Fatal distriktspolitikk

Av: siviløkonom og partileder for Norgesdemokratene, Geir Ugland Jacobsen

Norgesdemokratene er sjokkert over mangelen på forståelse for en bærekraftig distriktspolitikk, som både regjeringen og flertallet i Fylkestinget i Innlandet nå legger for dagen ved å foreslå nedleggelse av seks videregående skoler. Flere andre fylker viser dessverre samme takter.

Avviklingen av distrikts-Norge skyter fart.

Vi formoder at disse sentraliserings-ivrige partiene også erkjenner at flukten fra landsbygda er skadelig for Norge, og at de faktisk ønsker å bevare distrikts-Norge — og at noe må gjøres.

Hvis man løper etter utflyttingen og kun slukker lyset i bygdene, har man i så fall misforstått. Har de ansvarlige politikerne i verste fall en intensjon om faktisk å avvikle distriktene og få folk samlet i 15-minutters byer, slik FN, WEF og deres «Agenda 2030» forfekter, har dette enorme negative konsekvenser for Norge.

Det er viktig å ha forståelsen for årsakene til flukten klart for seg:

1. For at folk skal bli boende det sted, eller ønske å flytte dit, er det avgjørende for de fleste at kritisk infrastruktur og basistilbud finnes. Eksempler er vei, offentlig kommunikasjon i rimelig nærhet, lokale skoler, dagligvarebutikk, lege og omsorgstilbud — ikke minst for barn og eldre.
2. Det må også ligge til rette for at det er mulig å leve av primærnæringer som jordbruk og fiske — også i relativt liten skala. Sulteforingen av landbruket er en skam for Norge, og det er en viktig årsak til at folk gir opp og flytter, samt at den norske selvforsyningen og matberedskapen er på et bunn-nivå.
3. Hvis noen av disse betingelsene mangler, vil fraflyttingen øke, og få vil flytte til bygda. Dersom noe mangler, får man kanskje en beskjeden fraflytting, som igjen vil redusere inntektsgrunnlaget for dem som driver f.eks butikk og legekontor på stedet. De legger kanskje ned. Dermed akselererer fraflyttingen. Bygda rakner.
4. En rakne-effekt får vi også ved at mange gårdsbruk legges ned. På hver gård bor det en familie. Hvis ti gårder blir til to eller én, har man ikke lenger et bygdemiljø, infrastrukturen forvitrer og bygda opphører å eksistere som et fullverdig lokalsamfunn som folk vil ønske å bo i.
5. Samme rakne-effekt får man hvis offentlige virksomheter som f.eks skole, politi, NAV-kontor, eller en militærforlegning med alle sine ansatte, blir borte. Omsetningen for bygdas tilbud synker, innskrenking og nedleggelser vil skje — og vi får en uheldig dominoeffekt.
6. Familier med barn og eldre vil ha både skole, legetilbud, og omsorgshjem for eldre i rimelig nærhet. Å måtte kjøre langt til skolen, eller for å få medisinsk hjelp, er uaktuelt for mange eldre med ulike lidelser; for barn og voksne som skader seg, eller for kvinner som skal føde.
7. Mangel på lokal skole blir et klart minus for bygda. Det blir langt å busse for mange barn og unge, og det blir også, av flere årsaker, mindre trygt å gå på en større skole lenger unna hjemmet. Mindre nærskoler oppleves av de fleste som tryggere og bedre enn store skoler langt unna hjemmet.
8. Skolesammenslåinger, som ofte til overmål innebærer eiendomskjøp og kostbar nybygging, gir som regel liten eller ingen isolert økonomisk gevinst for fylket; og definitivt ingen bredere definert samfunnsøkonomisk gevinst. «Noen» tjener som regel penger på slike prosjekter, men dette er ikke kommunen eller innbyggerne.

Inkompetente norske politikere tenker ikke samfunnsøkonomi, samfunnsnytte og langsiktig samfunnsutvikling. Det har de nesten aldri gjort. De lever kun i den umiddelbare budsjettperioden. Ei heller ser de nytteelementer og de skjulte kostnadene, som ikke medtas i deres kalkyler. Hva koster det f.eks familier med barn som får en times busstur hver vei til skolen i årevis?? Tid barna kunne ha benyttet til en lengre frokost, jobbing på gården eller til lek i nærmiljøet? Hva koster fremmedgjorte og utrygge barn, og litt mer bekymrede foreldre?

Jeg fikk for en tid siden se underlaget for Løten kommunes beslutning om å legge ned fire grendeskoler. Aldri har jeg sett maken til makkverk. Det er så man bør spørre om noen involverte har hatt uredelige hensikter.

Prosjektet fremsto som økonomisk totalt dødfødt. Allikevel ble nesten alle elementer i forslaget vedtatt. Og da var ikke en gang kostnadene i form av mindre attraktive bygder og den store ulempen som publikum påføres, innkalkulert.

Og ikke minst: Politikerne fatter ikke at lokal infrastruktur og ditto tilbud må være på plass, og holdes på plass, om bygda skal overleve og vokse: Infrastruktur kommer vel så mye FØRST, som SIST!

Nå gjør man det motsatte av det man bør: ved å fjerne forutsetningen for bosetting og bærekraftige lokalsamfunn så fort man får sjansen.

Fylkespolitikerne, og bak dem Stortinget, bidrar aktivt til avviklingen av distrikts-Norge og en viktig del av norsk kultur! Den slags korttenkt og nasjonalt destruktiv amatørpolitikk har Norge absolutt ikke råd til!

Dagens styringspartier mangler dessverre både kompetanse og vilje.

Norgesdemokratene vil snu flukten fra landsbygda. Det finnes mange gode virkemidler, og vi har en solid plan der bl.a. landbrukspolitikk, distriktspolitikk og familiepolitikk spiller en rolle.