Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: VOX
«Fredspris-nasjonen» Norge har i løpet av historisk få år på ny blitt et krigersk land som opererer på verdensarenaen. Tusen år etter vikingenes forrige villmannsferder.
Listen over land der Norge intervenerer med bombefly, våpen, ammunisjon og soldater øker faretruende. Vår ferd fra Libya, Jugoslavia og nå til Ukraina viser en kontinuerlig utvikling fra «arbeiderlederne» Stoltenberg og til Støre via Erna og Bondevik.
Nå sender vi avanserte F35 jagerbombefly, luftvernskyts og soldater samt bøttevis av granater og raketter til Polen for å bidra til Ukrainas militære innsats.
På hjemmebane er gatebildet stadig oftere preget av kaotiske demonstrasjoner til inntekt for religionskriger i de fjerneste avkroker og land der vi blander oss inn med full pakke.
Den tidligere pasifistiske venstresiden er nå konvertert til voldelig hevn-arena for rasende, ruteknusende utlendinger som i flagrende gevanter roper om hevn for sine respektive krigsguddommer. Og norske flagg har veket plassen for fremmede makters nasjonale stridssymboler.
Vidåpent pensjonsfond
Vi blander oss for eller mot stadig flere konflikter kloden kan oppvise. Det ser ikke lenger ut til at vestlige ledere ofrer sine egne innbyggere den minste omtanke med tanke på å at de gjør vår verden om til en fremtidig krigsarena full av blod, lidelser og død.
På grunn av de minste konflikter – i de mest uinteressante land sett fra vårt ståsted i verden. Nei nå vil den norske eliten vise store hvite far over dammen at vi er blitt de flinkeste i klassen.
Krana i det såkalte pensjonsfondet vårt står vidåpen når krig og fandenskap skal finansieres. Ja den gullgruven som skulle gi alle opprinnelige nordmenn en lykkeligere fremtid uten finansielle sorger, er omgjort til en ren bestikkelsesarena for fremadstormende politiske dårer med verdensambisjoner. Og da er ikke fenomenet krig til å unngå og treffe på.
Rekk opp hånda!
Rekk opp hånda den som tror at våre såkalte «venner» er ute etter annet enn giga-sparegrisen nord for Svinesund.
Hvem ved sine fulle fem tør påstå at verdenseliten ser opp til Barth Eides fenomenale politiske teft og trygler han om råd? At velgerne kan la en slik entitet reise worldwide rundt med vårt bank-kort på baklomma, er vel det endelige beviset på hvor enkelt det er å manipulere «demokratiet».
Krigstilstander er imidlertid bokstavelig talt det beste våpen for å tildekke det meste av all annen dåraktig djevelskap. Slik er politikerne de reneste folke-finansierte trojanske hester, som en kommentator treffende beskrev det.
Julenissen fra Nordpolen
Som om ikke dette er nok har Norge utbasunert at de står klare først blant alle for å bruke pensjonsfondet vårt på å bygge opp igjen restene av det krigsherjede ukrainske landet.
Midt-Østen står ganske sikkert også i den samme køen av mottaksentusiaster. Julenissen fra Nordpolen er velkommen over alt der fanden rår. Og pussig nok takker ingen nei til en lottogevinst de ikke engang har gitt fem øre for å bli med på.
Men skulle det ende med våpenhvile i de nåværende konfliktene vi deltar i, behøver nok ikke verken Støre eller Barth’en frykte for sitt eller «Arbeider»-partiets rennomme. UD’s mange utenlandsorienterte ansatte sitter ganske sikkert klare med uendelige lister over nye krigsskueplasser der våre godhetsministre kan fylle tilværelsen med meningsfull giverglede.
Ringen sluttet
Så kanskje er ringen sluttet fra vikingenes krigsentusiasme frem til i dag. De herjet, plyndret, bortførte og drepte over hele kartet. Og dro den gang som nå til Gardarike (norrønt Garðaríki) og Holmgard.
I norrøn sagalitteratur et rike som i dag vil tilsvare Russland, Belarus og Ukraina. Går dette bra så finner vi oss kanskje nye træller her ala de vi fant blant Vinlands innfødte skrælinger (indianere) over dammen for tusen år siden.
Nå er det vel vanskelig å tro at selv en så selv-oppblåst karrierejeger som Støre ser for seg et ettermæle som Harald Hårfagre. For ikke å snakke om den politiske spjælingen Barth Eide. Men hvem vet – i en verden der pengene rår – kan vel noen og enhver få storhetstanker en stakket stund…
