Av: Trond Andresen
Stadig flere land ser poenget med et nytt system hvor handel mellom land foregår i deres egen valuta, ikke i USA-dollar. Dette har allerede begynt. Og en økende andel av disse landa melder sin interesse for å bli med i BRICS, et samarbeid som starta mellom Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.
Nå pågår diskusjonene i BRICS og blant støttespillere om å ta dette et skritt videre: å etablere en «verdensvaluta». Denne skal da erstatte bruk av nasjonale valutaer for betalinger land imellom, men landene beholder sine nasjonale valutaer til internt bruk. Og den skal stille alle land likt, i motsetning til dagens system som gir USA svære fordeler gjennom dollar som handels- og reservevaluta. Denne visjonen er veldig bra.
Men det er da et viktig valg som knapt er debattert: skal denne verdensvalutaen være basert på en «gullstandard», alternativt en «kurv» av råvarer – eller finnes det en helt annen løsning?
–Den ellers innsiktsfulle utenriksjournalist Pepe Escobar argumenterer for «gullstandard», og han støtter seg blant annet på den russiske økonomen Sergey Glazyev, som vil ha et slikt system. Glazyev er minister for integrasjon og makroøkonomi i Russland.
Jeg er sjøl mot dette alternativet, og støtter i stedet en modernisert versjon av John Maynard Keynes’ forslag fra 1944, som presenteres i Gunnar Garbos artikkel nedenfor.
Men først til mine motforestillinger mot «gull-» eller «råvarestandard»: Den mest ekstreme varianten er gullstandard. Denne forutsetter at alle land har tilgjengelig en viss mengde gull som da kan skaffes til en kjøper som ønsker å betale med landets egen valuta. Hvis dette lageret av gull krymper for mye, må landet sette opp prisen. Dette fører til at valutaen blir mindre verdt sammenligna med andre lands valutaer. Dette innebærer inflasjon for landet. Og det inviterer til storstilt internasjonal spekulasjon i gull, hvor finansielle operatører går til felles angrep på land som de tror er nær ved å miste evnen til å forsvare verdien av egen valuta.
I tillegg vil et slikt system favorisere land som sjøl utvinner og har lagre av gull (eksempel: Russland), mens andre land med lite råvarer (for eksempel slike som har sine utenlandsinntekter mest fra turisme) vil stille svakere. De må da ha et nettverk til «gull-land» slik at disse kan stille gull til rådighet på kort varsel, på avtalte vilkår. I tillegg kommer problemet med hvor gull skal oppbevares, slik at man kan være sikker på at landet hvor det er lagret ikke holder det tilbake i en konfliktsituasjon.
Jeg har brukt gull som eksempel, men lignende motargumenter gjelder hvis verdien av en valuta skal baseres på hva markedet tilbyr å betale i et lands valuta for en standardisert «kurv» av råvarer, i et avtalt mengdeforhold. Da må det forhandles fram og stadig oppdateres et globalt avtaleverk for hva kurven skal bestå av. Dette er enda mer komplisert enn gullstandard. Og alle råvarer som inngår i denne kurven vil bli utsatt for spekulative salg og kjøp, for ikke å snakke om handel med såkalte derivater basert på dem.
Nissen på lasset som følger med «gull-» eller «råvarestandard» blir altså ei svær parasittisk global maurtue av spekulative finansoperatører. Som med sin aktivitet gjør valutakursene langt mer volatile (dvs. med uro og store svingninger) enn hva de burde ha vært ut fra realøkonomiske betraktninger på det enkelte land. Og som legger til rette for spekulative angrep på land som står i en svak posisjon med hensyn til råvaretilgang.
Man bør derfor finne et bedre alternativ for å skape et rettferdig globalt pengesystem – som ikke tillater spekulasjon, ikke krever hyppig og hurtig tilgang til gull eller andre råvarer, og som stiller alle land likt. Og her er det ikke nødvendig å finne opp hjulet på nytt. Med noen modifikasjoner kan man ta utgangspunkt i Keynes’ forslag fra 1944 om en verdensvaluta. (Slike modifikasjoner er 79 år seinere mulige og åpenbart nyttige takket være dagens teknologi med internett, digitalisering og kryptering.)
Artikkelen nedenfor blei skrevet i 2008 av avdøde Venstre-politiker Gunnar Garbo. Han var en hedersmann og en antiimperialist. Slike finnes knapt i dagens Venstre.
Keynes ville mer
av Gunnar Garbo
[noen få opplysende kommentarer fra meg er innskutt i hakeparentes. -T.A.]
Etter at nyliberalistene har oversett John Maynard Keynes i årevis, griper stater verden over nå til slike botemidler mot finanskrisen som han foreslo for trekvart århundre siden. Den verdenskjente økonomen har igjen fått rett. Men denne erkjennelsen har til nå bare dreid seg til om hans hovedverk «The General Theory of Employment, Interest and Money», hvor Keynes påviste hvordan staten kan motvirke kapitalistiske konjunktursvingninger ved økte offentlige tiltak til sysselsetting i nedgangstider og tilbakeholdenhet i oppgangstider. Få eller ingen har pekt på hans plan om et globalt pengepolitisk regime som også kunne skape balanse og stabilitet i den internasjonale økonomien.
Før konferansen i Bretton Woods [1944] om den globale økonomiske ordningen etter den andre verdenskrigen hadde Storbritannia med Keynes som forhandlingsleder ført langvarige forhandlinger med USA om dette spørsmålet. De politiske lederne i USA ville ikke bare se Hitler slått. Det ble også et krigsmål for dem å gjøre slutt på det britiske imperiesystemet, et preferanse- og frihandelsområde som før krigen hadde gjort London til verdens finansielle sentrum. De krevde en bilateral avtale med britene som ville gi konsernene i USA likeverdig adgang til dette området og konsentrere den finansielle makten i Washington.
Dette betydde at bærebjelken i den britiske betalingsbalansen fra før krigen ville falle bort i det øyeblikk Storbritannia skulle gjenreise landet etter krigens ødeleggelser. Hele sterlingområdet skulle åpnes for konkurransen fra de amerikanske konsernene, som hadde opplevd vekst under krigen og ikke ødeleggelse.
Til å begynne med lette Keynes etter muligheter til å møte utfordringen ved hjelp av britisk selvberging og byttehandel, i likhet med de metodene han selv var inne på tidlig på 30-tallet. Men han kom til at det var bedre å søke etter et universelt svar på kravene fra USA. Reguleringsøkonomien var først et alternativ å falle tilbake på dersom frihandelen viste seg å være uforenlig med full sysselsetting og rimelig inntektsfordeling. Skulle Storbritannia gi fri bane for USA til de britiske frihandels- og sterlingområdene, burde det skje i former som ga verdens øvrige land de samme rettighetene. Britene måtte møte kravene fra USA med forslag om en ny og likeverdig ordning av de globale handels- og betalingsvilkårene.
Hva Keynes ønsket for verden etter krigen, var altså et økonomisk system som sikret full sysselsetting og lavt rentenivå. Kjernen i det forslaget han utarbeidet, var planen om et radikalt nytt internasjonalt avregningssystem, en International Clearing Union (ICU), som ville få en liknende rolle på det globale planet som nasjonalbankene har i det enkelte land. Hovedoppgaven for «kliring»-unionen skulle være å opprettholde en likevektig betalingsbalanse mellom det enkelte land og den øvrige verden [«kliring» er Garbos fornorsking, det betyr «oppgjør» – dvs. land gjør opp betalinger med hverandre]. Når det inntrådte urimelige overskudd eller underskudd i betalingsbalansene, skulle mottiltak settes inn i tide på en måte som rammet kreditorland [overskudds-land] like sterkt som debitorland [underskudds-land].
Etter utkastet til Keynes ville ICU få myndighet til å utstede egne internasjonale penger, bancor. Hvert enkelt medlemsland ville få rett til en kvote av unionens beholdning fastsatt i forhold til dets tidligere utenrikshandel. Alle internasjonale transaksjoner som førte til overskudd eller underskudd i et lands betalingsbalanse med den øvrige verden skulle bli gjort opp ved hjelp av kliring-kvoten.
Et land med betalingsvansker kunne trekke på kvoten. Men trakk landet for mye, ville det bli pålagt å skrive ned valutaen sin. Ved urimelig store trekk kunne det bli nødt til å selge ledige gullbeholdninger til unionen og forby kapitaleksport. ICU ville også kreve voksende renter for trekkene.
På samme måte måtte et land med urimelige overskudd på betalingsbalansen skrive opp sin valuta og betale ICU økende rente av overskudd ut over kliring-kvoten, samtidig som gjenstående trekk ut over kvoten ville bli konfiskert ved årets slutt og overført til reservefondet. Keynes ventet at slike tiltak ville føre til at alle land tok bedre vare på sin betalingsbalanse med resten av verden.
Forutsetningen var at de enkelte land ikke skulle kunne endre vekslingskursene på egen hånd. Keynes ville unngå spekulative rystelser og eksport av arbeidsløshet. Kursendringer ville bare skje når et lands betalingsbalanse var helt ute av likevekt, og da med samtykke fra ICU. Ut over det ville unionen ikke få adgang til å stille vilkår om et lands indre politikk. Hvert land ville selv arbeide for full sysselsetting med finanspolitiske virkemidler. I tillegg til kliring-unionen foreslo Keynes også andre fellestiltak, som en gjenreisnings- og bistandsorganisasjon og internasjonale råvareavtaler.
For Keynes var et av målene å forsvare andre land mot å bli overstyrt fra Washington. De amerikanske lederne hadde det stikk motsatte siktepunktet. USA avviste planen hans blankt. Ved å avfeie argumentene til Keynes lettet de veien til sitt eget globale hegemoni.
Forhandlingene mellom Storbritannia og USA var forløperen til konferansen i Bretton Woods 1944, da Verdensbanken og IMF, Det internasjonale valutafondet, ble opprettet. for kliring-unionen mottok verden IMF, som bare fikk femteparten av de midlene unionen ville ha rådd over til å bistå land i betalingsvansker. I stedet for en ordning som krevde at kreditorene skulle ta sin del av ansvaret for lånene de hadde ytt, ble hele belastningen lagt på debitorene, med ødeleggende virkninger for de svakeste av dem. Istedenfor en kliring-union som ikke hadde rett til å fastsette politiske betingelser, fikk man et fond som etter hvert tok seg til å diktere de fattige lands økonomiske politikk. Full sysselsetting forsvant fra menyen.
Siden har kravene fra WTO og andre organer dominert av de rike og mektige pålagt også velferdsstatene en brutal markedspolitikk, samtidig som de stiller opp særskilte handelshindringer for utviklingslandene og nekter dem å bruke de statsinngrepene som vi i nord en gang hjalp oss selv med.
Var planen til Keynes blitt fulgt, ville det ha blitt vanskeligere å opprette diskriminerende handelsblokker, som de rike land i dag syns er akseptable så sant de selv er medlemmer. Det ville ikke ha blitt lett for USA å ødelegge det internasjonale pengesystemet ved å utkjempe kriger uten å øke skattene, men finansiere dem ved lån fra resten av verden. Trolig ville Keynes også ha berget utviklingslandene fra den gjeldsfellen de har sittet fast igjennom flere årtier.
Keynes var dødstrøtt da han kjempet mot De forente staters representanter. En av de siste forhandlingsdagene skrev han til sin mor: «De vil oss ikke noe vondt. Men sinnene deres er så små, utsynet deres så snevert, kunnskapene deres så mangelfulle, staheten deres så grenseløs og det legalistiske pedanteriet deres så irriterende. Jeg håper at det aldri mer skal falle i min lodd å måtte overbevise noen om det jeg ønsker, med så få kort på hånden.» Det kom han til å slippe [Keynes døde i 1946].
Hva om Norge nå tok planen hans opp igjen?
Så langt Gunnar Garbo anno 2008.
En lignende, men ferskere artikkel av meg (desember 2021) om Keynes sitt forslag, med utgangspunkt i situasjonen i dagens verden, finner du her (engelsk) og her (spansk).
Artikkelen er først publisert hos Steigan.no
Se også intervjuet med Rune Østgård om pengesystemet: Hvordan blir penger skapt?
