Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: VOX
Det er min ærbødige påstand at dagens støyende rock, rap og alt hva de kaller det, har en grunnleggende funksjon gamle dagers trudelutter manglet. Nemlig å overdøve all den nedbrytende dævelskapen som tres ned over hodene våre dagstøtt.
Rolige melodier med beroligende rytmer er sjelden å høre på lokalradioen i våre trakter.
Her brøler bråkende musikkmaskiner med ditto skrikende stemmebruk ut i eteren med en voldsomhet som etterlater nummenhet i ørene og videre inn i hjernen. Ledsaget av de villeste tam-tam-trommer som fra jungelens indre.
Skjuler frykt og uro
Borte vekk er tidligere tiders smektende, intelligente toner med melodier som festet seg i hukommelsen. Med tekster som rørte ved ønsket om følelsesmessig kjærlighet mellom to tradisjonelle kjønn. Ikke dagens kjærlighet” basert på ideologi.
Borte vekk er også svunne tiders folkelige trekkspill-musikk eller andre musikkformer som av dagens elite kan kalles nasjonalistisk. Og derfor nedbrytende for troen på en ny verdensorden.
Men ingen skal få meg til å tro at det lurvelevenet som har replassert gamle dagers beroligende toner gjenspeiler noe annet enn menneskenes frykt og uro. Kunsten er jo etter sigende et speil av tiden.
Carl Gustav Jung
Psykiateren og dybde-psykologen Carl Gustav Jung døde i 1961 – for sent til å erfare rockemusikkens voldsomhet. Men han traff etter mitt skjønn spikeren på hodet når han omtalte støy i sin alminnelighet.
«Redde mennesker søker støyende selskap og sterk larm. Det gir dem en følelse av sikkerhet. Av å være i en folkemengde beskyttet mot plagsom ettertanke. Vi holder slikt leven at ingen tør å angripe oss. Om omgivelsene var rolige ville angsten få oss til å tenke. Behovet for støy er derfor umettelig selv om det også er uutholdelig.»
Fred i sinnet
Jung traff også etter mitt skjønn blink. Problemet er imidlertid avhengighetsskapende. Selv bor vi midt i naturen kun forstyrret av gjøk og sisik, trost og stær. Og ett og annet bjeff fra kompisene våre.
Eller hanefar som naturlovsmessig setter hønsene på plass. For ikke å snakke om bienes lavmælte surring i blomsterengen. Vi har følgelig fred i sinnet – en stadig mer sjelden og ettertraktet verdi.
Men på våre sporadiske turer til «sivilisasjonen» er det ikke til å unngå å møte på spesielt unge mennesker som verken hilser eller ønsker å utgyte to ord til sine medmennesker.
De har hette-genseren godt nedtrukket over hodetelefon-befengte ører som bombarderes av høyt skrål i den grad at selv vi som passerer dem kan høre ropet om hjelp fra trommehinnene deres.
Balletak
Den britiske filosofen Bertrand Russell satte skapet på plass da han slo fast at «mennesket er mer redd for tanken enn noe annet på jorden. Ja mer enn døden».
Støyen er følgelig et glimrende tåkeleggende redskap for en elite som har satt seg fore å snu opp ned på hele det tidligere vellykkede samfunnet. For kontemplativ tanke-tomhet er det ønskede resultatet av det altoverskyggende spetakkelet som bombarderer særlig de unge kontinuerlig gjennom parabolene.
Fyller man på med fast-food og øvrig halvråtten drittmat supplert av kjemiske brus-varianter har man rett og slett «balletak» på den oppvoksende slekt.
Åndelig valium
Hvilken lykke min generasjon erfarte med datidens åndelige valium – Jim Reeves’ «I love You because», Harry Belafonte’s «Island in the sun» og Mister Guitar Chet Atkins.
Ikke trengte vi psykolog-hjelp eller akutt innleggelse på dertil egnede beroligende institusjoner heller. Vi lot bare gleden over det fantastiske livet krydre stillheten litt ekstra inni melllom.
Mens vi kikket takknemlige opp mot stjernehimmmelen og tenkte hvordan i all verden alt dette hadde blitt til.
Zombier
Stillheten den gang var selve grunnlaget for å meditere og derved bygge opp et solid og trygt livsgrunnlag. Dagens kulturelle uttrykksformer totalrenser nevronene så effektivt at ungdommen snart ikke vet hva ti-gangern er. Du møter dem gatelangs som de reneste zombier.
Reddet av et skolesystem som årlig senker kravene til elever og studenter så langt ned at de snart kan kalle seg ingeniører bare de kan telle til ti. Vi skjønner selvsagt derfor at hele vår kultur er på vei rett i dass. Det er bare for kinesere & co å le hele veien til banken uten å behøve å løfte en finger for å overta hele det tidligere vestlige verdensherredømmet.
Dødsmesse
Mozarts Requiem i d-moll ble skrevet i 1791 for nesten 250 år siden. Rekviem betyr dødsmesse, og tittelen på mesterverket passer godt for vår tids endeholdeplass.
