Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av Jared Taylor, American Renaissance
Oversatt av Uten Filter.
Seieren til Trump har hatt så store ringvirkninger at folk fortsatt prøver å forstå og forklare den. Noe som overrasket både Republikanere og Demokrater var Trumps reduserte støtte blant hvite velgere og økte støtte blant ikke-hvite.
Dette har reist spørsmål – selv hos vår kompromissløse medarbeider Gregory Hood – rundt en av de grunnleggende antakelsene i hvit aktivisme: At demografi er skjebne.
Det er unødvendig å gå dypt inn i dataene, men Trumps 54 prosent andel av stemmene fra latinamerikanske menn var et kraftig skifte på 32 prosentpoeng til hans fordel fra fire år tilbake. Noen hvite aktivister ble overrasket over å merke seg at dette betydde at latinamerikanske menn var to prosent mer tilbøyelige enn hvite kvinner til å stemme på Trump. Blant svarte kvinner stemte de like ivrig på Harris som de gjorde på Biden, men én av fem svarte menn stemte republikansk – en moderne rekord. Den totale støtten fra hvite til Trump falt fra 58 til 55 prosent.
Richard Hanania – en realist på rasespørsmål, men ikke en hvit aktivist – mener disse dataene rettferdiggjør en bloggpost med tittelen «Tid for å pensjonere ‘Demografi er skjebne’.»
Konservative er stolte over å være realister på IQ, eller de som tar demografiske realiteter på alvor og ikke romantiserer fattigdom. Samtidig mener mange på høyresiden at noe av det viktigste er å sikre at underklassen i Amerika forblir hvit …
Jeg ser «demografi er skjebne»-argumentet som i praksis en tilbaketrekning fra intellektuell og politisk deltakelse. . . . Så lenge de sørger for at færre meksikanere er til stede, vil de hvite overvektige redde oss gjennom sin rene numeriske tyngde. Kjærligheten til frihet banker i deres tilstoppede hjerter.
Denne nedlatende kommentaren viser hvor lite Dr. Hanania forstår av hvit aktivisme. Vi ønsker ikke en underklasse, men om vi må ha en, bør det være våre egne: engelsktalende, gammelt-europeiske etterkommere som bidro til å bygge USA.
Dr. Hanania synes å mene at hvite burde støtte republikanske seire uansett hvordan de oppnås og uansett hvem som stemmer for dem, men GOP (Republikansk parti) fremmer hvite interesser bare indirekte, eller ved tilfeldigheter. Jeg kjenner ikke til én valgt embetsperson i hele landet som åpent sier at hvite fortjener å forbli i flertall i USA. Det er dumt å late som om GOP representerer hvite interesser. Vi støtter Republikanerne bare i den grad de er bedre for oss enn Demokratene.
En britisk analytiker, Ben Wright, fremmer et lignende, men mindre foraktelig argument: «Resultatet av valget motbeviser helt klart gamle oppfatninger om at etniske minoriteter naturlig trekker mot venstresiden og er for høyere innvandring.» Det var aldri noen grunn for svarte til å være for innvandring, da det fører med seg lavtlønnede arbeidere som konkurrerer med dem.
Men Wright har rett i at noen latinamerikanere og også en del svarte menn forakter dagens Demokratiske kjernesaker: Seksuell forvirring, å verne om kriminelle og å kontrollere språket. Pew Research fant i fjor at kun 4 prosent av latinamerikanerne i USA bruker den «kjønnsnøytrale» betegnelsen «Latinx». Sør for grensen er tallet enda lavere, og folk ler av alle som sier «amigue» (kjønnsnøytralt venn) i stedet for «amigo» (mannlig venn) eller «amiga» (kvinnelig venn). Det er ingen overraskelse at ikke-hvite stemte mot en kvinne som ikke kunne skjule sin «woke»-fortid, uansett hvor mye hun prøvde.
Og la oss ikke glemme hva velgere av alle raser brydde seg mest om: økonomien. Bare i sinnet til en del ytterliggående hvite og noen få ikke-hvite var en stemme på Trump en stemme for «hvitt overherredømme». Det var en stemme for bedre jobber og lavere priser. Og det var arbeiderklassen – på tvers av raser – som bidro til å sikre Trumps seier. Dette er menneskene Demokratene tidligere brydde seg om, før de begynte å fremme kjønnsbekreftende operasjoner for innsatte og illegale innvandrere.
Som jeg har skrevet andre steder, sammenlignet med Trumps to tidligere kampanjer, gjorde media denne til en kampanje mer om «Trump fascisten» enn «Trump rasisten». Igjen var det stort sett bare engstelige hvite mennesker – særlig hvite kvinner – som bekymret seg for å miste «vårt demokrati». Jeg mistenker at noen svarte og latinamerikanske menn foretrekker en president som snakker hardt fremfor en fnisende kvinne.
Hva med Trumps løfte om å deportere alle ulovlige innvandrere? Dette skremte nok bort noen latinamerikanere, men velgere skal – og er som regel – borgere. Mange latinamerikanske velgere, spesielt om de betaler skatt, er sikkert opprørte over millioner som har gått over grensen, meldt seg til immigrasjonsmyndighetene, fått plass på fine hoteller, og lever på støtteordninger.
Hvem er det som kommer? Nå utgjør meksikanere bare en tredjedel av de ulovlige innvandrerne, og de har lite til overs for sentralamerikanere, som utgjør den nest største gruppen. Og alle stemmeberettigede latinamerikanere må være forvirret over å se somaliere, haitianere, mauritaniere, bhutanesere og andre i køen for matutdeling i «fribyene». Latinamerikanerne kan være opprørte over dette uten å ha noen sympati for hvit aktivisme. De stemte for å stoppe galskapen, ikke for å støtte hvite.
Gregory Hood skrev følgende i sin valgkommentar:
På ett nivå settes et kjernepremiss i amerikansk hvit aktivisme i tvil. Mange har alltid hevdet at om masseinnvandringen fortsetter, vil republikanerne være ferdige. Republikanerne vant flertallet kun av den hvite stemmer, så dette ser fortsatt ut til å stemme. Men med latinamerikanere som beveger seg mot republikansk side, kan noen hevde at «demografi som skjebne» er over, fordi GOP kan fortsette å vinne i et land der hvite er i mindretall.
Jeg frykter at Hood kan ha falt litt for Hanania-tankegangen: Å likestille nasjonens skjebne – og dermed hvite interesser – med GOPs suksess. Hvis Republikanerne vinner nasjonale valg ved å appellere til flere og flere BIPOC, representerer de nesten per definisjon ikke oss.
Det er vel og bra for Republikanerne å kalle latinamerikanere og til og med svarte «naturlige konservative» og promotere politikk som noen få av dem liker, men det viktigste jeg ønsker å bevare, er hvite mennesker og håpet om et Nord-Amerika hvor vi for alltid er det ubestridte flertallet. Ja, vi tar med oss våre overvektige med sine tilstoppede hjerter, og hjelper dem å bli de beste hvite menn og kvinner de kan være.
