Av Nina Karin Monsen
- Innledning
Jeg vurderer å anmelde de ansvarlige for kapitelet Kontrært og konfliktfylt? (s. 250 – 284), om meg, enten etter skadeerstatningsloven § 3 – 6a, eller straffelovens 185 om hatkriminalitet.
Kapitelet står i Et Fritt Ord, Stiftelse og Samfunn. 1974 – 2024, ( 614 s.). Boken ble utgitt i april. Jeg fikk den tilsendt fra Aschehoug forlag i september, uten forklaring eller hilsen. Kontrært? Konfliktfylt for hvem? Ca. 50 tusen protesterte mot endringen av ekteskapsbegrepet i 2008. Det burde ha vært folkeavstemning. En homoseksuell maktelite først og fremst med utspring i Ap, men også Høyre, media og kulturlivet, overkjørte demokratiet med vitende og vilje.
Jeg må korrigere løgnene, ingen andre kan min historie selv om jeg allerede har fortalt den, dels i debatten i 2007-09, og dels i bøker som Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser, 2009, Inn i virkeligheten, fra humanetikk til kristen tro, 2010, og i Kampen om seksualiteten, ytringsfrihet, hat, tankekontroll, 2016. Homolobbyen og det politisk korrekte media leser bare seg selv.
Boken er gitt ut i forbindelse med FO’s 50 – års jubileum. Forfatter er Hilde Gunn Slottemo, professor i historie ved Nord Universitet, Levanger. Slottemo skal ha brukt 2 år på boken. Ansvarlige for utgivelsen er styret i FO. Grete Brochmann, (sosiolog) Bård Vegar Solhjell (SV), Bjarne Kveim Lie (investor), Anine Kierulf (jurist), Frank Rossavik (journalist, åpen homse), Kjersti Gautestad Norheim (prest), Sylo Taraker (Kosovo, innvandrer), Sigrun Slapgard (journalist). Ansvarlig for FO er direktør Knut Olav Åmås, filosof og homse.
Ansvarlig i Aschehoug er sjefredaktør Harald Engelstad. Bokkomite var Anders Johansen, Helge Jordheim, Shazia Majid, Christine Myrvang, Hilde Sandvik og Fredrik Thue. Ingen har henvendt seg til meg, og jeg regner med at de mener de har visst alt som var nødvendig.
Ettersom det haglet med sjikaner og løgner om meg og mine meninger under debatten både før og etter FOs pris, gjentar jeg noen saks- og
personopplysninger. Jeg er oppvokst i en humanetisk familie, ikke konfirmert, utmeldt av statskirken 19 år gammel, medlem av humanetisk forbund, 1977, holdt tale for konfirmantene i Oslo Rådhus 1980 – og meldte meg ut etter noen år. (Inn i virkeligheten, min vei fra humanetikk til kristen tro, 2010). Jeg representerer ikke kristendommen, men analyserer ekteskapsbegrepet og ekteskapsloven, både det gamle og det nye. Og jeg holder meg til fakta og sannheten som alle har adgang til.
Jeg er den tredje kvinnen i Norge som tok magistergraden i filosofi, 1969, analytisk språkfilosofi. Støttefagene mine var sosialantropologi og matematisk logikk. Jeg har undervist i mange år til Examen Philosophicum, vært forsknings – og universitetsstipendiat, statsstipendiat fra 2004, skrevet mange artikler og bøker ut fra et personalistisk grunnsyn. Personalisme er en dårlig kjent filosofi i Norge. Amo, ergo sum, sier personalistene: jeg elsker altså er jeg. Det elskende menneske, person og etikk, 1987, ble mye brukt på helsefaglige høgskoler. En tid ble jeg kalt for sykepleiernes filosof. Har gitt ut 20 bøker, skrevet hundrevis av artikler og holdt minst like mange foredrag i mange forskjellige fora.
Jeg har vært samboer to ganger, den første fra 1967 – 1969, da gjaldt konkubinat loven fremdeles, men ingen brydde seg om det. Gift 1969 – skilt 1971. Andre gang fra 1972 – 1988, gift 1988. Min mann døde 2010.
Fanatisme har jeg lite sans for, uansett hvor den befinner seg. Men jeg har sloss for sannheten, og mot løgnen. Det vil jeg fortsette med.
- Anklager
Slottemo repeterer hovedanklagene mot meg, men analyserer dem ikke. Her bare noe: Jeg skal være. « ytterliggående med anti-homo meninger, skarpe og ytterliggående meninger (s.250), hetser en sårbar minoritetsgruppe, er en kjetter (s. 259), «provoserende konservativ med oppfatninger som var i strid med alle korrekte oppfatninger i kvinnebevegelsen» (s.258) Homofile aldri kunne bli «like ærefulle som heterofile», hadde støtte fra sterke, konservative kristne miljøer over hele landet, (s. 261). Monsen var utvilsomt krass i formen, men hun fikk også svar på tiltale. Hennes argumenter ble sammenlignet med den nynazistiske organisasjonen Vigrids rasisme, og hun kunne bli kalt både riksheksa og en største merra i norsk offentlighet, (s.262), tilhørte et gammelmodig og reaksjonært mindretall – bygdekultur hvor det levde og florerte fordommer mot homofile (s. 265), den kristen – konservativ Monsens kandidatur (s. 276).
Slottemo presenterer løsrevne ord og setninger uten referanser til navn og sammenheng. Den som skjelte meg ut for å være rasist og Vigridtilhenger, var den homoseksuelle religionshistorikeren og professor Dag Øistein Endsjø Dagbladet 18.04.09. Om Slottemo hadde lest Gaysir, vil hun forøvrig finne særdeles mye hatefullt språkbruk de homoseksuelle i mellom. At homoseksuelle hadde fått igjennom homoekteskapet, sier litt om deres makt. Hun bruker referanser som om hun sladrer om hva andre har sagt, men ikke vil si det.
Mine henvisninger til ekteskapets ærefullhet sprang ut fra en samtale med Høie i 2008 (i forbindelse med et radioprogram sendt fra Stavanger?). Bent Høie fortalte meg at han betraktet partnerskapsloven som en B – lov, mens ekteskapet var en A – lov. Så ble han A- gift, og nå er han skilt. Da er han vel C- nå? Det har vært vanlig i mange århundre å se ekteskap, bryllup og felles barn som ære. (s.258) Denne æren var målet for ekteskapsendringen, homoseksuelle ville betraktes som om de heteroseksuelle, gå inn i deres rolle og overta deres ære. Men ordet ære betyr i denne sammenheng ikke stort mer enn fin, være like god som – hvilket de homoseksuelle mente at de ikke var. De hadde partnere, men det var ikke et ord de likte. De likte ordet gift, da ble de fruer eller ektemenn, ektefeller, det var finest. De ville være like alle andre, som de ikke var like.
Slottemo nevner ikke hvilke grupper de som anklager meg representerer. Er de fra Humanetisk forbund, Hedningesamfunnet, Forbundet av 1948? Er de ateister eller bare generelt kristendomshatere? Lider de av sykelig skamfølelse? Hun nevner homoseksuelle som: Arnfinn Nordbø, Anne Holt, Karen Pinholt, André Octay Dahl, Karen Christine Friele, Wenche Mühleisen, og Magnhild Kleppa (Sp)s homofile sønn, (som om det var uproblematisk at en stortingspolitiker og statsråd, endrer synet på ekteskapslov og barnelov), Frank Rossavik, Erling Lae, Finn Schiøll, Anne Grete Preus, de siste fire støttet tildelingen til meg. (se nedenfor s.)
Slottemo tar opp spørsmålet om jeg var en ensom og modig dissident. Hun mener jeg ikke var det. Men hun nevner ikke de andre. Hun kaller meg for kristen – konservativ (s.276), men begrunner det ikke. Hun nevner pussig nok ikke navnet på den homoseksuelle professor i religionshistorie (Dagbladet, Dag Øistein Endsjø, som kalte meg rasist, Vigrid tilhenger, osv. Dagbladet, 18.04.09, UiB, UiO)Hans skjellsord ble senere brukt i mange sammenhenger, Ola Henmo’s bok om Friele, Kampene, (s.94-99), 2015. Henmo siterer ham flittig til tross for at han skriver: Dag Øistein Endsjø, som riktignok leste boken slik fanden leser bibelen, med manglende vilje til å ta sitater i annet enn verste mening (s.94). Henmo snakket med 40 personer før boken ble utgitt, men meg som han later som han siterer og bruker fem sider på, ringte han ikke til.
De heterofile Slottemo nevner er stort sett medlemmer av FO’s styre – unntaket er direktør for FO, Knut Olav Åmås, tidligere journalist i Aftenposten og konsulent i Universitetsforlaget. Han er et godt eksempel på at homofile ikke er underdogs i samfunnet. Men det finnes mange.
Slottemo nevner ikke Kaj Skagens gode artikkel i Dagbladet Prisen for prisen, 30.04.09, eller Hanne Skartveits artikkel Heksejakt i VG, 29.04.09. Der var en del andre korte innlegg for meg. Slottemo hevder at debatten avhang av perspektivet som så (s. 283), men hva så hun på? Hun ser ikke mobben, hører ikke skjellsordene, selv så mange de var. Hun bryr seg ikke om selve saken som jeg fikk prisen for, eller om sannheten heller. Hun har ingen respekt for meg som person.
For å demonstrere for leserne hvor kontroversiell jeg var, trekker hun frem et intervju i Dagbladet om monarkiet 2004. Jeg skal ha sagt at Haakon og Märtha valgte ektefeller på laveste hylle. Det vakte stor debatt hevder Slottemo, uten en eneste referanse. Var det kontroversielt? Det ble sagt i en sammenheng hvor media skrev mye om Ari og Mette-Marits inntekter og sosiale posisjoner. Ari hadde gitt ut én bok, Mette-Marit var servitør og alenemor. I et sosialdemokrati plasseres man etter inntekt og beskjeftigelse. Da jeg ble intervjuet av Anders Magnus til lørdagsrevyen (2004) ble intervjuet sensurert samme dag det ble sendt. På et spørsmål fra Anders Magnus om jeg trodde det var vanskelig å være kongelig, hadde jeg svart: Nei, Mette- Marit klarte det jo. Denne setningen ble fjernet av vakthavende i NRK noen minutter før sending. Magnus kjørte ut til meg med original cd samme dag. Jeg tror fremdeles at det ikke er vanskelig å være kongelig. Det var forøvrig mange intervjuer med meg, noen meget positive.
Faktum er at jeg skrev alene, det har jeg alltid gjort siden jeg begynte å skrive kronikker 1970. Naturligvis med støtte fra min mann Helge Johan Thue, professor i familierett og internasjonal privatrett. Han døde 01.10.2010.
- Prisen
Jeg fikk prisen i 2009 for en langvarig og reflektert deltagelse i samfunnsdebatten, og for boken Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser. 2009, Luther forlag. De som hadde vunnet kampen om ekteskapet og barnet, 2008, ble rasende.
Andre fra media og homobevegelsen hadde startet forfølgelsen. Hilde Sandvik, med i FO’s bokkomité, sørget for en artikkel i BT samme dag som min kronikk Udemokratisk lovendring, 17.12.07, sto på trykk. I en feilsendt epost får jeg vite at kronikken var utelukkende eit springbrett for å seie noko om BT sitt syn i denne saka (KEB, s. 63). Jeg fikk ikke svare Sandvik og klaget til PFU som svarte at «de undret seg» over at BT ikke slapp til mitt svar. (Kampen om seksualiteten, 2016 s. 64). At BT var en person med én mening, var noe nytt – hvor mange var ansatt?
I januar 2009 hadde jeg fått homofobprisen fra LHL Vestland. Jeg hadde fått Kristendummen i 2004 av Norsk Hedningesamfunn fordi jeg forsvarte kristen formålsparagraf i barnehagen i Dagbladet 2004. Jeg var ikke medlem av noe parti, kirke eller menighet. Jeg fikk også tidsmaskin 2009, fra Rødt, Torstein Dahle, sto for det, og Kaktus fra Se og Hør – men ikke noe ble overlevert.
Slottemo vet åpenbart heller ikke at listen med alle som protesterte mot prisen, ca. 4000, er min eiendom. Jeg fikk den fra FO. På den listen kjenner jeg bare Ida Lou Larsen, gammel nyfeminist, aktiv i Sirene, og navnet Claus Drecker. Jeg regner med at listen gir en god oversikt over homolobbyen i Norge på det tidspunkt. Jeg regner også med at ingen av disse hadde lest noe særlig av hva jeg hadde skrevet, men latt seg rive med av strømmen i homobevegelsen.
- Kilder og Billedbruk
Slottemo har en del referanser til eposter, som ikke er sitert. Hele hensikten med et noteapparat er at referanser skal kunne etterprøves på en enkel måte.
Slottemo hevder at mitt mål var å reversere loven (s.258). Ingen referanse til det heller. Det stemmer ikke. Og hevder hun « der (kirken) delte mange Monsens engasjement for å bevare ekteskapet som en institusjon for heterofile» (s. 261) Tror hun at ekteskapet bygger på fantasier, og jeg er en kristen papegøye? Hun skriver om institusjonen Fritt Ord og vet ikke hva ytringsfrihet er? Sannhet? Virkelighet? Rettferdighet? Likestilling? Finnes ikke det for heterofile?
Mitt mål var at ektepar gift før 2009, skulle ha rett til å samtykke til lovendringene, i likhet med partnerne. Disse kunne sende inn et skjema til folkeregisteret på nettet. Homoekteskapsloven var laget for dem, og antagelig av dem. Både den gamle ekteskapsloven og partnerskapsloven ble nedlagt 2008, de var identiske med unntak av første paragraf. Det vet antagelig ikke Slottemo. Myndighetene kalte så homoekteskapsloven for en endringslov, men ingen har hittil gjort et forsøk på å forklare hvorfor det er en bagatell å skille heterofile fra homofile, og onani til samleie. Er det bare et språkspill? Skal helst alle barn bli farløse? Med Barneloven 2009, § 4a, ble donorfar en del av ekteskapsloven: «Eit barn kan ikkje ha både ein far og medmor».
I boken er det brukt ett bilde av meg bak en talerstol, på lang avstand, fotografert fra siden, jeg kan ikke gjenkjennes. Forsamlingen sees ikke. Media brukte ellers to andre bilder fra utdelingen, det ene ble tatt under talen til forsamlingen, der jeg så ut i en mørk sal og ser dyster ut, jeg må selvsagt anstrenge meg for å se noen. På det andre knytter jeg hånden, pga. smerter og revmatisme. Jeg truer ingen. Fotograf var Alejandro Decap. Slottemo viser også et bilde (s. 259), der fem mennesker med masker står med en parole: Mørkemenn for Monsen. De seks er så vidt jeg kan se: Osama bin Laden, Mullah Krekar, Sarah Palin, en skallet mann, og to menn med parykk? (Aftenposten 08.05.09) De skal vel være mine venner?
Hun har også med bildet av Friele som holder appell, mange fremmøtte, de kan sees, (s. 271), men bilde av Friele der hun løfter og sparker ut med den høyre foten og anklager homoseksuelle som kom for å være med på tildelingen, Erling Lae, Frank Rossavik, Finn Schiøll og Anne Grete Preus for å være intellektuelle onanister og silkehomser, er ikke med. (Dagbladet, 05.05.09, og BA,12.13.05.09)
Slottemo skriver at Monsen hadde lenge vært en aktiv debattant i norsk offentlighet, med flere bokutgivelser og en rekke medieutspill bak seg. (s.257) Var det for mye bry å sette inn en referanse? Inntil jeg fikk prisen, hadde jeg gitt ut: Det kvinnelige mennesket, feministisk filosofi, 1975, (bestilt av Aschehoug forlag til FN’s Kvinneår 1975) Kvinnepakten, roman 1977. Aschehoug. Jammersminne, roman 1980, Gyldendal. Jomfru, mor eller menneske, feministisk filosofi, 1984. (bestilt av Guttorm Fløistad til Universitetsforlagets Tankekors serie). Det elskende menneske, person og etikk, l987 (6. oppl. – 2 utg.1998) Cappelen. Dødt liv, novellesamling, 1987. Eide forlag. Inntrengere, roman, 1989, Cappelen, Det kjempende menneske, maktens etikk, l990, Cappelen. (3 oppl. – 2 utg.1998) Under godhetens synsvinkel, livsfilosofiske essays, l992, Cappelen, (2 oppl. 2 utg.1998) Tvillingsjeler, roman, 1993. Cappelen. Kultur eller kjønn? Motsetningsfylte verdier og politiske valg i relasjon til tradisjonsbundne, muslimske innvandrerkvinner, 1996. Utredning bestilt av Kommunal- og Arbeidsdepartementet. Velferd uten ansikt, en filosofisk analyse av velferdsstaten, 1998, U-forlaget, Knut Olav Åmås var konsulent. Kunsten å tenke, en filosofisk metode til et bedre liv, 2001, Fagbokforlaget. Den gode sirkel, en filosofi om helse og kjærlighet, 2002. Fagbokforlaget. Det sårbare menneske, en filosofi om skam, skyld og synd, Fagbokforlaget. 2004. Livstro, lesestykker (illustrert) 2005. Kom Forlag. Det innerste valget, språk, tanke og mening, 2007. Fagbokforlaget. Samt Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter, analyser, Luther Forlag. 2009. Se også min blogg . Der ligger mange flere referanser til artikler og debatter. På Facebook har jeg skrevet korte innlegg nokså daglig siden 2007.
Jeg skal også ha en rekke medieutspill bak meg, hevder Slottemo. (s. 257). Ingen referanser her heller. Det var media som sto for utspillene, ikke jeg. Jeg har aldri henvendt meg til noen journalist, men skrev mange kronikker fra 1970 – tallet. De ble antatt uten videre.
Slottemo hevder også at jeg kom i ideologisk utakt med kvinnebevegelsens dominerende oppfatninger. Og i de neste tiårene kom jeg visst til å representere en systematisk kontrær stemme i en rekke spørsmål om moral og politikk. (s.257) Heller ingen referanser. Ideologisk? Hun må vel mene seksualpolitisk? Det som skiller meg ut fra andre kritikere av homoekteskapet er at jeg skriver om seksualitet og onani, det var helt vanlige temaer i nyfeminismen fra starten av. Ideologien i nyfeministene var flytende, og mest lik gammel kvinnesak, om husarbeidets fordeling, likelønn, fri abort. Men vi snakket mest om menns ansvar for kvinnekroppen og det ble oppfordret til onani, kvinner skulle ta kontrollen med sin egen kropp, var slagordet. Ordene onani og orgasme var for øvrig meget vanlig på det frigjorte 1970 – tallet. I Dagbladet skrev Inge og Sten, fra 1969 til slutten av syttitallet. Jeg skrev kronikken Seksuell Frihet, 1974, om kvinners naturlige biologiske reaksjoner som avgjørende. Den likte nok heller ikke nyfeministene, lesbene og Friele.
Nyfeminismen startet som et initiativ fra kvinner som kjente til utviklingen i USA og Woman’s lib. Media hadde allerede etterlyst det. Det ble arrangert et møte på Blindern august 1970 med Jo Freeman, sammen med Norsk Kvinnesaksforening, Jeg var med i første gruppe i nyfeministene, men jeg visste ikke at Freeman var en lesbisk aktivist.
Kvinnebevegelsen ble et forum for forelskelser og kvinne- mystifikasjoner. Jeg ville ikke være med i en kult, med riktige svar til enhver tid, og dyrke de gamle kvinnegudinner (se Jomfru, mor eller menneske, feministisk filosofi, 1984) Sammen med Bitten Modal og Elisabet Helsing (da Almaas) skrev jeg kronikk: Nyfeministene, snart ti år etter, 31.12,79 i Dagbladet. Noen fjernet deretter mitt medlemskort, og utsatte meg for mobbing av forskjellig slag, hatefulle, anonyme brev fra lesber, løgner til menn de møtte i et 8. mars tog om at de var meg og avtalte å møtes, de oppga mitt telefonnummer, telefoner til Manglerud politikammer om det samme. En politimann ringte en kveld for å høre om jeg var meg.
Anette Trettebergstuen og Bård Nylund nevnte ikke debatten i 2009, da de skrev en lærebok om homoseksualitet: HOMO, for deg som er, lurer om du er eller har lyst til å bli homo. Eller for deg som bare lurer på hvordan disse homogreiene funker. (Pitch forlag 2017). De forteller ikke om sin egen erfaring, de nevner ikke kampen om ekteskapet som pågikk i flere år, der også Nylund var en av de mest aggressive mot meg. Nylund forteller om homoseksuelle menn som har analsex og bør bruke glidemiddel, Anette om kvinner som ligger i saks (s.171). De gjør sitt beste for å idyllisere og fremstille onani med en av samme kjønn, forteller om mange muligheter som homoturist. Altså eget kjønn er best. Hvorfor de misliker det motsatte kjønn, forteller de ikke. Barns rettigheter er heller ikke et tema for dem. Senere har Annette som var Ap´s kultur og likestillingsminister (2021-2023) skaffet seg barn med en homoseksuell venn som overrakte henne sæden i en kopp. Hun fikk en sønn.
Slottemo refererer litt fra den ukritiske debatten, og forsøker ikke å skape mening. (se min bok Kampen om seksualiteten, ytringsfrihet, hat, tankekontroll, 2016). Ett eks.: mannen som en melkemaskin (s. 258). Jeg henspilte på et folkelig uttrykk fra Bergen der kvinner som har lyst på en mann kan si at de gjerne vil melke ham – altså sæd som en form for melk, og mannen som ku??? Det var et morsomt bilde, syntes jeg. Intervjuer er journalisters ansvar.
- Sikkerhet
Å få prisen var på mange måter å bli hovedpersonen i et drama.
I kapitelet om FO’s tildeling av pris til meg, 2009, (s. 250 – 284) er det tydelig at Slottemo mener at hatefulle angrep står til troende. Men historie er årsaksanalyser, og skal man beskrive samtiden må man gå i dybden. Jeg hadde allerede besvart og korrigert det meste, som nevnt innledningsvis.
Slottemo refererer til boken Kampen om seksualiteten, bare en gang, note 1. Der forteller hun at jeg hadde sikkerhetsvakt i Operaen. Hun har altså ingen andre referanser om sikkerhetsproblemer, hverken fra FO’s arkiv eller politiet. FO’s arkiv mangler informasjon, eller har noen fjernet det? Men jeg fikk en epost fra Bente Roalsvig : Hei igjen, Nina. Jeg har snakket med politiets operative uteledelse som nå bekrefter at de vil være synlig tilstede på Operaen, selvfølgelig også i demonstrasjonen/markeringen utenfor Sentralbanestasjonen. I tillegg vil som sagt Operaen selv stille med ekstra vakter, så du skal kunne føle deg trygg. God ettermiddag, Bente. (sendt meg 03.05.09, kl. 12.01.)
Sikkerhetsvakten fra politiet, satt ved siden av meg under utdelingen. Det kan finnes bilder av ham i FO’s arkiv. Politiet mente det var nødvendig pga. mange hatmeldinger og spesielt draps trusler fra en homoseksuell fotograf. I følge Slottemo finnes det heller ikke opptak av Francis Sejersteds tale til demonstrantene eller den skrevne talen i FOs arkiv (se nedenfor artikkelen som ble trykket i Aftenposten samme dag som utdelingen). Ingen forklaring. Demonstrasjonen visste vi om en god stund på forhånd.
Hva det betyr at noen må ha sikkerhetsvakt ved en slik tildeling, drøftes ikke. Det nevnes at det skal være den eneste gangen. Da burde det vært av spesiell interesse. En historiker skal beskrive hva som virkelig hendte, ikke bare jatte med media, som i aller høyeste grad var på homolobbyens side.
Slottemo hevder at jeg søkte stipend fra FO i 1990 – muligens også tidligere, men forteller ikke hva jeg søkte på. Jeg søkte på støtte til «Frihetsbegrepet i et personalistisk perspektiv»? Men hva har det med saken å gjøre?
Jeg søkte også om støtte til å skrive om ytringsfrihet i 2013, noe jeg heller ikke fikk. Jeg skrev om tema i Kampen om seksualiteten, ytringsfrihet – hat – tankekontroll. 2016 Det nevner hun ikke.
- Friele
Friele fikk mye plass av media. Hun gjorde sitt beste for å bli sentrum. Slottemo hevder at Friele syntes synd på de homoseksuelle som møtte opp, og følte medynk med dem. (s.269). Hun viser som nevnt bildet av Friele som taler til demonstrantene, men ikke bildet av henne der hun sparker ut med høyre fot mot homoseksuelle som kom for å delta på utdelingen. (Dagbladet 05.05.09)
Og hun forteller ikke at Friele var i Studio 1 hos Viggo Johansen samme dag og fortalte at hun ikke hadde lest boken min. Jeg sa nei til å delta både der og på Dagbladets arrangement. Jeg anså ikke meg selv som deres syndebukk. Friele delte som nevnt de homoseksuelle inn i to motsetningsfylte grupper: intellektuelle onanister og silkehomser. Finnes det ekte og uekte homoseksuelle? Intellektuelle og silkehomser, er de uekte? Jeg regner med at diskusjonen pågår i homobevegelsen, kanskje på Gaysir? Der ble jeg blokkert.
Friele, prisvinner i 1978, trodde kanskje at hun var blitt en autoritet i FO? Derfor ga hun tilbake sin pris fra 1978 på 60 tusen kroner, og kalte den for Judas penger. Hun var blitt forrådt slik Jesus ble. Trodde hun at hun var Jesus? FO var Judas? Min gjetning er at hennes forståelse av homoseksualitet som noe medfødt, var populært. Det ble likt at hun forsto homoseksuelle som offer på linje med jøder.
Hun skriver i boken De forsvant bare: Ned gjennom tidene har homofile vært samfunnets syndebukker og avskum. …En meningsmåling fra 1983 viser imidlertid at en million nordmenn betrakter homofile som annenklasses mennesker… Vi må ta tilbake vår historie. s.11,1985) Men ingen referanse til hvilken meningsmåling, og ingen forklaring på alle homoseksuelle som hadde gjort karriere innen kunst, media og politikk.
Makt gjennom avmakt, den det er mest synd på vinner, makt gjennom offerbilde er en helt vanlig herskestrategi. (se Det kjempende menneske, maktens etikk, 1990). Avmakt for å få oppmerksomhet og betydning kan brukes med hell av alle, barn, kvinner, menn, unge, gamle, politiske bevegelser, foreninger osv.
Frieles hat til meg skyldes at hennes selvbilde som offer ikke ble bekreftet av meg. Og hun fikk bevegelsen med seg. Homolobbyen fikk noen å hate. De hadde lov til å hate. De var en forfulgt masse, og brukte meg som symbol på overgrep de hadde opplevd. Samfunnet lot dem gjøre det. Jeg betraktet og betrakter homoseksuelle som vanlige mennesker, men med en begrenset seksualpraksis. Lesber jeg har kjent har alle fortalt om seksuelt misbruk av far, bror, lærer, nabo, og personer i omgangskretsen. De liker ikke det annet kjønn og samleie. Hvorfor må de selv fortelle. Men mange homoseksuelle endrer seg, og mange transer angrer. (se f.eks. Joseph Sciambra, f. 1969, : Disordered: A critical Examination of gay life and culture from one who survived, 2019, og Walt Heyer f.1940, Trans Life Survivors 2018. Den siste jeg har lest om er Karen Graaten, som forteller sin historie i På jakt etter identitet, min vei ut av kaoset, 2024)
Slottemo nevner heller ikke forfølgelsen Friele utsatte meg for på 1980-tallet. Den er også allerede beskrevet i boken min Kampen om seksualiteten, (2016). Friele og Lowzow møtte opp på et møte i Venskapen i Asker med båndopptaker. Jeg holdt foredrag om utviklingen i kvinnebevegelsen, 29.03.84, ca. 150 fremmøtte. Utgangspunktet var to av mine romaner Kvinnepakten (1977) og Jammersminne, (1984), og kronikken om saken om kvinnen som drepte sin sovende mann med hagle, og ble frikjent: En kvinnediskriminerende dom (08.07.1983) Jeg kritiserte bildet av kvinnen som offer, og fremhevet bildet som medspiller og person. Det tålte ikke Friele.
Friele og Lowzow satt nede i salen, og tok uten tillatelse fra arrangørene
foredraget opp på bånd. De tok stadig ordet i debatten. Stemningen de to lesbene skapte fikk noen til å gråte. Møtet er referert i Asker og Bærum Budstikke 01.03.84, og i Fritt Fram nr. 2/84 av Friele. Jeg fikk artikkelen tilsendt og svarte i nr.3, Friele nevnte ikke de gråtende kvinnene. Hun hadde nettopp anmeldt Hans Bratterud, som ble dømt, for en uttalelse. Hun fant ikke noe på meg, så det ble ingen anmeldelse. Men det var ubehagelig å bli truffet av hennes hat.
Se også referat fra telefonsamtale i Kampen om Seksualiteten, (s.317-18). Hun ringte meg seks ganger på rad (2009) og skjelte meg ut, fordi jeg ikke ville stille opp på et møte med henne i Studentersamfunnet i Bergen. (se også BA 15.05.09.)
- Homoseksuell mobb
Jeg antar at de lesbiske nyfeministers hat mot meg som kritiker av den lesbisk dominerte nyfeministbevegelsen, og understrekning av kvinner som ansvarlige personer, har ulmet i homobevegelsen. Slike massebevegelser skaper identitet gjennom konstruksjon av fiender. Mobber er forventer ikke saklighet og sannhetskjærlighet fra deltagerne, bare de løper i takt. De blir jegere. (Elias Canetti, Masse og Makt, 2002)
Over tusen demonstrerte på Operaplassen, underskriftkampanje ca. 4000 tusen. Det var facebook sider, konsert ved lesbiske Liza Dillan som også sto for listen, bilde på FB med ansiktet mitt krysset over med røde streker, mange hatinnlegg i media bl.a. med Sofie Frøysaa som visstnok skulle forsvare lesber med donorbarn, fordi de var gode mødre, men Sofie hadde far inntil hun var 8-9 år, da moren skilte seg og ville leve lesbisk. Dette visste selvsagt media. Det kom mange voldsomme anklager i media. Loven om hatkriminalitet § 185, gjelder også kristne. Men jeg var som nevnt ikke medlem i en kirke. Da jeg fikk prisen kom det ca. 500 eposter, brev, meldinger – mange blomster, til meg, selvsagt privat. Frykten for media er stor.
Slottemo nevner en avisoverskrift som vekket raseri. Jeg hadde fortalt journalisten Sissel Hoffengh fra Dagsavisen 05.05.09 om en omfattende spørreundersøkelse i USA i et rent homoseksuelt bo område. Homoseksuelle foreldre ble spurt om de ville at deres barn skulle leve homoseksuelt. De svarte at ingen ønsker seg homoseksuelle barn. Hoffengh laget følgende overskrift: Ingen ønsker seg homofile barn, som om det gjaldt alle og enhver, og avisen trykket noen dager senere et intervju med noen homoseksuelle som var blitt såret. Jeg klaget til PFU, uten resultat. Jeg skrev om det i Dagsavisen, også i Kampen om seksualiteten. (s. 291, 2016) At ingen i et stort homoseksuelt miljø ønsker seg barn som er homoseksuelle burde interessert homolobbyen. Det var mye annet, jeg lar det ligge her. Jeg klaget mange ganger til PFU.
Homobevegelsens agenda burde vært analysert. De hadde i lang tid fremstått som anførere i samfunnsutviklingen. I kvinnebevegelsen hadde de vært aktive siden 1970 årene. Også i arbeiderbevegelsen, med full støtte fra Jens Stoltenberg, siden 1975, da han med begeistring hørte Friele holde foredrag på Metropol. Han ga Friele æresmedlemskap i 2008: Kjære landsstyre. Det er en glede for meg å utnevne Karen Christine Friele til æresmedlem i Det norske Arbeiderparti. Kim Friele har gjort Norge til et mer anstendig land. (Min historie, 2016, s.343) Aps homonettverk, ble dannet i 2004. Høyre har senere fått en åpen gruppe, 2015. Homoseksuelle støttet pedofilbevegelsen på 1960-70 tallet, Friele deltok aktivt også der (se min artikkel i BA, 2009). For øvrig beholdt Kim sitt etternavn etter et meget kort ekteskap, hun er døpt Wilhelmsen, men var blitt frue.
- Saken forties
Jeg skrev sant, klart og tydelig om homoekteskapsloven og barns tap av rettigheter, både i artikler og i boken min Kampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, analyser, 2009.
Med homoekteskapet kom et tilleggs- begrepskjennetegn for ekteskapet, nemlig gjensidig onani med samme kjønn, og barn kunne miste sin rett til far, om lesbisk mor ville det. Surrogat barn mister mor ved kontrakt. Og man satte til side § 1 b om at ekteskapet skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke. Ikke i noen sammenheng samtykker ektefeller til at myndighetene kan endre inngåtte ekteskap i den retning de måtte ønske.
Ekteskapet var i gamle dager en folkeskikk, bygget på kristendom, heteroseksualitet, samleie, altså penis i vagina, unnfangelse og felles barn. Monogami danner familier. Det kom argumenter om at ekteskapet ville gjøre de homoseksuelle mer trofaste og stabile. Lovendringen var en form for terapi.
Slottemo anser det som « kontrært innhold ble lett uttrykt i kontrær form, nettopp slik Nina Karin Monsen ble beskyldt for. Dermed skjedde det en polarisering der folk ikke lyttet til hverandre.» (s. 285).
Hva skulle jeg lytte til? Løgner og total endring av sentrale begreper? Det dreide seg om norsk lov og norsk språk, selve ekteskapslovgivningen. Jeg interesserte meg ikke for onani, men for lovgivningens demokratiske innhold: Barn er også levende personer.
De homoseksuelle setter ikke seg selv inn i en sammenheng, de er selve sammenhengen. De diskuterer ikke sodomi, ser samfunnets almene begrensinger av seksuell utfoldelse, som også gjaldt alle gifte i mange år, som blant annet medførte straff for å leve sammen uten å være gift, og skilsmisse ved utroskap til 1927, og konkubinat loven 1902/§ 379, helt avskaffet først 1972. Johs. Andenæs skriver: Påtalemyndighetene har derved i sin makt å la paragrafen sove. Det gjør den også – i praksis blir det aldri reist tiltale uten hvor det dreier seg om utnyttelse av unge mennesker. (Andenæs 1970: 11, se Norsk Homoforskning, s. 88. 2001.)
At andre bevegelser, som en del kvinnebevegelser også arbeider mot familien og heteroseksualiteten gjør det ikke bedre. ILGA, International Lesbian Gay Association vedtok i 2019 at den seksuelle lavalderen burde settes ned til under puberteten, 8- 9 år. FRI vedtok i 1978 å avskaffe den seksuelle lavalderen. Friele støttet som nevnt pedofili åpent, deltok på et møte med NAFP, lot seg avfotografere. (1978) Jeg skrev om det i BA 13.05.2009. Nå har vi fått et forbud mot det som kalles konverteringsterapi, homoseksualitet og transseksualitet er blitt bevaringsverdig. Mens heteroseksualiteten og den biologiske familie betraktes av de politisk korrekte som gammeldags og bakstreversk.
- Forsvarer for barn
Viktig for meg er barns biologiske rettigheter. Alle barn har en far og en mor. Barn har rett til å vokse opp med sin far og mor, så sant mulig, se FNs barnekonvensjon, art. 7. Norge undertegnet i 1993. Den er ikke sagt opp. Noen menn har skaffet seg barn med surrogat, det er ulovlig i Norge, men ingen anmelder eller straffer dem, eller tar fra dem barnet. Med bruk av donorsæd er barnets far ukjent for barnet. Barnet mister også sin fars foreldre, søsken og hele slekten på farsiden. Det er et sosialt handikap ikke å kjenne sin far eller mor. Homoseksuelle setter i prinsippet sine egne behov, lyster og følelser over menneskeverdet og menneskebarnet som levende person.
Hva betyr medmor i barnets bevissthet? Ikke fostermor, ikke adoptivmor (selv om hun også er det), men medmor? Var det to kvinner som fødte barnet? Nei, men de planla det sammen hos fertilitetslegen som valgte donor etter deres ønsker, bla. at han skulle ligne på medmor.
Barn planlagt far – eller morløs, kan kalles konstruerte barn, eller vitenskapens barn. Barn uten foreldre er foreldreløse, men kan adopteres eller få fosterforeldre. Homoseksuelle kan ikke få barn sammen, men de kan få juridisk råderett over et barn sammen. Bare en mann og en kvinne kan lage barn sammen, og ektemann blir automatisk far etter loven, pater est. Men med kontroll med eggceller og sædceller kan hvem som helst bli far eller mor til det samme barnet, uten en gang å ane det. Hvor pålitelig bioteknologiindustrien er, har jeg ikke oversikt over. Men det er et sort marked for surrogati i flere land. Og selvsagt, en del kvinner forteller ikke sannheten om hvem er far til barnet, men det står ikke at det er ok. i lovgivningen.
- Homoekteskapet 2009
Homoekteskapet er basert på tre voksne, mor, virkelig far og mors venninne, om det skal komme barn til. Altså ble det innført flerkoneri/manneri? Man kan tie i hjel donorfar og surrogatmor, men ansiktene deres gjenfinnes i barnets ansikt. At en lesbisk kvinne kan velge mellom barnets far og medmor (§4a), er ikke et reelt valg når barnets far er en ukjent sæddonor som ikke tar eller skal ta ansvar for sine barn. Hensikten med lovformuleringen er at medmor skal ha fars juridiske plass. Homoekteskapet skal fjerne far i barnets bevissthet.
Slottemo hevder samme sted om meg (s.257) at i de neste tiårene kom hun til å representere en systematisk kontrær stemme i en rekke spørsmål om moral og politikk. Rudeng er referansen. Hvilke spørsmål blir ikke nevnt eller referert til. Og videre: På 1980 – og 1990- tallet ble hun en stadig sterkere kritiker av nye familieformer med samboerskap, mine/dine/våre barn og homofile forhold.
Dette er bare fri diktning. Eller bevisst løgn. Kontrær stemme når det gjelder moral og politikk? Jeg var en kort tid med i programkomiteen for Venstre og også innom en tenkegruppe i Kristelig Folkeparti. Jeg var samboer to ganger, først tre år, så seksten år. Jeg har ikke barn. Homofile forhold har jeg aldri skrevet om, men jeg mente at lesbiske ikke skulle dominere heteroseksuelle kvinners kvinnesak. Hvorfor skulle en kvinnegruppe med begrensede seksuelle interesser dominere andre som ikke var begrenset?
- Homoretorikken
Friele stjal seg inn i jødenes historie for å bli de mest forfulgte i verden. Anne Holt plasserer homoseksuelle i borgerrettighets- bevegelsen i USA. Hun angrep meg i et intervju i Vårt Land: «… det som skiller er hatet. Det er unormalt å hate en gruppe så hardt. At en hvit statsstipendiat skal føle en så grenseløs forakt for en gruppe er ikke en pris verdig» (05.05.09) Jeg har aldri lest en bok av Anne Holt, men hun er en hvit krimforfatter med et morderisk sinnelag, hun dreper hvite, og har skaffet seg et barn uten far. Uten noen dokumentasjon eller argumentasjon er homoseksuelle gjort til en egen rase, og deler jødenes og negrenes lidelseshistorier. I Vårt Land var jeg spaltist i lang tid, de burde visst at jeg ikke var full av hat.
Homoretorikkens mål er å få alle andre til å føle skam og skyld for at de homoseksuelle er homoseksuelle. De selv er uten forklaring, de er bare skapt sånn. Derfor oppsto Pride bevegelsen.
Det er mulig at det finnes mennesker som blir gal ved tanken på onani mellom likekjønnede. Jeg har aldri kjent noen slike. I våre dager er det nesten utenkelig. Men jeg har kjent noen barn som blir engstelig ved tanken på samleie med det annet kjønn. Gutter frykter den aggressive kastrerende vagina, jenter den penetrerende, voldelige penis. Idehistorien inneholder mange slike fortellinger. En forklaring kan være at eggcellen først ble oppdaget i 1826, og man mente at barnet var fullt ferdig i sædcellen, kvinnen var bare en rugekasse. (Jomfru, mor eller menneske, feministisk filosofi, s. 24) Derfor holder mange seg unna det annet kjønn, foretrekker kanskje sølibat?
Fobi betyr: frykt, angst – slik som angst for edderkopper og lign.
Det absurde i begrepet kommer frem om jøder begynte å snakke om jødefobi og negre negerfobi. Men mektige homoseksuelle som Ernst Røhm (?) levde fritt ut sitt valg. Hitlers seksualliv var ikke spesielt heteroseksuelt (Se Scott Lively, The pink Zwastika, nett)
Det voldsomme oppbudet fra homolobbyen en del tid før, men spesielt i noen uker etter at prisen ble kjent 16.04.09, hadde selvsagt til hensikt å presse meg til å si fra meg prisen. De som kjenner navnene på protestlisten kan sikkert se en sammenheng mellom personer og miljøer, og kunne gjette hvor planlagt det hele var. Denne listen har Slottemo heller ikke spurt etter.
Slottemo assosierer i kapitelet om meg til debatten om David Irving året før, og nazibeskyldninger, Fjordmann, også en som media har jaktet på (?). Ikke et eneste sted kaller Slottemo det hets og mobbing når hatet kommer fra media, venstresiden og lesbiske feminister. Her finnes bare nøytrale aktører. Hvilken side tilhører hun selv?
- Homoeliten
Det var/er mange pro homoseksuelle i de politiske elitene. Jens Stoltenbergs forlover (1987) var politidirektør Øystein Mæland, homse, to barn med surrogat fra India, hvilket fremdeles er forbudt i Norge. I Stoltenbergs bok nevnes ikke forbudet, men han nevner (s.104) at politidirektør Mæland skaffet seg 2. barn, 20 år etter ham. Anne Holt nevnes flere steder, men ikke at hun var lesbisk, justisminister (1996-97). (s. 274) Hun skaffet seg også et donor/ adoptivbarn fra Sverige, mor er Tine Kjær. J.S forteller også at han og Anne Holt var venner fra ungdommen, hvem flere fra homoeliten?
Etter hva jeg vet er ikke homser og lesber spesielt gode samarbeidspartnere i forbundet. Se homoseksuelle Ola Henmos bok Kampene, der han forteller om de mange konfliktene som var rundt Friele. Astrid Nøkleberg Heiberg husker fremdeles den nådeløse verbale overhalingen. – Kim er et av få mennesker som kan bruke ord som et samuraisverd. Hun hugger hodet av folk før de skjønner hva som er i ferd med å skje. Hun skjelte meg ut til de grader at jeg begynte å grine. (s.102) Og Astrid var en støttespiller.
- Knut Olav Åmås
Slottemo henviser til Knut Olav Åmås, nå direktør for Fritt Ord. Han uttalte seg i 2009 om at han ikke likte mine meninger, og jeg ikke hans, Aftenposten 05.05.09, også referert i min bok Kampen om seksualiteten, 2016, s.263. Hvorfor han blandet seg selv inn, forstår jeg ikke. Jeg ser ikke onani med eller uten samme kjønn, som en mening. Det må han forklare. Han har vært åpen homoseksuell i mange år, uten problemer med ansettelser i ulike sammenhenger. Jeg kjente Åmås litt da han var konsulent for boken min Velferd uten ansikt, en filosofisk analyse av velferdsstaten, 1998, og ansatt i universitetsforlaget. Da sa han at han hadde valgt å være homse. Det var ingen problemer i samarbeidet da jeg ga ut boken om velferdsstaten. Åmås var filosof og interesserte seg for Wittgenstein som forøvrig også var homofil.
- Motstand
Slottemo presiserer ikke at debatten i 2008/9 dreide seg om den radikale endringen av ekteskapsloven og begrepskjennetegn. Lovgivning i et demokrati ble på det tidspunkt betraktet som premisser for adferd, en norm som det gode samfunn skal etterfølge, den skal være rettferdig og bygge på sannhet.
Ekteskapslovgivning har alltid bygget på to kjønn. Hverken polygami (en mann, flere kvinner) eller polyandri (en kvinne, flere menn), har vært lovlige ekteskapsformer i Norge. Men alle kjente ekteskapsformer baserer seg på samleie mellom en mann og en kvinne. Incest har vært forbudt og straffbart. Inntil 1927 var utroskap straffbart. Ekteskapet i Norge har hittil alltid bygget på familien, far, mor og felles barn og monogamiet har vært idealet. Ekteskapsinngåelse skal fremdeles være frivillig for å være gyldig, § 1b.
Men den nye loven ga bare partnere rett til å samtykke, som nevnt, ikke ektepar. Ved et enkelt skjema til folkeregisteret ble partnere for gifte å regne. De to lovene var like, bortsett fra § 1 om kjønn og alder. Hvorfor en slik forskjellsbehandling i et demokrati?
Min avdøde mann (død 2010), prof. i jus, familierett og internasjonal privatrett, Helge Johan Thue, og jeg dannet foreningen For Sant Ekteskap (FSE), sammen med Reidar Paulsen, Rune Andersen, Jan Bygstad, Annie Schaug, Erik Okkels (Tromsø), og varamedlem Anne – Margrethe Lorentzen.
Vi stevnet også staten for å få rett til at ektepar skulle samtykke til nytt ekteskapsbegrep. Sammen med oss var Asle og Mette Dingstad, Øivind og Tone Benestad, Gunn og Rune Andersen, Carl Christian og Maryse Hauge, Jon og Ingebjørg Kvalbein og Øystein og Kate Åsen. Vi var ca. 300 medlemmer i 2011. 50 tusen hadde protestert mot den nye lovgivningen i 2008. Vår advokat var Johan Haga.
Støttemedlemmer var Egil Morland, Sverre Langeland, Bård Hauge, Bjørn Nygård, Roald Kvam, Harald Sødal, Sigmund Kristoffersen, Øystein Gjerme, Gunn Andersen, Einar Ekerhovd, Jan Pedersen. Saken ble avvist i alle rettsinstanser. Vi fikk altså ikke føre saken. Myndighetene ønsket ikke demokrati.
Vi klaget deretter til Strasbourg for retten til å stevne staten, en av menneskerettighetene. Vi ble støttet av fem hundre og førtito ektepar bla: Per og Ingunn Lønning, Roald og Kirsten Flemestad, Bjørn Ove og Randi Frøyseth, Terje og Anne Grethe Gilje, Johannes og Oddlaug Kleppa, Olav Hermod og Anne – Britt Kydland, Sverre og Wenche Langeland, Roald og Bjørg Zweidorff, Thor Henrik og Marianne With, Boe Johannes og Jorunn Hermansen, Norvald og Anna Aarsland Yri, Odd Sverre og Hildegunn Hove, Anita Apeltun og Finn Jarle Sæle, Tone og Noralv Askeland, Turid Strandberg og Øyvind Hansen, Steinar og Alfhild Harila, Annlaug og Otto Høvik, Anna Margrethe og Rolf Iversen, Leiv Sverre og Kerstin Jacobsen, Ingrid og Gunnar Johnstad, Marit og John Victor Selle. Vi ble avvist av den danske dommeren, Peer Lorentzen?. I følge noen norske medier tapte vi også denne saken, som heller ikke fikk bli ført. Journalister brydde seg ikke om fakta.
FO har plikter som strekker seg utover tildelinger av priser. Det frie ordet er også det sanne, gode og skjønne ordet.
- En annen ville ha vært bedre?
Slottemo refererer homolobbyens påstand (s.264) om at Øivind Benestad som mener noe i likhet med meg, kunne fått prisen. Grunnen til det må være at han ikke skriver om seksualpraksis, samleie kontra onani. Han har mange sitater fra min bok Kampen om ekteskapet og barnet, argumenter, konsekvenser og analyser, 2009 på sitt nettsted, mor.far.barn, som burde hete far.mor.barn. Han henviser til s. 7, 8, 9, 11, 12, 17, 19, 20, 21, 21-22, 23, 24, 24-25, 25, 25-26, 30, 31, 31-32, 32, 33, 34, 34 – 35, 38, 51, 51 – 57, (henvisning til et kapitel), 69, 72, 73, 83, 87, 91, 92, 94-95, 96, 97, 98, 99, 102, 103, 104, 112, 112 – 113, 120, 121, 126, 131, 133, 133 – 134, 134. Disse sitatene ble referert med forlagets tillatelse. Jeg ville fortrukket at boken ble lest i helhet, og ikke litt her og der.
Men biskop Tor B. Jørgensen får plass i Slottemos artikkel (s.261). Er det i FO’s arkiv? Han hadde et innlegg i Dagbladet, som fikk homolobbyen til å tro at jeg mente at homoseksuelle var psykisk utviklingshemmede. Jeg hadde nevnt min eldre bror, som var psykisk utviklingshemmet og lettere autistisk, pga. en fødselsskade. Men fødselsskader er ikke medfødte. Jeg traff Jørgensen i Bodø Kirkemøte høsten 2008, på et seminar om ekteskapsloven. Han avsluttet sitt siste innlegg med å si at han mente at ekteskapet var for far og barn. En i forsamlingen sa at han hadde aldri før hørt en biskop snakke om ekteskapet uten å nevne Gud og Jesus. Etterpå spurte Jørgensen meg om jeg ville være venn med ham på FB, jeg takket nei.
- Francis Sejersted
At Francis Sejersteds tale til demonstrantene ikke finnes hverken på opptak eller i skrift, viser hvor dårlig styrt arkivet hos FO må være. Men hans artikkel i Aftenposten – 05.05.09, finnes.
Francis Sejersted skrev bl.a.: Boken Kampen om ekteskapet og barnet er et vektig innlegg i debatten. Den inneholder en rekke skarpe observasjoner, refleksjoner og argumenter. Her kan vi bare kort skissere hennes standpunkter. For det første mener hun at loven, ved å gjøre ekteskapet kjønnsnøytralt representerer en profanering av det tradisjonelle ekteskapet mellom mann og kvinne. Dette peker på hennes hovedanliggende som er hensynet til barna. Barnas rett til å kjenne sine biologiske foreldre er blitt overkjørt av de voksnes rettigheter, er hennes sentrale påstand. Hun mener på dette grunnlag at loven er i strid med FNs barnekonvensjon. Hun løfter problemstillingen opp til å bli et spørsmål om hvor lagt det er etisk forsvarlig å gå i bruken av den moderne bioteknologi … velge egg – og sædceller fra et raskt voksende internasjonalt marked. Monsens anliggende er altså å peke på de problematiske samfunnsetiske sidene ved slike inngrep i den biologiske tilblivelsesprosess. Aftenposten 06.05.2009.
- Etterspill
Og mobbingen har ikke sluttet:
Agnete Haaland på DNS og Janne Langaas, sjef for teateret Innlandet, satte opp et teaterstykke: Friele, 2019. Det inneholdt en del av påstandene fra Ola Henmos bok, Kampene, 2015, en bok skrevet med støtte av Det faglitterære fond og stiftelsen Fritt Ord, oversendt fra professor i religionshistorie UiO, Dag Øistein Endsjø. Henmo er journalist og forfatter. Begge er homoseksuelle. Haaland er nå nestleder i styret i Norsk PEN. Jeg måtte ha hjelp fra en advokat for å få manus til stykket Friele tilsendt.
TVNorge, leder er homoseksuelle Espen Skoland, hadde en serie: Alle mot alle. Der strevde Niklas Baarli og Benjamin Silseth med å uttale navnet mitt og kalte meg for et sekketre, Jon Almås og Helene Steenstrup var programledere. (25.10.2021) De lo med. Homolobbyen er flinke til å såre og krenke, kanskje spesielt gamle damer?
Jeg føyde til noen setninger om mobbingen jeg ble utsatt for i 2009, i artikkelen om meg på Wikipedia for en kort tid siden. De ble fjernet samme dag, jeg forsøker igjen snart. Både på Wikipedia og i Store Norske Leksikon blir navnet mitt knyttet til Friele, i det siste med kommentaren om at hun var rasende på grunn av noen sjikanøse uttalelser jeg hadde kommet med. Men de forteller ikke hvilke. Leksikoner er ikke hva de var.
