Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: Tor Petter Ekroll, Leder NOREXIT
Norge inngikk i 1992 en folkerettslig EØS-avtale som åpner for fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital mellom Norge og EU. Denne avtalen har hatt betydning for Norges forhold til EU, med blant annet reduksjon av landets formelle suverenitet.
Ifølge NOU 2003:19 har og vil EØS-avtalens konsekvenser medføre en svekkelse av den nasjonale lovgivende makt.
EØS-avtalen er blitt utvidet med nærmere 15.000 EU-rettsakter som får direkte virkning for norske borgere. Ifølge Bart Eide gjelder omtrent 90 % av EU-vedtakene for norske statsborgere, uten at Norge har direkte innflytelse på beslutningene.
Under EF- og EU-debattene før folkeavstemningene i 1972 og 1992 ble norsk selvråderett satt opp mot internasjonal økonomisk utvikling. Det norske folk stemte mot å avgi selvråderett til en overnasjonal organisasjon, til tross for forventninger om økonomiske gevinster. Selv om folket vant sine “nei”, kan det argumenteres for at de i praksis har tapt i etterkant, gjennom Norges stadige sterkere integrering i EUs lovgivningsprosesser.
Det er fullt legitimt å ha ulike syn på EU-medlemskap, men det som er problematisk, er at norske representanter, til tross for folkets motstand, på en gradvis måte trekker Norge inn i EU gjennom direktiver og forordninger som får direkte virkning på norsk lovgivning. Dette skjer uten at folket får innsyn og forståelse for hva som skjer med vår selvråderett.
Resultatet blir at partier som støtter EØS, må utarbeide sine program slik at de ikke går utenfor EØS-avtalens virksomhetsområde om de ønsker å fremstå troverdige. Det kan hevdes at mange av partiene selv ikke er klar over dette, noe som reflekteres gjennom løfter i partiprogrammene som er urealistiske sammen med en EØS-avtale.
EØS-avtalens innvirkning på norsk suverenitet
EØS-avtalen er en folkerettslig avtale, og dette betyr at ingen av de 30 (3 EØS+27 EU) avtalepartene kan endre eller reversere de direktivene og forordningene som er vedtatt i fellesskap. Den norske staten kan ikke, gjennom nasjonale prosesser, endre disse beslutningene, noe som svekker det norske folks makt over sin egen lovgivning.
Hvis endringer i EØS-regelverket ønskes, kreves enstemmig enighet blant alle medlemsstatene. Dette betyr at hverken Stortinget eller innbyggerne kan reversere et vedtak som er fattet av et tidligere Storting, noe som undergraver prinsippet om folkesuverenitet og demokrati.
I tillegg er det verdt å merke seg at norske borgere ikke kan velge de representantene som utarbeider eller vedtar de lovene som gjelder under EØS-avtalen. Dette gjør at demokratisk kontroll over lovgivningen blir ytterligere svekket.
En gradvis endring eller reforhandling av EØS-avtalen kan virke som en realistisk tilnærming, men i praksis er dette svært krevende. Å endre avtalen på vesentlige områder vil kreve omfattende forhandlinger. De øvrige 29 medlemmene har neppe interesse av at Norge kan endre deler av avtalen på egen hånd. For alle praktiske formål må Norge melde seg ut av EØS-avtalen for å reversere en eller flere direktiver og forordninger som gir direkte virkninger for våre innbyggere.
Derfor er det slik at partier og organisasjoner som ønsker å beholde EØS-avtalen i sin nåværende form, faktisk kan bli de reelle garantistene for at Norge over tid blir fullt integrert i EU. De har, ubevisst eller bevisst, bidratt til at Norge stadig nærmer seg et medlemskap uten medbestemmelsesrett.
Paul-Henri Spaaks uttalelse og strategien bak europeisk integrasjon
Paul-Henri Spaak, tidligere statsminister i Belgia og NATO-generalsekretær, kom med en uttalelse som illustrerer strategien bak den europeiske integrasjonen:
«Vi må ikke proklamere Europas Forente Stater, for folkene vil protestere. Vi må gradvis ta bort grensene ved fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital. Da kan de gamle lovene i medlemslandene ikke brukes. Nye lover krever ny overnasjonal statsdannelse.»
(A Political Biography of Paul Henri Spaak, 1961).
Spaak anerkjente at folk kan motsette seg en plutselig politisk sammenslåing, og at en gradvis tilnærming der økonomisk integrasjon leder til politisk integrasjon, ville være mer effektiv.
Dette synspunktet har vært sentralt i utviklingen av EUs indre marked, som har ført til at medlemslandene etter hvert har overført mer og mer makt til EU-institusjonene.
I lys av Spaaks uttalelse kan man argumentere for at EU-motstandere som ønsker å beholde EØS-avtalen, faktisk er de som ubevisst fungerer som garantister for et fremtidig EU-medlemskap.
Ved å tillate Norge å bli stadig mer integrert i EU gjennom EØS, skapes en situasjon hvor fullt medlemskap i EU på sikt kan fremstå som en naturlig utvikling, ikke minst gjennom økende økonomisk og politisk integrasjon.
EØS fungerer dermed som et skritt på vei mot EU-medlemskap.
Tor Petter Ekroll
Leder NOREXIT
