Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av Kronisk norsk
Den tyske regjeringen falt sammen i på onsdag, etter en periode med dyp splittelse og usikkerhet. Regjeringen, også kjent som “trafikklys-koalisjonen”, (er et begrep som ble tatt i bruk i tysk politisk debatt for å betegne en koalisjon mellom sosialdemokratene SPD, det liberale partiet FDP og De grønne. Disse partienes farger er rød, gul og grønn, som er fargene i trafikklys). Denne konstellasjonen har over tid blitt stadig mindre populær blant velgerne. etter store interne konflikter, med FDP i sentrum for det siste dramaet rundt et økonomisk forslag, har FDP valgt å trekke seg – eller ble de tvunget ut? uansett utfall har dette ledet til koalisjonens endelige sammenbrudd.
Kansler Scholz har signalisert at han vil oppløse regjeringen i januar, med mulighet for valg i mars. men opposisjonspartiene er utålmodige og krever en oppløsning umiddelbart – helst med valg allerede i januar. Scholz har makten til å avgjøre tidspunktet, men opplever økt press fra alle kanter. ryktene går om en mulig «riksrettsprosess» mot ham, en kraftig reaksjon som samler konservative, AfD, venstreside-aktivister og kommunister i en sjelden allianse. Selv om dette neppe vil skje, tyder situasjonen på en uvanlig politisk uro og en økende avstand mellom regjeringen og folket.
Spørsmålet som mange stiller seg nå er: Hva kan vi forvente ved et nyvalg? prognoser antyder en stor sannsynlighet for at konservative unionen (SDU/CSU) vil komme til makten. Akkurat som frankrikes Macron har blokkert det høyreorienterte Rassemblement national, forventes det at unionen vil blokkere AfD. På nåværende tidspunkt virker en storkoalisjon mest sannsynlig, bestående av sosialistene og unionen – med potensielt støtte fra De grønne eller liberale som tredjepart. AfD holdes utenfor regjeringen, noe som gjør dem til hovedalternativet for en opposisjon som vil utfordre innvandringspolitikken.
Dette nyvalget kan også avsløre hykleriet blant de konservative som tidligere har latet som om de er mot masseinnvandring. Mange av dem benytter seg av et populistisk språk i opposisjon, men er lite villige til å gjennomføre effektive tiltak. Noen liberale neokonservative medier har også fått fotfeste i offentligheten, men deres posisjonering synes mer som en taktikk for å tiltrekke seg flere velgere. I regjering er det imidlertid tvilsomt om unionen vil stoppe Den store befolkningsutskiftningen, og bare gjøre jobbe å sikre sin egen posisjon, noe som sannsynligvis vil få negative utslag på meningsmålingene.
For AfD er situasjonen en gyllen mulighet. De kan nå lede opposisjonen med en reell innvandringsrealistisk-politikk og forventes å oppnå en oppslutning på over 20%, kanskje så høyt som 30%. i de østlige delene av Tyskland kan til og med absolutt flertall være innen rekkevidde. Hvis høyreaktivister og nye medier spiller sine kort riktig, kan remigrasjon (også kalt tilbakevandring) bli den dominerende idéen i opposisjonen – et skifte som kan påvirke den tyske politiske diskursen i mange år framover.
