Av: Trond Andresen
Den borgerlige Adresseavisen i Trondheim driver nærmest daglig kampanje mot at den populære Trond Giske skal bli nominert på 1. plass for AP til stortingsvalget i Sør-Trøndelag.
Andre større aviser, som VG i Oslo, gjør det samme. Gjerne presentert som «bekymring» om hvordan Giske og hans støttespillere «skader Arbeiderpartiet». Hvorfor skal store medier andre steder, som historisk sett har støtta borgerlige regjeringer, plutselig være så besatte av å hindre framgang for en Arbeiderparti-politiker i Sør-Trøndelag?
– Fordi de aner at Giske kan bli en frontfigur for den økende forbannelsen over stadig mer EU-diktatur i Norge. Som har ført til galopperende strømpriser, naturødeleggende vindkraft, og hvor flere skadelige nye direktiver står i kø:
* 4. energimarkedspakke (som inkluderer Fornybardirektivet og ytterligere innstramming av mulighetene til å føre en rimelig strømprispolitikk i Norge),
* Bygningsenergidirektivet (som vil påtvinge huseiere utgifter i hundretusenkroners-klassen) og
* Avløpsdirektivet (som vil påføre kystkommuner med liten befolkning unødvendige investeringsutgifter på flere titalls millioner).
De store aviser som historisk sett har støtta borgerlige regjeringer ligger flate for EU, og de er meget klar over at der gjør ikke Jonas noen forskjell fra Erna. De to vil begge lydig underkaste seg alt som kommer fra Brussel.
Norge beveger seg mot en ettpartistat bestående av Høyre og høyrefløyen i AP. Hvis det da ikke blir et opprør i AP for tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Hvor Giske kan bli en av lederskikkelsene.
Derfor er de dominerende mediene så oppsatte på å stoppe ham.
Nå kan de sjølsagt være overdrevent paranoide om Giskes «farlighet». Det kan jo godt hende han tilpasser seg AP-ledelsen hvis han havner på Tinget.
Men hysteriet mot ham – inkludert den uvanlig sterke Giske-paranoia også i de store borgerlige aviser – indikerer at sentrumsekstremistene i mediene, kommentariatet, flertallet på Stortinget – er svært redde for at et folkelig opprør mot Systemet er mulig.
Dette forteller også at for sentrumsekstremistene i mediene og blant kommentariatet er det i økende grad likegyldig om det blir Jonas eller Erna – bare det framvoksende sentrumsekstreme norske Ettparti-systemet beholder kontrollen.
Den viktigste motsetning i Norge og andre land går i økende grad mellom anti-globalister og de multinasjonale selskapene pluss deres hjelpere i politikk og media – inkludert overnasjonale konstruksjoner som EU.
Hysteriet mot Giske i tradisjonelle borgerlige medier skyldes at globalistene – både her hjemme og ute – frykter at de er i ferd med å miste kontroll. Massene der nede er fed up.
Globalistenes skanse mot utviklinga er etablering av reelle ettpartistater i Norge (det snakkes høflig i mediene om «styringspartiene») og andre land, som holder det gående på grunn av udemokratiske valgordninger og fravær av direkte demokrati (slik de f.eks. har i Sveits). Dette er vanskelig for motstanderne å få gjort noe med, siden Ettpartiet i Norge og deres mindre skjødehunder på Tinget må endre lover for at systemet skal bli mer demokratisk. Noe de sjølsagt ikke vil. I stedet strammer de inn mulighetene for å starte nye partier.
I Norge består ettpartistaten av ledelsene i AP og Høyre. For dem er det aller viktigste å bekjempe videre vekst av en antiglobalistisk folkebevegelse – i Norge uttrykt via EØS-motstanden.
Kommentariatet i 95% av norske medier snakker nedlatende om «populisme» og «nasjonalisme». Men arrogansen skjuler deres frykt for hva som kan skje.
På universitetene er man på samme nivå. Men snakker nedlatende om «populisme» og «nasjonalisme». Der har man det tilleggsmotiv at denne type statsviter-retorikk og skrive-virksomhet gir høyere sannsynlighet for karriere, «forsknings»penger og å få være med i EU-prosjekter.
