Direktoratveldet

Av: Per Anton Rønning

Artikkelen beskriver hvordan de planlegger å kutte kostnader i offentlig administrasjon. Det er klart at en ny sheriff kommer til byen 20. januar 2025. Da overtar Trump presidentembetet, og hans regjering kan starte sitt arbeid.

DOGE ble opprettet for å løse et voksende byråkratisk problem: Styring gjennom forskrifter som utelukkende utformes og iverksettes av statsbyråkrater, som ikke er demokratisk valgt til å representere noen. Denne styringsformen danner også grunnlaget for vekst i antall ansatte i offentlig sektor. For når forskrifter iverksettes, må noen sørge for at de blir anvendt og etterlevd.

Musk og Ramaswamy forteller WSJ: “President Trump har bedt oss lede et nyopprettet departement for statlig effektivisering, DOGE, for å redusere den føderale statsforvaltningen. Det etablerte og stadig voksende byråkratiet utgjør en eksistensiell trussel mot vår republikk, og politikerne har for lenge støttet opp om dette. Derfor gjør vi ting annerledes. Vi er gründere, ikke politikere. Vi vil tjene som eksterne frivillige, ikke som føderale tjenestemenn eller ansatte. Til forskjell fra offentlige kommisjoner eller rådgivende utvalg skal vi ikke bare skrive rapporter eller klippe snorer. Vi skal kutte kostnader.”

Dette høres lovende ut, og det er synd at ingen partier (bortsett fra Norgesdemokratene) går inn for å slanke en kraftig oppsvulmet offentlig sektor i sine partiprogrammer. Det er grunn til å se med spenning på hva som vil skje med den amerikanske statsforvaltningen. Vår egen statsforvaltning kunne utvilsomt effektiviseres etter samme lest.

I Norge er statsforvaltningen organisert ved hjelp av departementer med en statsminister som politisk leder og en statsråd som administrativ leder. I tillegg er det opprettet en rekke underliggende direktorater med ansvar for gjennomføring av vedtak med mer. Hvert direktorat ledes av en direktør.

I tillegg til direktoratene er det også opprettet en rekke “tilsyn” som ifølge navnet skal holde oppsyn med ting.

Når vi teller opp, finnes det for tiden, hold dere fast, 70 direktorater og tilsyn. Flere departementer har mer enn ett underliggende direktorat.

La oss ta Nærings- og fiskeridepartementet som eksempel, med 9 underliggende etater:

• Brønnøysundregistrene
• Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard
• Fiskeridirektoratet
• Justérvesenet
• Konkurransetilsynet
• Norsk akkreditering
• Norsk nukleær dekommisjonering
• Patentstyret
• Sjøfartsdirektoratet

I tillegg til Norsk nukleær dekommisjonering har også Helse- og omsorgsdepartementet, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, som underliggende etat, og her må det være en ganske nær sammenheng. Likevel har noen funnet det nødvendig å opprette et eget direktorat under Næringsdepartementet for nedlegging av atomreaktorene våre, noe som er vanskelig å forstå. Etter min beskjedne mening burde norsk atomforskning ikke bare beholdes, men intensiveres med tanke på utnyttelse av våre store thoriumforekomster. Dette lukter anti-atomkraft symbolpolitikk lang vei. Politikerne virker helt forelsket i den dysfunksjonelle havvindsatsingen.

Næringsdepartementet har ni direktorater, og tilsyn med ni direktører og antakelig diverse underdirektører, spesialrådgivere med mer. Næringsdepartementet topper denne listen, men seks departementer følger hakk i hæl med syv underliggende etater hver: Kulturdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Samferdselsdepartementet.

Forskriftsstyret startet med Penge- og kredittloven, der det ble bestemt at departementet kunne utarbeide forskrifter som ikke ble vedtatt av Stortinget. Dette åpnet døren for byråkratisk detaljstyring uten folkevalgte vedtak. Den gang uttrykte særlig Høyre bekymring for denne nye typen forvaltning der Stortinget ble holdt utenfor beslutningsprosessen. Du kunne spørre Høyre i dag hva de mener om forskriftsstyring, og de ville knapt løfte et øyenbryn. Det er tvilsomt om noen av de andre partiene på Stortinget ville bekymre seg over dette heller. I dag er det standard praksis at det vedtas lover som åpner for detaljerte departementsforskrifter.

Public Choice

I 1986 ble professor James Buchanan tildelt nobelprisen i økonomi for sin formulering av Public Choice-teorien. Han ga ut en bok sammen med sin kollega Gordon Tullock, med tittelen “The Calculus of Consent”. Denne boken krever antagelig en god del kunnskap om både økonomisk teori og spillteori, men Tullock har også skrevet boken “The Vote Motive” som gjør stoffet noe mer tilgjengelig.

Hvis vi setter forskriftsstyret inn i denne sammenhengen, ser vi at det er en betydelig bidragsyter til statlig vekst. Se på direktoratene under Kunnskapsdepartementet, som er:

• Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse
• Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning
• Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning
• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
• Lånekassen
• Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen
• Utdanningsdirektoratet

Kan det virkelig være nødvendig å ha alle disse? Hvorfor er det nødvendig å opprette direktorater som egne forvaltningsenheter for å dekke disse områdene? Hvorfor kunne ikke avdelinger i departementene ta seg av disse delområdene? Et særlig grunnleggende spørsmål er: Trenger forskrifter av denne typen å forvaltes av et statlig direktorat? Hva ville skje om det ble avviklet?

Dette er spørsmål Elon Musk og Vivek Ramaswamy ønsker å finne svar på, og de vil kutte. Offentlig forvaltning bidrar ikke produktivt til bruttonasjonalproduktet, og det er vanskelig å tenke seg at den står for noen form for innovasjon. Dette alene burde være grunn nok til å holde den på et minimumsnivå. Men det er ikke det som skjer; offentlig sektor vokser og vokser og blir en karrierevei for stadig flere mennesker.

Buchanan har gitt en god samlet beskrivelse av drivkreftene bak dette. Hans utgangspunkt er at offentlig ansatte ikke utmerker seg ved å være mer idealistiske eller altruistiske enn oss andre. De har sine egne interesser like mye i fokus som alle andre. I staten finnes det ikke noe system for personlige lønnstillegg basert på jobbytelse. De ansatte lønnes i lønnstrinn som er knyttet til hvilket nivå stillingen er plassert på.

Dette kan imidlertid påvirkes av antall ansatte du har under deg. Hvis du kan begrunne behovet for flere ansatte i funksjonen du dekker, vil dette føre til at en leder flytter oppover i stillingshierarkiet. Dette betyr bedre lønnsgrad, og flere underdirektører kan legges til funksjonen. Du får ikke bonus basert på jobbytelse, men på antall underordnede du har. Vi kan også anta at argumentene for bemanningsøkninger er ganske sofistikerte og overbevisende, og ved første øyekast vil de nok stå seg mot kritiske innvendinger. Dette er hovedfaktoren Buchanan har identifisert som driveren av statlig vekst.

Nyheten om at Elon Musk står i spissen for prosjektet med å kutte statens størrelse forteller oss at dette ikke er et særnorsk fenomen. Det forteller oss også at gjennomsnittspolitikeren er ute av stand til å bremse eller kontrollere statens vekst, uansett hvor vakkert formulert enkelte partiers programmer måtte være. Det er tydelig at partiene som hilser statens vekst velkommen, er vinnerne. Derfor er Trumps prosjekt av stor interesse.

Fakta er at hvis man ikke lykkes et sted med å sette en stopper for den jevne veksten i staten, vil neste fase bli kollaps. Det finnes ikke uendelig med penger, og å skattlegge borgerne med 100 prosent av inntekten blir nok problematisk. Jo hardere du strammer skatteskruen, jo mer vil økonomien stagnere, innovasjonen vil opphøre og folk vil oppleve en velstandsreduksjon. Flere vil bli fattigere. Ikke alle ser ut til å innse at vi lever av produksjon og produktiv virksomhet, vi kan ikke leve av omfordeling, og spesielt ikke av et oppsvulmet byråkrati.

Et hovedskille i politikken ligger nettopp her: Holdningen til statens rolle. Med andre ord finnes det indre drivkrefter som ønsker å øke statens rolle og tilstedeværelse.

Mattilsynet ble etablert for 20 år siden i 2004. Det fusjonerte Statens næringsmiddeltilsyn, Statens dyrehelsetilsyn, Landbrukstilsynet, Fiskeridirektoratets sjømatkontroll og 89 kommunale næringsmiddeltilsyn til ett tilsyn. Statens næringsmiddeltilsyn ble etablert i 1988, og før det var vi overlatt til oss selv. Da jeg vokste opp, fantes det ikke slike tilsyn, og jeg overlevde de facto alle farer jeg kunne ha blitt utsatt for.

Før 1988 snakket ingen om alle farene eller skadene du kunne bli utsatt for som følge av mat. Så hvilket behov skulle egentlig dekkes ved å opprette et slikt tilsyn? Det neste interessante spørsmålet er: Vil et slikt statlig tilsyn redusere farene ved å leve sitt daglige liv? Ingen politiker stiller slike spørsmål. Alt staten gjør av administrasjon tas for gitt, det er noe som ikke skal stilles spørsmål ved.

Og så dukker Donald Trump opp på scenen og stiller kritiske spørsmål til den oppsvulmede staten. Det interessante med dette er at det stilles kritiske spørsmål, for dette angår alle. Statsapparatet koster mer og mer penger, det fortsetter å vokse og skattene må økes og økes for å holde tritt med dette.

Det er den enkelte borger, engasjert i produktiv virksomhet, som må gi avkall på deler av sin inntekt for å holde dette gående, så det er all grunn til å være kritisk til hva staten holder på med. Men det viktige spørsmålet “Trenger vi virkelig dette?” blir ikke stilt. Inntil nå. I den forstand er DOGE-initiativet historisk.

Hvis Musk virkelig får det som han vil, kan dette sette spor, og det kan føre til en renessanse for et fritt samfunn der unødvendige reguleringer avvikles.