Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av Lars Thorsen
Straffesakene mot de to tiltalte som 2.7.22 kjørte på SIAN-bilen er nå ferdige. Bilføreren fikk 1,5 år ubetinget fengsel i tidligere dom. Bileieren er i lagmannsretten nå frifunnet for sin rolle i angrepet på Mortensrud.
De to fagdommerne og to meddommere ville dømme bileieren, men tre meddommere sørget for at hun ble frikjent.
Rashid Nawaz, Richard Alexander Kvadsheim og Anne Grethe Haugen ignorerte jus, rettspraksis, beviselige fakta i form av videoer og ikke minst et knusende vitnemål fra sjåføren. Man skal ikke bruke mange minutter på sosiale medier for å slå fast hva slags idéer disse meddommerne forfekter.
Det må nevnes at aktor Einar Salvesen Lieungh gjorde en god jobb, i motsetning til Hulda Olsen Karlsdottir som i egenskap av aktor i tingretten ikke engang nedverdiget seg til å hilse på voldsofrene. Vi har også i andre voldssaker opplevd Karlsdottir som en politisk aktivist med en påviselig forakt for helt grunnleggende rettsprinsipper, når offeret er patriot.
Det frifinnende mindretallet i lagmannsretten aksepterer bileier sin påstand om at hun deltok i angrepet fordi hun ville ha skademelding etter deres første påkjørsel av oss. Bileier sa i lagmannsretten at sjåføren kjørte på SIAN-bilen med vilje. Hvorfor skulle det da være så viktig å stoppe oss for å fylle ut skademelding? At en bileier uansett fritt kan sende inn en ensidig skademelding og oppgi registreringsnummeret på motparten bil, ignoreres av det frifinnende mindretall. At sjåføren i lagmannsretten forklarte seg i strid med bileiers påstand ser de navngitte dommerne også bort fra.
Bileieren var klar over at sjåføren ikke hadde førerkort. Likevel slipper hun konsekvens av å la henne kjøre. Sjåføren forklarte til lagmannsretten at hun var skuffet over at bileier – som visste at sjåføren var ruspåvirket – ikke roet henne ned, men tvert imot hisset henne opp til angrep. Likevel frifinnes bileier.
Basert på bevisbildet og sjåførens vitnemål skulle det ikke være mulig å frifinne bileier. Realiteten er at de navngitte dommerne hater det fundamentet den norske rettsstaten er bygget på, herunder frie ytringer. De misliker opposisjon mot islam så sterkt at de tyr til de tynneste halmstrå for å konstruere et falsk narrativ som påberopes for å frita angriperen fra straff. Mindretallet av lagmannsrettens dommere tilsidesetter lovverk og rettspraksis og dømmer i henhold til egne politiske og moralske preferanser.
I et større bilde betyr det mindre at bileier nå slipper å sone. Langt viktigere er signaleffekten. Saken føyer seg inn i en rekke enkeltsaker over flere år som i sum gir et entydig signal til islamister og Antifa: Voldsutøvelse mot SIAN blir i hovedsak ikke straffeforfulgt overhodet, og når det en sjelden gang straffeforfølges, er det gode sjanser for å slippe straff for objektivt sett straffbare forhold, fordi domstolene i stor grad er befolket av suicidalliberale, kulturmarxister og muslimer.
På generelt grunnlag kan det konstateres at det incestuøse forhold mellom Oslo politikammer, statsadvokatembetet og tingretten gjennom flere tiår, har gjort institusjonene til en pøl av politisert innavl med fravær av respekt for lov og rett. Både politi, statsadvokat og politikere har i mange år tilsidesatt de prinsipper rettsstaten bygger på, i saker der muslimers følelsesliv påvirkes negativt av norske patrioters lovlige ytringer.
Råten i statsmakten bekreftes ved å se på atferden til en rekke politikere, herunder statsministre og justisministre som har dokumentert personlig forakt for de verdier samfunnet vårt bygger på. Også Fabian Stang fremmet slikt unorsk tankegods: «Dessverre er det noen som misbruker ytringsfriheten til å krenke andres følelser. Slikt ynkelig misbruk må møtes med ord og samhold. Det er forståelig å reagere med sinne og raseri når det kjæreste vi har blir hånet og ydmyket».
Slik sammenblanding av sinnelagsetikk og føleri inn i politisk debatt og rettsprosesser er ren gift for demokratiet. Å uttrykke forståelse for muslimers tilbøyelighet til aggresjon er direkte livsfarlig, både for ytreren og ytringsfriheten som sådan. Slik hjemles muslimske ekstremister sin logikk; se hva de skitne vantro fikk oss til å gjøre.
En aktuell parallell er politiets innsatsleder som etter Mortensrud-angrepet uttalte til NRK at politiet har forståelse for angriperens følelsesmessige reaksjon på koranbrenning.
Det lettkrenkelige shariafolket som opplever at vestlige frihetsverdier og lovlig demokratiutøvelse er et direkte angrep på deres tro, identitet og selvfølelse, tar denne type utspill fra statsmakten – herunder den ferske dommen fra lagmannsretten – som blanko fullmakter til voldelige angrep mot islamkritikere.
At det i dette konkrete tilfellet er en i allmenhetens øyne kuriøs rettstilstand som muliggjør frifinnelse av bileier, er underordnet. Allmenheten oppfatter at bileier ble frifunnet. Det er konklusjonen som betyr noe og som blir stående i folks bevissthet, ikke domspremissene.
Sett i lys av den tiltagende aggressive atferd fra voldelige muslimer og deres supportere i Norge og Europa er det grunn til å anta at dommen vi bidra til at muslimers islamske atferd vil intensiveres, og at de ikkemuslimske likhaugene vil vokse som en konsekvens av den generelle råten i statsmakten.
Redaksjonelle endringer er foretatt etter publikasjon. Lørdag 9. nov., 22:41
