Av: VOX
Sosialister – det være seg av typen nasjonalsosialister, globalsosialister, statskorporative fascister eller reinspikka kommunister søker alle sitt viktigste fortrinn gjennom taktfast marsj og gange. Trår du feil blant denne gjengen forsvinner du i beste fall mega-raskt ut i den evige glemsel.
Usikre mennesker vil gjerne gjemme seg bak og blant andre. Det heter seg at ikke minst naturlig usikre ungdommer lettere finner seg til rette om du gir dem en uniform. Enten bokstavlig eller av det politisk/åndelige slaget.
Frihet
Høyresiden splittes på sin side opp av gjennomgripende individualister som ofte ikke er interesserte i å la seg diktere verken hit eller dit til en hver tid.
Dette representerer frihet. Frihet til å mene. Frihet til å ytre. Frihet til å velge sin livsvei. Frihet til å endre mening. Det ligger følgelig i kortene at den såkalte “blå” siden av politikken sliter med å hevde seg i demokratiet mot homogene og monolittiske bevegelser. Det er derfor også lettere for de høyreorienterte å akseptere andres individuelle ståsted.
I klar kontrast til venstresidens kollektive felles agenda der politiske sidesprang nærmest er for forræderi å regne. Og da skal du jaggu slite for å returnere til folden. Vi erfarer da også gjerne at sosialistene må ha hatt makten temmelig lenge før resultatene etter hvert blir så åpenbart uheldige at folket vender seg til høyre okke som.
I bøtter og spann
Dette tør nok være hovedgrunnen til at konservative sliter med å hevde seg visavis sine politiske opponenter ved demokratiske valg. Ikke minst er kvinnene ofte i større grad gjerne opptatte av enhetsfilosofien. All uenighet representerer jo en viss uro man må navigere seg igjennom. Vi ser da også at den reelle høyresiden ofte ender opp i mange små-partier som sitter igjen uten innflytelse etter valgene.
Det er for tiden en hel flora av norske småpartier. Også blant de nasjonkonservative. Vi har de senere årene hatt “kystparti”, “bompengeparti”, “liberalister”, “allianser”, “industri- og næringsparti”, “piratparti”, “samfunnsparti”, “pensjonistparti” – ja en flora i bøtter og spann. Noen mener endog religion er viktig for offentlige avgjørelser om hvor veiene skal gå eller om det skal bygges skole i Fjertingdal.
Det muliges kunst
Det tør være klinkende klart at skal man generere et reelt alternativ, nytter det ikke å fortsette å splitte seg opp i marginale politiske sekter. Noen bør ta en ydmyk telefon til hverandre og rett ut spørre om den andre overhodet er interessert i å komme i maktposisjon. Da må alle bagatellmessige stridsøkser gravlegges umiddelbart.
Tro gjerne på Gud, vær glad i pensjonister og hat bompenger. Men skal det være nubbesjans for å etablere et alternativ til det bestående så må man selvsagt være villige til både gi og ta. Ellers kan man like godt forsone seg med sine særinteresser på hobby-basis. Og da kan det jo være vel så interessant å finne andre fritidsinteresser. Mye kan derfor tyde på at mange tilsynelatende ivrige opportunister i virkeligheten ikke egentlig ønsker noen maktposisjon. Slik sett kunne de i virkeligheten heller samlet på frimerker.
Politikk er som kjent definert som det muliges kunst. Ikke som de umuliges kabal.
