Kan det finnes en gud?

Grovt sett består vårt univers av to hovedelementer. Bunden energi – masse – og fri energi – som lys. Den store forskjellen på disseformene for energi er at vår bundne energi aldri kan oppnå den universelle hastigheten som lyset har med sine rundt 300 000 kilometeri sekundet, uten derved å gå i oppløsning og konvertere tilbake til fri energi. For den frie energien finnes ikke begrepet “tid”. Det er først med vår vesentlig lavere fart at “tid” kommer inn i bildet. Tid oppstår nemlig i forholdet med de to. Tid kan defineres som “ulik hastighet”. Eller “avstand mellom begivenheter”.

Om vi tenker  oss at det i urtiden oppstod et Big Bang av selv en mindre del fri energi, så vet vi fra hydrogenbombe-eksplosjoner at detda alltid oppstår en mindre mengde masse – bunden energi. Vi ser med de sterkeste teleskopene at lyset fra en slik eksplosjon forsvinner i fra oss.Vi kan kalle det “rødforskyvningen”. Dette beviser at lyset som fjerner seg fra oss har en adskillig høyere hastighet enn oss i vår bundnetilværelse. Derfor oppstår begrepet tid. Og til tiden er vi således lenket.

De som skrev eksempelvis Bibelen har muligens tenkt på dette, for de noterte at “gud er lys”. Det fremgår også at han er evig og derforikke bundet av tiden lik oss. Ja faktisk kan han slik bevege seg fritt mellom fortid og nåtid ettersom tid ikke finnes i lyshastigheten. Nåskal det jo sies at slike refleksjoner kan måtte justeres  ettersom vi tilegner oss stadig ny kunnskap. Poenget er dog at skal man ha ettankegrunnlag for evaluering av problemstillingen, så er vitenskapelig tilnærming  også et viktig skritt.

Går vi videre med logikk som følgesvenn i håndbagasjen dukker også “inertia”-loven (treghetsloven) opp. Den omtaler “den tilbøyelighetenhver gjenstand i universet har til å forbli i ro, eller fortsette i samme  retning, om den ikke påvirkes av en ytre kraft”. Noen vil da hevdeat dersom urmaterien var uvirksom, kunne den ikke sette seg selv i bevegelse eller øke sin kompleksitet uten at noen var der og påvirket densstruktur og retning.

Dette understøttes av empiriske foreteelser vi ser rundt oss hele tiden. Det som gjerne kalles “biogenesis” viser eksempelvis at det ikkefinnes noe levende på jorden som ikke har fått sitt liv fra et tidligere opphav. Det kan derfor synes som at alt liv krever en førsteårsak.

Men at det er logisk at “liv trenger opphav, grunnstoff og kretsløp”, betyr slettes ikke det samme som at det er et sunnhetstegn når fanatiske,religiøse profeter foregir seg å representere skaperen. Gjerne med ditto slavebindende forordninger, som i tillegg alltid tilfeldigvis gir disse “profetene” et skikkeligmaterielt livsgrunnlag. Dette ser vi worldwide, der det knapt finnes verre fandenskap enn forårsaket av “guds utvalgte barn” og deres maktmisbruk.Hvor langt er det ikke mellom eksempelvis gullbefengte paver og mullaer og Jesus – tømmermannens sønn – som etter sigende ikke eide annet enndet han sto og gikk i. Selv sa han jo også at han så etter “de som ingenting var, for å gjøre til skamme de som trodde de var noe”. Men at en eventuell gudskulle fremstå med tusener av forkledninger og med ditto ulike leveregler viser også at det opplagt er maktsyke mennesker som står bak. Og ikke enmulig konstruktør av altet, som på den annen side fremstår som fullstendig schizofren. Her må noe være helt galt.

Det som må være kvintessensen av dette er at gudstro trives best når det praktiseres av den enkelte. Straks det kommer maktmennesker på banenser vi at fandenskapen kryper innpå. “Til frihet har Kristus frigjort oss”, heter det i bokji. Og “ikke skal en bygge og en annen bo, men enhver skalhøste frukten av sine egne henders gjerninger.” Dette kan være viktig å tenke over for både alternative aviser og politiske partier. For straksman lener seg på selv almen utbredte trosretninger for å vinne tilhengere, så skvetter også splittelsene frem på banen. Og vips ser vi at selv gode prosjekter ødelegges fortløpende. Seriøse nyhetsaviser  bør således behandle følsomme temaer – som religion ofte er – på en journalistisk måte. Det samme gjelder politiske partier. Bare slik oppnår man troverdighet. Straks man er over i forkynnelse, rister man samtidig av seg et vell av lesere eller velgere. Og med ett er “fandens oldemor” på plass i håndbagasjen.