Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: VOX
Russland er ikke bare et land. Det er et kontinent nesten dobbelt så stort som USA og femti ganger større enn Norge. Med et konglomerat av raser og kulturer. Å holde dette «i øra» krever naturlig nok både fleksibilitet og en mann som er «hard i klypa». Vi har til tider sett hva dette har avstedkommet av diktatoriske tilbøyeligheter hos leder-skikkelsene.
Det er fort gjort at vedkommende tipper over og stramme tøyler konverterer til dominante, autoritære tilstander. Samtidig ville norsk snillisme kjapt ha gjort den politiske situasjonen uhåndterlig. Denne verdensmakten har ingen tradisjon for vestlig demokrati. Tsarveldet og Stalinismen frem til Putin bærer tydelig vitnesbyrd om dette. Utbredelsen av islam gjør ikke dette enklere.
Gjensidig respekt
Som mini-nasjon har vi maktet å balansere vårt forhold til denne giganten på en både diplomatisk og konsekvent måte. Det har betydd at vi både har hatt respekt for, og samtidig utvist politisk kløkt for å kunne leve i fred med russernes skiftende leder-personligheter. Kloke politikere har mestret dette bemerkelsesverdig bra. Riset bak speilet har etter krigen vært NATO. Dette har virket positivt inn på forholdet.
Respekt i alle livets tilskikkelser må virke begge veier. Og sterke menn respekterer ikke svakhet. Hva som enn kan sies om våre politiske veivalg, kan historiebøkene uomtvistelig gi etterkrigspolitikerne kredibilitet for deres balansegang. Denne svært vise politikken med sin utenrikspolitiske kløkt genererte fred og trygghet i de tusen norske hjem.
Dramatisk endring
Dette har endret seg drastisk i de senere årene. I USA har eliten i økende grad tendert mot global regjeringsiver. Etterplaprende norske politikere er – i særlig grad etter Gro Harlem Brundtlands inntreden – blitt rene nikkedukker for dette konseptet. Det har suksessivt bragt oss over i en helt ny fase også hva angår forholdet til vår store nabo i øst.
Russisk selvstendighet og vilje til å bibeholde nasjonalstaten korrelerer ikke med Vestens nye global-rettede agenda. For haukene i Washington spiller dessuten russerne hovedrollen som “den gode fiende”. Fra et stabilt, forutsigbart forhold til vår nærmeste nabo, hopper nå Norge fortløpende for et hvert utspill USA regisserer.
Norge – global spydspiss?
Dette har ført oss over i fra en relativt trygg posisjon, til en spydspiss for den globale eliten i USA. NATO er dessuten konvertert fra en defensiv forsvarsallianse, til et stadig mer utadrettet og aggressivt militær-politisk verktøy for økt amerikansk imperialisme. Russlands nære nabo Ukraina er eksempelvis ikke medlem av NATO.
Like fullt brukes NATO ‘s militære kapasitet stadig mer aktivt til å innlemme nye stater inn i den vestlige sfæren. Det er enkelt å skjønne at på samme måte som USA i sin tid truet med atomkrig mot Sovjet-samveldet om de utplasserte våpen i amerikanernes bakgård, ser Putin & co det på nøyaktig samme måten nå.
Vi alene vite
Observatører hevder at Vesten nå også sikler etter en annen russer-nabo – Georgia. Også her jobber vestlige NGO’er og ditto etterretningsorganisasjoner aktivt med å rive og klargjøre dette landet for overtagelse. Russerne skal presses opp i et hjørne på en måte USA aldri hadde funnet seg i.
Vestlig MSM ynder å skjønnmale alle de totalitære politiske tendensene vi er vitner til i vår del av verden. I en grad at man også har begynt å hylle rene imperialistiske utfall mot “annerledestenkende” kulturer. Vi alene vite hva som er best for alle andre, er devisen. Det er heller ingen ende på hva vår del av verden har avstedkommet av intervensjoner i så måte. Vietnam, Midt-Østen m.fl. er eklatante eksempler på “opp som en bjørn og ned som en fell”.
Fra vise til dårer
I skrivende stund er det altså i Ukraina vi ser konturene av ny rundjuling. En ny vestlig nedtur her for selveste hovedfienden kan ikke global-arkitektene leve med. Derfor truet – av alle – den tidligere norske pasifisten og statsministeren Jens Stoltenberg russerne med nukleære konsekvenser. “Musa som brølte” – filmen fra 1959 med Peter Sellers – om mini-nasjonen som erklærte sin store nabo krig – rinner en i hu.
Nå er vi altså der i real time. Fra en fredfull og velfungerende nasjon er Norge blitt selveste oppmarsjområdet og krigssonen mellom desperate vestlige fantaster og et østlig autoritært verdensrike ingen i historien har maktet å erobre. Verken Napoleon eller Adolf. «Mens de gjorde seg til av å være vise, ble de dårer», heter det i Bokji. Det skal jaggu være sikkert.
