Av: VOX
Norge har – som en del av den vestlige sfære – i overskuelig tid regnet seg som et politisk sett sekulært land. Kulturelt sett har store deler av befolkningen like fullt operert med trosmessige verdier basert på bibelsk tankegods.
Å lære barna elementer som ikke å stjele, ikke å lyve og å elske sin neste, har dannet grunnlaget for den moral vår kulturkrets har nytt godt av opp i gjennom nyere historie.
Kun få grupper i folket har operert med ytterliggående religiøse utfoldelser og har derfor i realiteten ikke utgjort noe større samfunnsmessig problem. Snarere har våre barn lært seg en del normer det ellers har vært problematisk for en ikke-religiøs stat å administrere. Ungene har rett og slett fått med seg moral i håndbagasjen.
Religiøse eksesser
Den voldsomme innvandringen fra for oss fremmede kulturer har imidlertid endret dette radikalt. Hva voksne folk foretar seg av religiøse eksesser som ikke utgjør noen trussel mot samfunnet har vært – og er – i hovedsak en privatsak.
Men med raskt økende kultur-forskjeller blir vi vitner til – for oss – helt nye problemstillinger. Mange av migrantene vil nemlig på religiøst grunnlag skjære kroppsdeler av sine intetanende barn. Helt ned til spedbarns alder.
En stor del av nykommerne er vante med en helt annen tilknytning til religiøs underkastelse fra ulike guders tankegods og trosforestillinger. Som for den jevne nordmann er totalt fremmedartet. Det være seg kjønnslemlestelse, æresdrap, tvangsgifte, håndsavhugging, pisking, steining, kasting av “lovbrytere” fra hustak eller brenne dem levende i jernbur, barne-ekteskap, dødsstraff for feil tro m.m.
Dette er foreteelser vi alle kan lese om på nettet fra mange av de områdene de nye innvandrerne til vesten er vante med.
Religiøs kroppsfiksering
Mange av migrantene krever at samfunnet sanksjonerer deres fysiske uttrykk for tro. Dette innebærer eksempelvis å akseptere at spedbarn av hunkjønn frarøves deler av sine kjønnsorganer. Tidligere har samfunnet levd med at atter andre kulturer har latt sine mannlige spedbarn avskjære deler av kjønnsorganet.
Når den sistnevnte problemstillingen også dukker opp i denne debatten, er det selvsagt fordi det blir en svært utfordrende oppgave å finne grensegangene i dette landskapet. Mange synes derfor det nå bør settes en grense for hva foreldre kan foreta seg av religiøs kroppsfiksering om det sekulære norske samfunnet skal akseptere det.
“Kristus er lovens ende”
Kristendommen sprang eksempelvis ut i fra jødedommen. I sistnevnte finner vi religiøse uttrykksformer det er helt unaturlig for sekulære, vestlige mennesker å leve med. Det var da også først da kristendommen kom på banen at det for mange var mulig å akseptere en balansert tro sett med våre øyne.
Kristus opphevet ikke selv den jødiske loven, men oppfylte dens krav slik at Faderen – lovgiveren – deretter kunne oppheve den. Derfor sier Paulus i Romerbrevet at “Kristus er lovens ende”. “Til frihet kalte han oss”, heter det videre. Og slik ble den bibelske troen spiselig også for verdslige samfunn. Denne lempelige utviklingen gjorde at samfunnet kunne leve med religion.
Tros-skjæring i spedbarn
En slik tilpasningsdyktighet finner vi derimot ikke innen islam. Muslimenes avskjæring av deler av spedbarns kjønnsorganer er dessuten adskillig mer omfattende enn den jødiske som samfunnet har levd med. Men fordi vi importerer nye varianter av tro, aksentueres behovet for en stillingtagen til i hvilken grad den norske staten stilltiende skal akseptere trosbasert skjæring i mindre barn.
Norgesdemokratene har innsett at slik praksis ikke er forenlig med en sekulær tilnærming til barns menneskerettigheter. Man kan jo også forestille seg en fremtid der de utsatte barna vil stille den norske staten til regnskap for å tillate slik praksis.
En slik problemstilling har falt enkelte alternative medieaktører tungt for brystet. Ord som antisemittisme kommer kjapt på banen, selv om det er helt andre, dyperegående prinsipper som simpelthen må tas stilling til.
Samfunnet tør ikke?
Samfunnets lyst og evne til å tre inn i denne materien er dessverre også ofte preget av hvorvidt de det gjelder er mange eller regnes som farligere å legge seg ut med. Når “Jehovas Vitner” nekter sine små barn blodoverføring er ikke myndighetene sene med å frata dem foreldreretten. Disse er jo ikke noen trussel mot staten og stemmer heller ikke ved valg.
Det er derfor prinsipielt rettferdig at når et politisk parti først ser behovet for å belyse en økende problemstilling, baserer de sitt ståsted på at alle skal behandles likt.
Norgesdemokratene tør derfor der andre tier. Et rettferdig forbud må gjelde alle eller ingen.
