Av Alexander Dugin
Oversatt av Uten Filter.
De nylige forsøkene fra hackere tilknyttet Det demokratiske partiet på å forstyrre et intervju mellom Donald Trump og Elon Musk, understreker en viktig realitet i amerikansk politikk: Trumps ord har en bemerkelsesverdig kraft, en kraft som kan forandre det politiske landskapet. Spesielt hans retorikk treffer en avgjørende tredjedel av uavhengige velgere, som i stor grad vil avgjøre utfallet av neste valg. Dette er velgere Demokratene, ledet av en stadig mer presset Kamala Harris, sliter med å nå ut til.
Demokratenes tvungne støtte til krigen mot Russland, og deres pådriv for ytterligere eskalering, setter dem i konflikt med det amerikanske folkets ønske om å rette oppmerksomheten mot innenlandske problemer. Trump, med sin politiske intuisjon, har sett denne avstanden og retter budskapet sitt direkte mot flertallet av amerikanere som er lei av landets feilslåtte og ødeleggende utenrikspolitikk. Han ser ut til å ha funnet nøkkelen til å vinne over de uavhengige velgerne ved å oppfordre til å avslutte jakten på global dominans og heller fokusere på å løse de problemene som preger USA.
Les mer: Befrielsen av Kursk-regionen eller atomarmageddon
Trumps dreining, særlig hans holdning til Russland og president Vladimir Putin, representerer en skarp kontrast til den sittende administrasjonens politikk. Trump hevder at fred med Russland ikke bare er nødvendig, men også presserende. Biden-administrasjonens støtte til Ukraina og krigen mot Russland har, ifølge Trump, vært en enorm feil. Denne konflikten har kun styrket en anti-amerikansk allianse mellom Russland og Kina, hvor Kina utgjør den største trusselen. Derfor argumenterer Trump for at USA må skape fred med Russland for å bryte båndene mellom Russland og Kina, og fokusere på å løse USAs egne indre kriser.
Trumps budskap treffer en nerve hos vanlige amerikanere, de som ikke er dypt involvert i den ideologiske kampen mellom de to store partiene. Hans taler blir stadig mer fokuserte, og det den gjennomsnittlige amerikaner hører, er ikke politisk støy, men et budskap som virker fornuftig og relevant for deres hverdag og bekymringer for nasjonens fremtid.
Meningsmålingene støtter dette. Den ukrainske nasjonalistenes angrep i Russlands Kursk-region, som Harris i utgangspunktet prøvde å fremstille som en stor seier, har ikke styrket hennes politiske posisjon. Etter et forsøk på å presentere dette som et vendepunkt, droppet hun raskt emnet da hun innså at amerikanske velgere ikke er interesserte i slike provokasjoner. Den amerikanske offentligheten er ikke moralsk forberedt på en direkte konfrontasjon med en atomvåpenmakt. Likevel kan ikke Harris trekke tilbake støtten til Ukraina, selv om hun har vært stort sett taus om dette emnet gjennom hele sin periode, og har overlat ansvaret til Biden. Hennes taushet har vært en kalkulert handling for å berolige den venstreorienterte delen av partiet. Men nå finner hun seg i en situasjon hvor hun verken kan tie eller vinne støtte ved å fortsette å støtte en krig de fleste amerikanere finner urovekkende og irrelevant. I mellomtiden følger Trump og hans team nøye med, og tilpasser sin retorikk for å understreke nødvendigheten av å avslutte denne konflikten.
Les mer: Vestligologi: Mot en suveren russisk vitenskap
Et annet bemerkelsesverdig fenomen i dagens politiske landskap er den nesten totale forsvinningen av Joe Biden fra den offentlige diskursen. Det er som om USA har glemt at de i det hele tatt har en president. Biden har forsvunnet fra den nasjonale bevisstheten, ikke bare før hans tid er ute, men mens hans presidentperiode fortsatt pågår. Dette tomrommet er både et symptom på og en konsekvens av en dypere krise i det amerikanske politiske systemet.
Kamala Harris, som har fått rampelyset i Bidens fravær, avslører med hver opptreden sine begrensninger som leder. Hennes taler er fylt med klisjeer, levert med et hult smil, uten substans eller overbevisning. Hun ler for å fylle stillheten der meningsfulle ord burde vært, en vane som fremhever hennes overfladiskhet. Mens amerikanerne er vant til falske smil og overfladiske høfligheter fra sine politiske ledere, blir Harris’ mangel på dybde tydelig når hun sammenlignes med en figur som Trump. For alle hans feil, besitter Trump en retorisk kraft, en klar holdning og en sammenhengende visjon — egenskaper Harris, med sine innøvde fraser og nervøse latter, fullstendig mangler. I en valgkamp mot Trump blir hennes mangler påfallende tydelige.
Les mer: Når teknologi begynner å drepe
I russisk kontekst ville Harris blitt avfeid som en “dura”, men moderne engelsk mangler et eksakt ord for dette. “Dum” fanger ikke hele essensen, og “tåpe” gir assosiasjoner til noe mer naivt og nesten sjarmerende. Harris er ingen av delene. Hun er beregnende, men samtidig tåpelig — et paradoks som er vanskelig å oversette. Ordet “falsk” kommer kanskje nærmest, da det beskriver noen som later som de er noe de ikke er. Harris fremstår som en forfalskning: en falsk amerikaner, en falsk inder, en falsk haitianer, og fremfor alt en falsk demokrat. Et annet ord som kan passe er “dummy”, men ikke i en mild forstand, snarere i den mer fordømmende betydningen av noen hvis overfladiske smarthet skjuler en dypere, uopprettelig tåpelighet.
Når USA nærmer seg sitt neste valg, blir kontrasten mellom Trump og Harris stadig tydeligere. Trump, med sin folkelige appell og strategiske klarhet, utnytter den dype misnøyen med retningen landet har tatt. Harris, derimot, legemliggjør tomheten i det nåværende demokratiske lederskapet, fanget i egne motsetninger og ute av stand til å presentere en visjon for fremtiden. Trump finpusser sitt budskap om behovet for fred i utlandet og fornyelse hjemme, og stadig flere amerikanere lytter. Demokratene står overfor en reell utfordring: De kjemper ikke bare mot Trump, men mot en økende erkjennelse blant folket om at landet trenger en ny vei — en vei verken Biden eller Harris ser ut til å kunne tilby.
