I en tale på Eurasia Forum, i Budapest nylig, erklærte Ungarns statsminister, Viktor Orban, at epoken med vestlig globalt hegemoni, som har vart i over 500 år, er over.
Denne dristige uttalelsen gjenspeiler en voksende oppfatning, blant enkelte politiske ledere og analytikere, om at den globale maktbalansen er i ferd med å forskyve seg dramatisk — fra Vesten mot Eurasia. Orbans perspektiv utfordrer ikke bare den tradisjonelle dominansen til vestlige ideologier og økonomiske modeller, men antyder også en nært forestående rekonfigurering av globale allianser og maktdynamikker.
Orbans kritikk begynte med en analyse av dagens globale økonomiske og politiske landskap, der han pekte på fremveksten av asiatiske økonomier og deres økende innflytelse på verdensscenen:
— «Ideen om at ‘hele verden bør organiseres etter vestlig modell’, og at nasjoner vil være villige til å slutte seg til den ‘i bytte mot økonomiske og finansielle fordeler’, har feilet», uttalte han, og understreket at den vestlige politikken ikke har lykkes i å tiltrekke seg alle nasjoner.
Han fremhevet at land i Asia har vist at de er i stand til å blomstre som uavhengige maktsentra, noe som har redusert tiltrekningskraften til vestlige økonomiske og politiske systemer.
Dette synspunktet er ikke isolert til Ungarn. Russlands president, Vladimir Putin, har tatt til orde for en utvikling i retning av multipolaritet, der dominansen fra én enkelt makt, særlig den vestlige, reduseres.
På Valdai-forumet i Sotsji, bemerket Putin at «gamle hegemonier» som var vant til å herske under kolonitiden, nå står overfor en virkelighet der de ikke lenger er den eneste stemmen i globale anliggender. Dette stemmer overens med Orbans observasjon om at vestlige ledere sliter med å gi slipp på sin følelse av overlegenhet, som han beskriver som rotfestet i misoppfatninger om at de er «de smarteste, de vakreste, de mest utviklede og de rikeste».
Det skiftet Orban refererer til, er ikke bare ideologisk, men har også støtte i konkrete økonomiske og teknologiske fremskritt i øst. Land som Kina har ikke bare blitt økonomiske kraftsentra, men har også gjort betydelige fremskritt innen teknologi.
De utfordrer Vestens dominans på områder som: kunstig intelligens, fornybar energi og 5G-teknologi. Dette teknologiske forspranget, kombinert med demografiske fordeler, gjør de eurasiske landene til sentrale aktører i den nye verdensordenen Orban ser for seg.
Orbans narrativ berører også den kulturelle og ideologiske motstanden mot vestlig liberalt hegemoni. Han har vært kritisk til det han oppfatter som vestlig moralsk forfall og innføring av progressive liberale verdier, som han mener har svekket den vestlige sivilisasjonens appell.
Regjeringens politikk i Ungarn, med fokus på nasjonal suverenitet og tradisjonelle verdier, gjenspeiler denne holdningen. Dette tar ytterligere avstand fra det liberaldemokratiske rammeverket som er rådende i mange vestlige land. [Natural News, BBC]
Kritikerne av Orbans perspektiv hevder at hans visjon kan undervurdere de vestlige demokratienes motstandskraft og tilpasningsevne. De peker på at Vestens evne til innovasjon, sterke institusjoner og engasjement for frihet og menneskerettigheter, fortsatt utgjør en overbevisende modell for global styring.
Men selv innenfor den vestlige diskursen, er det en erkjennelse av at det er behov for revurdering og tilpasning grunnet globale endringer. Fremveksten av populisme, proteksjonisme og skepsis mot tradisjonelle globale strukturer som EU og NATO, i enkelte vestlige land, kan ses på som reaksjoner på denne opplevde nedgangen i innflytelse.
Orbans uttalelser kommer nettopp på et tidspunkt når de globale økonomiske strukturene er i ferd med å endre seg. Initiativer som Kinas Belt and Road Initiative (BRI), tilbyr alternative utviklingsmodeller som går utenom de tradisjonelle vestlig-ledede internasjonale finans-institusjonene. Internasjonale observatører har sett på dette skiftet som et viktig skritt i retning av en multipolar verden, der den økonomiske avhengigheten er mer jevnt fordelt på flere maktsentre.
Orbans erklæring har flere implikasjoner enn bare retorikk. Hvis Vestens 500 år lange dominans virkelig er i ferd med å avta, er det nødvendig å tenke nytt om internasjonale relasjoner, handelspolitikk og sikkerhetsordninger.
Det antyder en fremtid der den globale styringen kanskje ikke dikteres av én enkelt hegemonimakt, men kan involvere et nettverk av innflytelsesrike stater og regioner, som hver for seg har betydelig autonomi og makt.
Viktor Orbans påstand om at Vestens 500 år lange hegemoni er over, fungerer både som en spådom og en oppfordring til handling for å revurdere hvordan verden organiserer seg selv.
Mens Vesten strever med disse påstandene, følger verdenssamfunnet nøye med.
