Følger man MSM (hovedstrømsmediene) er det nå stor begeistring for at statsministeren og forsvarsministeren i Israel skal arresteres for anklager om folkemord i Israel.
Samtidig skrives det ingenting i de samme medier om hvordan Hamas har skjøvet sivile foran seg i alle år. Ingen med vettet i behold kan tro at Hamas, som drepte over 1.139 og kidnappet ca 250, skulle komme unna uten at Israel ville komme etter dem.
Another Masterclass by Douglas Murrray! 🇮🇱
— Rabbi Shmuel Reichman (@ShmuelReichman) September 3, 2024
I have literally never seen a more eloquent, calm, and decisive presentation on live TV.
Douglas Murray just fit 100 books and 300 podcast episodes into this 3-minute soliloquy.
He completely shut down Pierce Morgan’s argument,… pic.twitter.com/LSsiDZnGq7
Å skyve egne sivile foran seg, ser ut til å være en av Hamas sine hovedstrategier, nettopp for at de skal bli drept. Dette vet Hamas at pressen i vesten vil rapportere, slik at dumsnille godhetsposører vrenger sine lommer for å gi mer penger til Hamas.
Viral military expert @NickJFreitas debunks Gaza 'genocide': "If Israel wanted to, they could. And it wouldn't have taken them this long." pic.twitter.com/cPBpCmwD9y
— TRIGGERnometry (@triggerpod) November 19, 2024
Her er litt av hva som rører seg i den etablerte pressen:
HAAG, 21. november 2024 – Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har tatt et viktig skritt i internasjonal rettferdighet ved å utstede arrestordrer på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant. Arrestordrene, som ble kunngjort torsdag, kommer som svar på anklager om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten knyttet til den pågående konflikten i Gaza [NyTimes] [Spectatorindex].
ICC uttalte at det var «rimelig grunn til å tro» at Netanyahu og Gallant er strafferettslig ansvarlige for handlinger som omfatter drap, forfølgelse og utsulting som en krigføringsmetode mot sivilbefolkningen i Gaza. Disse anklagene understreker et kritisk øyeblikk for folkerettens anvendelse på høyt profilerte politiske skikkelser, noe som potensielt kan påvirke det geopolitiske landskapet [Reuters].
Dette har utløst en rekke reaksjoner globalt. Netanyahus kontor fordømte ICCs avgjørelse, beskrev den som «antisemittisk» og avviste arrestordrene som «absurde og falske». Den israelske regjeringen har lenge hevdet at den ikke anerkjenner ICCs jurisdiksjon over sine statsborgere, et standpunkt som kompliserer håndhevelsen av disse arrestordrene [Times of India].
Hamas, den palestinske gruppen som står i sentrum for Gaza-konflikten, ønsket derimot ICCs avgjørelse velkommen. De oppfordret det internasjonale samfunnet til å utvide denne ansvarliggjøringen til å omfatte andre israelske ledere som er involvert i konflikten. Denne holdningen gjenspeiler den pågående spenningen og de ulike perspektivene på konflikten, der begge sider påberoper seg offerrollen og beskylder den andre for alvorlige brudd på menneskerettighetene og folkeretten [Reuters].
Konsekvensene av arrestordrene strekker seg utover de umiddelbare juridiske konsekvensene for Netanyahu og Gallant. For Netanyahu, som står overfor politiske utfordringer både på hjemmebane og internasjonalt, kan arrestordrene føre til at forholdet til hans allierte blir ytterligere anstrengt. USA, som er en trofast støttespiller for Israel, men som ikke er part i ICC, har ikke formelt kommentert arrestordrene, men har historisk sett uttrykt reservasjoner mot ICCs jurisdiksjon over land som ikke er part i Roma-vedtektene [X-post].
Europeiske land har imidlertid reagert annerledes. Nasjoner som Nederland, Belgia og Sveits har indikert at de vil håndheve ICCs arrestordrer dersom Netanyahu eller Gallant skulle reise inn på deres territorier. Denne forpliktelsen understreker EUs holdning til å opprettholde internasjonale rettsnormer, selv når det dreier seg om høyt profilerte personer fra allierte nasjoner.
Kritikere av ICC, inkludert enkelte i Israel, hevder at domstolen har mistet sin legitimitet ved å utstede disse arrestordrene. Israels utenriksminister Gideon Saar beskrev dette som «et mørkt øyeblikk for Den internasjonale straffedomstolen», og beskyldte den for å utstede ordrer «uten autoritet». Denne kritikken setter søkelyset på en bredere debatt om ICCs rolle og dens oppfattede partiskhet i internasjonale konflikter [Reuters].
Arrestordrene kommer også på et tidspunkt da protester har brutt ut over hele Israel etter Netanyahus beslutning om å sparke Gallant, noe som tyder på et splittet politisk klima. Denne interne uenigheten kan indirekte ha påvirket tidspunktet for ICCs handlinger, ettersom noen mente at avskjedigelsen av Gallant var en prioritering av Netanyahus politiske overlevelse fremfor nasjonale sikkerhetsinteresser [CNN].
ICCs avgjørelse har dessuten blåst nytt liv i diskusjonen om domstolens effektivitet og dens evne til å håndheve sine avgjørelser. Selv om domstolen ikke har sin egen politistyrke, er den avhengig av at medlemsstatene handler på dens vegne. Denne avhengigheten fører ofte til selektiv håndhevelse, der politiske allianser og nasjonale interesser kan overskygge juridiske forpliktelser [The Standard].
Den juridiske striden er langt fra over. Både Netanyahu og Gallant har mulighet til å utfordre disse arrestordrene gjennom ICCs rettslige prosesser. Selve utstedelsen av disse arrestordrene setter imidlertid søkelyset på de israelske ledernes handlinger i Gaza, og presser frem ansvarlighet på en internasjonal scene der slik granskning er sjelden.
Etter hvert som denne historien utfolder seg, vil den ikke bare sette de internasjonale rettsmekanismene på prøve, men også de diplomatiske båndene mellom Israel og landets allierte. Det internasjonale samfunnet følger nøye med, ettersom denne utviklingen kan skape presedens for hvordan globale konflikter og deres ledere behandles juridisk, noe som potensielt kan påvirke hvordan nasjoner engasjerer seg i krigføring og håndterer humanitære kriser.
Fortellingen om denne konflikten fortsetter å utvikle seg, og ICCs arrestordrer markerer et sentralt kapittel i den pågående sagaen om folkerett, krigføring og håndhevelse av menneskerettighetene [NyTimes].
