også en trussel for dem — konkurransen øker. De trenger ikke Russland i det hele tatt, men vi trenger det. Jeg vil minne om at krav om verdensdominans gjentatte ganger har blitt knust av motet og motstanden til vårt folk. Russland vil alltid forbli Russland.”
Litt senere, under en sesjon med Valdai-klubben i oktober 2022, bemerket presidenten for Den russiske føderasjonen: “Det er ikke tilfeldig at Vesten hevder at det er nettopp dets kultur og verdenssyn som skal være universelt. Hvis dette ikke sies direkte — selv om det ofte blir sagt rett ut — hvis ikke, oppfører de seg nettopp slik, og insisterer i realiteten, gjennom sin politikk, på at disse verdiene må aksepteres ubetinget av alle andre aktører i internasjonale relasjoner.”
Denne endringen i forståelsen av Russland som en unik stat-sivilisasjon og avvisningen av vestlig kultur og verdenssyn som universelt, bringer oss tilbake til den slavofile-eurasianistiske paradigmen, som ble avvist for et århundre siden. Den gjenoppliver også ideen om at den vestlige sivilisasjonen bare er én mulig vei for utvikling, og at Russland må søke sin egen vei, basert på tradisjonelle verdier, betydningen og grunnlaget for sin historie, med det russiske folk i kjernen, sammen med de brødrefolkene i Russland-Eurasia, som sammen skapte en unik åndelig og materiell kultur. Dette fører oss til konseptet “vestligologi.”
Definisjon av vestligologi
Det er helt klart at det sivilisasjonelle skiftet i russisk politikk ikke kan opprettholde en antagelse om vestlig sivilisasjons universalitet eller tolerere en ukritisk aksept av dens grunnlag og prinsipper. Derfor er det nødvendig å radikalt revurdere holdningen til Vesten som helhet og, fremfor alt, dets paradigmeposisjoner innen samfunnsvitenskapene. Vi kan ikke lenger akseptere dem ukritisk uten grundig undersøkelse og uten å justere dem med våre tradisjonelle verdier og nødvendigheten av historisk utdanning. Vestlig sivilisasjon er ikke bare ikke universell, men i sin nåværende tilstand er den destruktiv og giftig, så mye at den fortjener betegnelsen “satanisk.” Dette er grunnen til at behovet for vestligologi oppstår, og dens betydning blir tydeligere.
Vestligologi er en paradigmatisk modell for å undersøke vestlig kultur og humaniora, som eksplisitt avviser påstandene fra denne kulturen og disse vitenskapene om universalisme, om den ultimate sannheten, og om normativiteten til kriteriene som har oppstått i denne sfæren og som Vesten aktivt søker å påtvinge menneskeheten som noe uten alternativer.
På mange måter minner dette om holdningen til sovjetisk samfunnsvitenskap overfor borgerlige disipliner og teorier, som skulle studeres og undervises kun på grunnlag av seriøs og dyp kritikk. Grunnlaget for en slik kritikk var sovjetisk marxisme, som grundig utviklet sine kriterier, metoder og prinsipper. I motsetning til den sovjetiske kritiske modellen, reiser vestligologi enda mer alvorlige innvendinger mot Vesten, ved å avvise ikke bare vestlig sivilisasjon i dens liberal-kapitalistiske form, men går enda dypere — ved å fordømme de anti-kristne prinsippene i den moderne epoken, samt grunnlaget og dogmene i vest-europeisk kristendom (katolisisme og protestantisme) fra enda tidligere perioder. Russland, som en sivilisasjon, har et helt annet grunnlag og en helt annen utviklingsretning, som kun kan forstås og korrekt beskrives innenfor paradigmet av den russiske verden, basert på våre tradisjonelle verdier, med disse verdiene i sentrum av oppmerksomheten.
Etnosentrisme som fenomen
Grunnlaget for vestligologi begynner med en generell observasjon om det naturlige etnosentrisme i ethvert samfunn. Dette er en vanlig oppfatning innen antropologi og sosiologi. Det betyr at enhver gruppe eller kollektiv, ifølge samfunnets naturlige tilbøyelighet, plasserer seg selv i sentrum av et ordnet rom. Dermed er påstanden om “universalisme” av egne kvaliteter, normer og prinsipper (inkludert språk, kultur, religion, mat, klær, ritualer, hverdagspraksiser osv.) iboende både i små arkaiske stammer og store imperier.
Grekere betraktet alle omkringliggende folkeslag som “barbariske” og seg selv som “skapelsens krone.” Denne ideen gjelder også for jødene i Det gamle testamente og danner grunnlaget for jødedommen og, i noen grad, kristendommen. Jødene er det “utvalgte folk,” mens andre folk (goyim) kun delvis anses som mennesker. Det kinesiske imperiet så seg selv som verdens sentrum, derav navnet Kina — Zhōngguó (中国), som betyr “Midteriket.” Det samme gjelder for de sumerisk-akkadiske statene i Mesopotamia, konseptet om universell makt hos akamenidene, og senere, herskerne av sassanidisk Iran. Dette ga også opphav til ideen om Evig Roma og, senere, Moskva som det Tredje Roma. Vi finner lignende holdninger selv blant små etniske grupper, hver overbevist om overlegenheten til sin egen kultur over den nabolaget.
Etnosentrisme krever ingen begrunnelse fordi det reflekterer det naturlige ønsket om å ordne den omkringliggende verden, gi den orientering og stabile strukturer, måle den ved å etablere grunnleggende motsetninger — “oss/dem”; kultur (som betyr “vår kultur, kulturen i vårt samfunn”) vs. natur; jord/himmel, osv.
Vestlig kultur er ikke noe unntak. Som alle andre er den basert på en etnosentrisk tankegang. Imidlertid, til tross for å være nyansert og hyperkritisk i mange av sine aspekter, og å anerkjenne og påpeke etnosentrisme i alle andre samfunn og sivilisasjoner, er vestlig kultur helt ute av stand til å nøkternt erkjenne at dens egne påstander om “universalisme” også faller inn under dette fenomenet. I den vestlige sivilisasjonens syn, blir ambisjonene til ethvert samfunn om å plassere seg selv i sentrum av universet sett på som “naive illusjoner,” mens i tilfelle av Vesten, betraktes de som en uomtvistelig “vitenskapelig sannhet.” Det vil si, vestlig etnosentrisme anses som “vitenskapelig,” mens alle andre manifestasjoner av det regnes som kun “myter,” ofte farlige og i behov for “avklaring.”
Vestlig etnosentrisme: Tidlige former
Gjennom ulike stadier av vestlig historie har etnosentrisme tatt ulike former. I arkaiske tider var det en naturlig egenskap ved de vest-europeiske stammene og folkene, reflektert i deres hedenske tro og kulturer. Siden i religion, den sentrale plassen i universet er gitt til Gud (eller gudene i polyteismen), var det logisk at de hellige forfedrene til de europeiske folkene også ble ansett som guder. Dette var karakteristisk for de arkaiske grekerne og romerne, samt kelterne, germanerne, slavene, skyterne, iranerne og andre.
I klassisk Hellas ble etnosentrisme hevet til nivået av filosofi, kunst og sofistikert kultur, som ga grunnlaget for en ny “rasjonelt” begrunnet versjon. I løpet av Aleksander den Stores tid i den hellenistiske perioden, ble ideen om et Universelt Rike adoptert av grekerne fra akamenidene. Denne imperial-kulturelle syntesen ble deretter fullt ut arvet av romerne, spesielt etter Augustus, i den imperialistiske perioden. Kristendommen plasserte kirken i sentrum av eksistensen, og arvet både jødisk etnosentrisme (nå overført til Det nye Israel, alle kristne) og senere — etter Konstantin den store — de universalistiske ambisjonene til hellenistisk kultur, samt doktrinen om Imperiet og Katechon, den hellige keiseren.
Det bør bemerkes at inntil delingen av den kristne verden i Vesten (katolisisme) og Østen (ortodoksi), var strukturen av etnosentrisme innenfor den mediterranske sivilisasjonen enhetlig og lik. Dette ble kalt oikoumene — den bebodde verden, hvor den kristne sivilisasjonen stod i sentrum. Selv i det bysantinske geografiske verket til Kosmas Indicopleustes, skrevet på 600-tallet, ble antikke oppfatninger bevart om at vanlige mennesker kun bebor de sentrale (mediterranske) områdene, og når man beveger seg mot ytterkantene av oikoumene, blir folket som bor der stadig mer eksotisk, gradvis mister menneskelige trekk. Økumenisk etnosentrisme var fortsatt etnosentrisme.
Russisk etnosentrisme og den bipolare oikoumene
Det er viktig å merke seg at frem til et bestemt punkt — spesifikt, den endelige splittelsen av kirkene i den store skismaen i 1054 — var strukturen av sivilisatorisk etnosentrisme delt av både Vesten og den fremvoksende øst-slaviske sivilisasjonen. Imidlertid ble den avgjørende faktoren russernes tilknytning til den østlige kirken, til ortodoksi, og bysantinismen. Etter hvert som det en gang enhetlige etnosentrisme splittet seg i to poler — vestlig og østlig — identifiserte det gamle Russland seg klart med det kristne øst.
Røttene til russisk etnosentrisme ligger i Byzantium og Konstantinopel. Mens den vestlige versjonen av oikoumene, og dermed den religiøs-politiske-kulturelle etnosentrisme, flyttet til Vest-Europa, hvor etter usurpasjonen av tittelen som keiser av Karl den store, holdt Vesten begge hovedsentra — spirituelt (Roma, de pavelige statene) og imperialistisk (en rekke tyske keisere fra karolingene, ottonerne og staufene til habsburgerne). I mellomtiden ble bysantium og den ortodokse øst sett av Vesten som perifere, bebodd av “skismatikere” og “kjettere,” noe som betyr ikke helt sanne kristne, og til og med ikke helt mennesker (lignende de underlige halvmenneskene fra verdens ytterkanter beskrevet av Herodot eller Plinius den eldre).
Det er nettopp her, med delingen av det økumeniske etnosentrisme, at konseptet om vestlig sivilisasjon begynner, og herfra må vi starte vestligologi. Tidligere var den kristne oikoumene i Øst og Vest et kulturelt kontinuum — både Konstantinopel (Nye Roma) og Roma selv var sentrale, og de østlige fedrene sto ikke i motsetning til de vestlige. Tidligere lag av etnosentriske syn, som de mesopotamiske universelle kongedømmene, Det gamle testaments religiøse antropologi, og hellenistisk universalitet, ble også delt. Senere, derimot, oppsto to kristne sivilisasjoner, hver insisterende på at den var det eneste sentrum.
Dermed finner vi oss selv i en bipolar oikoumene, en situasjon som kulminerte i korsfarernes inntak av Konstantinopel under det fjerde korstoget (1202–1204) og etableringen av det latinske imperiet i den østlige Middelhavet. Dette ble ytterligere forverret av fallet av bysantium til de ottomanske tyrkerne, som førte til at den ene polen ble betydelig styrket, mens den andre nesten forsvant.
Ved dette historiske vendepunktet ble oppdraget til den østlige polen av den kristne oikoumene og tradisjonen av bysantinsk etnosentrisme overtatt av Moskva-tsardømmet. Imidlertid ville det gå flere århundrer før de to oikoumenes kolliderte i en storskala planetarisk kamp — dette ville skje under Den store kampen mellom det britiske imperiet og det russiske imperiet, deretter under den kalde krigen, og til slutt i dagens spesielle militæroperasjon.
Etno-sentriske metamorfoser i den vestlige sivilisasjonen
Fra kroningen av Ivan den Grusomme som tsar — som markerer etableringen av den russiske versjonen av østlig kristen bysantinsk etnosentrisme — til konfrontasjonen mellom Russland og Vesten på global skala, har den vestlige etnosentrisme selv gjennomgått flere betydelige faser.
Hvis den vestlige polen av oikoumene i en tidlig fase representerte den kristne grekisk-romerske kulturen i en spesifikk form (nemlig katolisismen), så endret den europeiske renessansen og reformasjonen betydelig dens strukturer og paradigmer, og påvirket den europeiske selvbevisstheten dypt. Vest-Europa ble ansett som verdens og menneskehetens sentrum i den katolske middelalderen, men nye motiver — renessansehumanisme, individualistisk protestantisme, rasjonalistisk filosofi og materialismen i moderne vitenskap — transformerte den vestlige europeiske kulturen til noe helt annet. Vesten så fortsatt på seg selv som verdens sentrum, men nå basert på nye fundamenter. “Argumentene” for dens etnosentrisme og krav på universalisme ble vitenskap, sekulær politisk organisasjon, krav til rasjonalitet, og å plassere ikke Gud, men mennesket, i sentrum. Naturligvis, med “mennesket” mente man den moderne vestlige europeiske mannen. Det var etter denne modellen at alle andre konsepter og teorier om humanisme, sekularisme, sivilsamfunn, demokrati, osv., ble bygget. De tradisjonelle middelalderske standene trakk seg tilbake i bakgrunnen, og borgerskapet inntok scenen.
Samtidig gikk denne moderne Europa inn i koloniseringsalderen, og hevdet sin etnosentrisme på planetarisk skala og påla sin “overlegenhet” overfor alle andre folk på Jorden. Å gjøre hele nasjoner til slaver og erobre kontinenter og sivilisasjoner skjedde under banneret av “fremgang” og “utvikling.” Vesten trodde at mer utviklede samfunn hadde all rett til å underlegge seg mindre utviklede. Dette ga opphav til vestlig rasisme, mest levende reflektert i verkene til den stålsatte britiske imperialisten Rudyard Kipling, som kynisk omtalte kolonialismen som “Den hvite manns byrde.”
Rasjonalisme, vitenskapelige oppfinnelser og teknologiske oppdagelser, kombinert med opplysningstidens verdier og doktrinen om fremgang, ble den nye substansen av europeisk etnosentrisme i kolonitiden. Vesten fortsatte å plassere seg selv i sentrum av universet, men nå i en helt annen drakt, og rettferdiggjorde sin universalisme ved å appellere til helt nye kriterier.
I Russland fortsatte den tradisjonelle versjonen av bysantinsk oikoumenisme å være dominerende. Ortodoksi definerte den kjerneidentiteten, og sammen med den arven fra den kristne sivilisasjonen, som en gang representerte et kontinuerlig kulturforløp med hele den mediterranske kulturen — et paradigme som en gang ble delt med folkene i Vest-Europa. På et visst tidspunkt trådte Vesten inn i den moderne epoken og kledde sin etnosentrisme i nye former, mens Russland, for det meste, forble tro mot den opprinnelige sivilisasjonskjernen av den kristne oikoumene, som Vesten gradvis og progressivt forlot eller transformerte til det ugjenkjennelige, til og med til det punktet av motsetning. I det moderne Europa ble Gud erstattet av mennesket; tro og åpenbaring av fornuft og eksperiment; tradisjon av innovasjon; ånd av materie; evighet av tid; og konstanthet eller tilbakegang (som i de primære hellige skriftene og tradisjonene) av fremgang og utvikling. Slik fant den vestlige kulturen seg i motsetning, ikke bare til ortodoksi — som først og fremst ble legemliggjort i Russland etter at det arvet den bysantinske arven og, gjennom den, den grekisk-romerske sivilisasjonen — men også til seg selv. Dette førte til mytene om “mørketidene” og den ukritiske glorifiseringen av modernitet, epoken for den moderne tidsalder.
I denne situasjonen fremsto den tradisjonelle og konservative russiske samfunnet, sammen med den russiske staten, for Vesten ikke bare som “skismatikere” men som legemliggjøringen av tilbakeståenhet, barbarisme og en farlig trussel mot alt progressivt og utviklet. Hadde Russland manglet midler til å forsvare seg mot Vesten, ville det, som andre tradisjonelle samfunn, ha blitt offer for aggressiv kolonisering. Imidlertid motstod Russland, ikke bare militært men også kulturelt, og opprettholdt sin tilknytning til sin ortodoks-bysantinske identitet.
Slik ble det fra 1700-tallet en annen avgjørende faktor lagt til motsetningen mellom de to økumeniske etnosentrismer: Vesten legemliggjorde modernitet, en ny utgave av universalisme, mens Russland forsvarte seg, holdt fast ved troen på at dets vei alene var virkelig universell og frelsende. Denne veien lå i lojalitet til ortodoksi og den tradisjonelle orden, spesielt den hellige monarkiet og klasseskhierarkiet, som i stor grad ble bevart i Russland frem til revolusjonen i 1917. Vesten legemliggjorde modernitet, mens Russland legemliggjorde tradisjon. Vesten representerte en sekulær, materialistisk verden; Russland stod for hellighet og ånd.
Tidlige versjoner av vestkulturforskning
Fra det øyeblikket Vesten fullt ut overgikk til paradigmet av modernitet, endret forholdet mellom Vesten og Russland som sivilisasjoner seg fundamentalt. Fra dette punktet ble vestliggjøring, spesielt fra Peter den Store av, en tankegang blant deler av den russiske eliten, som gradvis aksepterte posisjonen om at det russiske imperiet også var en europeisk makt og derfor bestemt til å følge den samme veien som de vestlige landene. Temaet om Moskva som den Tredje Roma ble gradvis svekket (spesielt etter hendelsen med kirkeskismaet i Russland, der de gamle troende, som opprettholdt gammel fromhet, ble presset til periferi), og prosessen med modernisering/vestliggjøring av det russiske samfunnet begynte. Men selv da det ga etter for vestlig epistemologi, forsvarte Russland i det 18. århundre fortsatt våkent sin politiske og militære suverenitet, noe som tillot den gamle russiske livsformen å vedvare i mange områder gjennom inerti.
I det 19. århundre identifiserte slavofilene tydelig dette paradokset, og her ble grunnlagene for vestkulturforskning lagt, selv om det ikke ennå ble kalt det. Slavofilene formulerte tydelig prinsippene for Russlands uforanderlige kjerneidentitet som arvingen til den østlige kristne oikoumene, inkludert dens etnosentriske posisjon i verden, og avdekket de vilkårlige kravene fra den vestlige europeiske sivilisasjonen i form av modernitet til universalisme. Nikolai Danilevsky formulerte teorien om kulturelle-historiske typer, ifølge hvilken den europeiske sivilisasjonen var i tilbakegang (basert på kriteriene til den ortodokse sivilisasjonen tro mot de kristne røttene), mens slavene — primært russerne — gikk inn i en blomstrende æra og gjenopplivingen av sin sivilisasjonskjerne, og forberedte seg på å oppfylle sin misjon. Fra dette perspektivet betraktes hele historien til Vest-Europa, eller den romansk-tyske verden (ifølge Danilevsky), gjennom en kvalitativ avstand som noe lokalt og uten grunnlag for å absolutisere sin historiske erfaring. Det Vesten proklamerer som “sannhet”, “nytte”, “utvikling”, “fremgang”, “godt”, “frihet” og “demokrati” osv., må plasseres i en spesifikk historisk, geografisk og “etnisk” kontekst, og bør ikke tas som noe ubestridelig sant og axiomatisk. Det vi har med å gjøre er vanlig etnosentrisme som har langt overskredet eventuelle naturlige grenser, blitt aggressiv, bedragersk, avskyelig og noen ganger irrasjonell, ute av stand til ekte selvrefleksjon og kritisk gransking.
Slavofilene, og senere de eurasiske tenkerne, la grunnlaget for vestkulturforskning, med utgangspunkt i tradisjonelle russiske verdier. Vesten kan og bør studeres, ikke som den ultimate sannhet, men som en distinkt og unik sivilisasjon blant andre — ikke-vestlige. I tilfelle av russisk vitenskap og det offentlige rom er det nødvendig å skille klart hva som kan være produktivt og akseptabelt for Russland fra hva som er giftig og destruktivt.
Slavofilene var særlig nært knyttet til tysk romantikk og klassisk tysk filosofi (Fichte, Schelling, Hegel), som inspirerte en hel generasjon av russiske konservative tenkere. En annen versjon av vestkulturforskning dukket opp fra venstreorienterte bevegelser i Russland, særlig populistene, som avviste kapitalismen som helhet. Populistene, som noen slavofiler (f.eks. Ivan Aksakov), mente at kjernen i den russiske kulturen var den landsbykommunen, som levde etter sine gamle lover og måter og representerte den optimale formen for harmonisk åndelig og meningsfull eksistens. De så på livegenskap som et resultat av vestlig påvirkning, og dens avskaffelse, i deres syn, burde ikke føre til utviklingen av kapitalistiske forhold eller proletarisering av bøndene, men til gjenopplivingen av folkets ånd og tradisjonelle verdier – sosiale, arbeidsorienterte og kirkelige. I dette synet ble de negative aspektene av det russiske imperiet tilskrevet vestlige påvirkninger, og vestlige ideer — på den tiden hovedsakelig borgerlige og liberale — provoserte dyp avvisning. Dermed dannet det seg en avstand fra den vestlige sivilisasjonen, også fra venstre, og banet vei for vestkulturforskning.
Et spesialtilfelle var russisk marxisme, som fullt ut delte etnosentrisme i den moderne vestlige Europa, aksepterte uunngåeligheten og til og med fremgangen av kapitalisme og internasjonalisme, men likevel underkastet kapitalismen radikal kritikk. I den sovjetiske perioden ble dette dogme, som til slutt førte til sammenbruddet av USSR under påvirkning av villedende løfter om konvergens fra vestlige strateger. I mer pragmatiske perioder av sovjetisk historie ble den ideologiske klassehatet mot kapitalister ofte drevet av ånden fra populisme og slavofili. Et forsøk på å bringe dette spørsmålet ut av tvetydighet ble gjort av de russiske nasjonalbolsjevikene, men de fikk ikke tilstrekkelig støtte fra sovjetisk ledelse.
Vestlig etnosentrisme i postmoderniteten
Etter å ha tracet, i grove trekk, genealogien til vestlig etnosentrisme opp til dens manifestasjon i modernitetens paradigme, kan denne linjen enkelt utvides til de mest nylige periodene i vestlig historie — nemlig postmodernitetens paradigme.
Postmodernisme er et tveegget fenomen. På den ene siden kritiserer den skarpt etnosentrisme i den vestlige europeiske sivilisasjonen, både i den tradisjonelle perioden og i moderne tid, og insisterer på å avvise den og rehabilitere de mest ekstravagante og eksentriske, ofte irrasjonelle, synene. Men på den andre siden stiller den ikke spørsmål ved sin egen “frigjørende iver” og, i ånden av klassisk vestlig kolonialisme og rasisme, søker den uten å nøle å påtvinge sitt nå postmodernistiske vestlige kanon på alle samfunn. Mens den kritiserer Vesten og dens sivilisasjon, blir postmodernisme en naturlig fortsettelse av den, og ved å insistere på å globalisere sine verdier, fører den rett og slett etnosentrisme til sitt logiske ekstreme. Postmodernisme arver ikke bare modernitetens intoleranse mot tradisjon, men intensiverer den, og forvandler den til en aggressiv parodi, til ren satanisme. Fra nå av blir kriteriet for “utvikling” og “demokrati” overensstemmelse med postmodernistiske globalistiske verdier og prinsipper. Bare det som er basert på kjønns politikk, anerkjennelse av minoritetsrettigheter av alle slag, avvisning av enhver identitet, inkludert individuell identitet, og transitologi (som nå forstås som overgangen fra modernitet til postmodernitet) anses som “vitenskapelig.”
Vesten har motarbeidet sin egen universalisme overfor den russiske sivilisasjonen siden den katolske middelalderen. Senere utviklet denne sivilisasjonelle opposisjonen seg til modernitet mot tradisjon, dvs. mot Russlands vedvarende middelalder, som varte nesten frem til tidlig på 1900-tallet. Under den sovjetiske perioden fikk den sivilisasjonelle konflikten en ideologisk og klasse dimensjon: et proletarisk sosialistisk samfunn (essensielt Russland og dets allierte) mot den borgerskap-kapitalistiske Vesten.
I det 20. århundre sto Russland også overfor en direkte manifestasjon av vestlig rasisme i form av krigen med Nazi-Tyskland — en annen versjon av selvutnevnte bærere av “Den hvite manns byrde,” som satte ut på en kampanje mot de “slaviske underhumanene.”
Til slutt står dagens postmoderne Vesten, som hevder den globale rekkevidden av sin sivilisasjonsmodell, overfor Russlands beslutning om å forsvare og hevde sin suverenitet. Først var denne suvereniteten av staten, med anerkjennelsen av universelle vestlige sivilisasjonsnormer (fra 2000–2022), og senere ble det suverenitet som en klart proklamert stat-sivilisasjon. Det kan virke som om dette bare er Russlands hevede reaksjon på Vestens situasjonsbetonte atferd mot det (NATOs østlige ekspansjon, forsøk på å skille post-sovjetiske stater fra Russland, svikt i å overholde internasjonale avtaler, osv.), komplisert av den åpenbare avvisningen av postmodernistiske verdier som er skarpt motsatt av Russlands mye mer tradisjonelle samfunn (unntatt for et tynt lag av liberale vestliggjørere). Imidlertid, hvis vi plasserer dette i et bredere historisk perspektiv, blir det klart at dette ikke er en tilfeldighet, men et mønster. Den russiske sivilisasjonen begynner nettopp nå å gjenkjenne seg selv og sine grunnleggende prinsipper klart. Den direkte konfrontasjonen med Vesten, som når som helst kan eskalere til et apokalyptisk scenario av atomkrig, tilfører bare en spesiell dramatikk til denne prosessen med sivilisatorisk oppvåkning.
Russland avviser ikke bare det åpenbart giftige og perverse postmodernismen; det vender tilbake til sine røtter og gjenskaper sin sivilisasjonelle identitet — med andre ord, sin russiske etnosentrisme, der Russland er sentrum for den ortodokse (og dermed kristne, universelle) oikoumene.
Konklusjon
Med de ovennevnte betraktningene i tankene, kan vi danne en foreløpig forståelse av hva vestligologi er. Det er en tilnærming til å studere Vesten, der den betraktes som en uavhengig, distinkt sivilisasjon. Denne sivilisasjonen deler felles røtter med den russiske sivilisasjonen, men ble senere dens motstander innenfor den bredere kristne oikoumene. Senere utviklet Vesten et antikristent og anti-tradisjonelt paradigme av modernitet, fra hvilken det motsatte Russland, angrep det gjennom direkte og indirekte konflikter (Napoleon, Krimkrigen, første verdenskrig, den store patriotiske krigen, den kalde krigen). Vestens antagonisme intensiverte seg ytterligere i sine postmoderne og globalistiske former (globalisme, den spesielle militære operasjonen), mens den stadig hevdet universalisme og absolutt autoritet over sine normer, verdier, filosofier og verdensbilder i alle faser.
Det er klart at i hver fase av vestlig historie, i forhold til russisk historie, vil den vestligologiske perspektivet variere. Fra den opprinnelige enheten innenfor rammen av en delt kristen middelalder (hvor Russland var til stede indirekte gjennom sitt bysantinske arv) til den absolutte motsetningen i den vestlige postmoderne epoken, kan vi skissere strukturen av de mellomliggende stadiene. Etter hvert som antagonismen økte, ble Vestens innflytelse stadig mer destruktiv.
Mens den motsatte Vesten på hvert stadium, har Russland ikke alltid hatt en klar forståelse av sine egne sivilisasjonelle prinsipper og identitet. Denne forståelsen har kommet i bølger, med perioder med tilnærming til Vesten — som alltid har ført til katastrofe — etterfulgt av perioder med tilbakevending til sine røtter.
Fra dette kommer en viktig konklusjon: I dag, når vi befinner oss i en fase av akutt og intens konfrontasjon med Vesten, i en tilstand av direkte krig i Ukraina under den spesielle militære operasjonen, må samfunnsvitenskapene, kultur, utdanning og sosio-politiske initiativer utgå fra det grunnleggende prinsippet om Russlands unikhet som en suveren sivilisasjon. Enhver låning (av filosofi, teori, tankeskole, konsept eller begrep) fra konteksten av vestlig filosofi eller humaniora bør kun skje etter grundig sivilisatorisk semantisk analyse, der det skilles mellom det akseptable og det uakseptable, det nøytrale og konstruktive fra det giftige og destruktive. Dette er hovedoppgaven til vestligologi — å frata postulatene, dogmene og reglene til vestlig kultur og vitenskap (fra postmodernismen tilbake til de religiøse stridene i middelalderen og reformasjonen, gjennom hele moderniteten og opplysningens aksiomer) deres krav på universalisme, og å korrelere enhver tese, system eller metodikk med grunnlagene for den russiske sivilisasjonen, den russiske verden.
Omfanget av oppgavene som står overfor vestligologi er stort og vanskelig å fullt ut forstå. Det handler om en fullstendig og dyp epistemologisk dekollonisering av russisk bevissthet, frigjøring fra den århundrelange påvirkningen fra giftige doktriner som har fengslet russisk tenkning, og utsatt den for fremmede systemer og verdensbilder.
Men storheten av denne oppgaven bør ikke skremme oss. Vi bygger på mange generasjoner av våre store forfedre — helgener, asketer, fromme åndelige skikkelser, hierarker, munker, tsarer, militære ledere, helter, vanlige arbeidere, forfattere, poeter, komponister, kunstnere, skuespillere og tenkere — som i århundrer bar den russiske ånd innen seg og bevarte de dype kodene av russisk sivilisasjon. Vår oppgave er bare å systematisere deres arv, gi den nye former, og puste nytt liv i den.
