Av: Jared Taylor
Jared Taylors tale for American Renaissance 3. desember 2024.
Transkribert og oversatt til norsk:
Mine damer og herrer, takk for at dere er her. Hva er det vi ønsker?
Og her i USA, hva er våre fremtidsutsikter? På fjorårets konferanse forklarte jeg hvorfor jeg ikke tror at dette landet i sin nåværende form igjen kan bli et hjem for hvite mennesker. I hvert fall ikke i sin helhet. Og det finnes ulike tilpasninger som jeg tror er mulige.
Det var selvsagt en tragisk urettferdighet å sette i gang fordrivelsen av de menneskene som bygde dette landet, og å begynne denne prosessen med å ta kontrollen fra oss. Avhendingen er selvsagt ikke fullført ennå. Vi er fortsatt i flertall. Men jeg kan ikke se hvordan avhendingen, slik landet er konstituert i dag, kan reverseres. Selv med Donald Trump som president er sjansene for å overtale våre makthavere om den store urettferdigheten som har blitt begått mot oss, svært små. Og sjansene for å overtale dem til å reversere denne urettferdigheten eller rette den opp, er enda mindre. Ikke misforstå meg nå. Jeg var glad for at Donald Trump vant. Kamala Harris ville ha vært en vederstyggelighet. Og kanskje var den største triumfen ved hele dette valget at så mange millioner amerikanere viste så tydelig forakt for alle institusjoner i dette landet. For en gledelig støy det var. Og jeg tviler ikke på at for mange hvite har dette valget fornyet deres tro på Amerika. Og kanskje gjorde det det for noen av dere i dette rommet.
Donald Trump vil nok bremse forfallet, men han vil ikke reversere det. Høye tollsatser vil ikke få svarte mennesker til å slutte å skyte hverandre. Alle deportasjoner i verden kommer ikke til å redusere det nesten fire år lange akademiske gapet mellom hvite og latinamerikanske avgangselever på videregående skole. Det kan ikke reduseres. Og ikke engang Elon Musk kan kutte så mye offentlige utgifter at det igjen blir så risikabelt å forplante seg at antallet uekte barn går ned.
- Sagt på en annen måte: Under Donald Trump vil følgende ting ikke skje:
- De kolossale samfunnsmessige konsekvensene av raseforskjeller i IQ vil ikke bli allment kjent og akseptert.
- Borgerrettighetsloven fra 1964 vil ikke bli opphevet.
De hvites rett til å gå sine egne veier vil ikke bli formelt anerkjent.
La oss huske at Donald Trump allerede har hatt fire år i embetet, og han har ikke antydet at han ønsker noen av disse tingene. Til sammen ville de tre tingene jeg nevnte, selvfølgelig utgjøre en revolusjon.
Og uten en revolusjon kan ikke Amerika reddes.
Og tenk på en av de tingene som dette valget har brakt oss. Jeg vet i forbifarten at vi har fått en ny majoritetsleder i Senatet, John Thune, valgt ved hemmelig valg. I 2020 sa denne mannen: «Altfor mange svarte amerikanere lever i frykt for at det som skjedde med George Floyd, kan skje med deres egne fedre, sønner og brødre.» Jeg lurer på om han har lært noe de siste fire årene.
Og hvis det i det hele tatt finnes noe som heter trumpisme, og det er noe som vil leve videre etter Donald Trump, hvor går grensene? Hvor langt kan det gå? Han var selvfølgelig et forferdelig sjokk for etablissementet, men ikke en revolusjon. Jeg tror ikke trumpismen kan gå lenger enn til å gjøre slutt på noen av de verste formene for anti-hvit indoktrinering og noen av de verste formene for rasepreferanser for ikke-hvite. Disse tingene er veldig bra, og jeg vil feire dem, men de er ikke nok.
Og når Donald Trump snakker om å gjøre Amerika stort igjen, tenker han sannsynligvis på 1950- og 1960-tallet, da han vokste opp. Dét USA kommer ikke tilbake. Det var det USA som hedret oss som pionerer, grunnleggere og byggherrer. Nå blir vi selvfølgelig foraktet for å være pionérer, grunnleggere og byggherrer. Det er vanskelig å forestille seg en mer radikal inversjon av hvordan folk tenker om landet sitt.
Og etter hvert som vi blir færre, tror jeg vi vil bli enda mer foraktet. Vi som sitter i dette rommet, er selvsagt uimottakelige for dette tullet. Vi kan le av noen av de absurde utskeielsene. Men de fleste mennesker kan ikke gå imot strømmen. De er konforme. Og i dagens USA går strømmen mot oss. Vi fortjener å leve i et samfunn som ikke fornærmer oss. Mange av våre folk ender opp med å tro at de fortjener å bli fornærmet.
Spesielt barn kan ikke analysere det de blir fortalt, særlig ikke hvis det gjentas om og om igjen. Barna våre fortjener å vokse opp i et land som ikke lærer dem at forfedrene deres var kriminelle. Og det er mitt håp at mine barnebarn vil vokse opp i et samfunn og på dette kontinentet, og ikke et sted i Øst-Europa, som hedrer dem og deres folk. Det mener jeg at alle barn, av alle raser, fortjener.
Så Trump eller ikke Trump, det gamle Amerika kommer ikke tilbake. Og derfor: hvis vi skal få det samfunnet vi ønsker oss, må vi på et eller annet nivå, og i visse henseender, gi opp Amerika. Og dette er fryktelig vanskelig for hvite mennesker. Vi har fortsatt det samme flagget. Vi har den samme grunnloven, de samme statlige institusjonene som den gangen da dette var vårt hjem. Og å gi opp et hjemland er en alvorlig og forferdelig, sørgelig ting.
Nå er jeg så amerikansk som det er mulig å være. Den første Taylor kom til koloniene i 1635. De kjempet i alle kriger, inkludert revolusjonen og uavhengighetskrigen i sør. Dette landet er gjennomvått av deres blod. Det er fylt med våre knokler. Og det var vårt land så lenge at det tok meg lang tid. Jeg kjempet mot tanken på at dette ikke lenger er vårt hjem.
Og for hvite amerikanere, selv av ganske ny opprinnelse, er båndene sterke. Hvite mennesker er den klart mest patriotiske gruppen i dette landet. De står opp og holder hendene over hjertet under troskapsløftet, under det stjernespekkede banneret. I de væpnede styrkene er det de hvite som melder seg frivillig. Det er ikke så sannsynlig at de går inn i hæren for å lære seg å bli lastebil-mekanikere. Det er de som melder seg frivillig til spesialstyrkene. Og det er de hvite som er mest villige til å ofre livet og dra ut på farlige oppdrag, selv om myndighetene pøser antihvit propaganda inn i militæret og erstatter dem gjennom innvandring, med folk som ikke ligner dem selv. Og tradisjonelt er det sørstatsfolk som er mest tilbøyelige til å risikere livet for Yankee-flagget.
Det er hjerteskjærende for hvite å tro at våre herskere har begått så mange forferdelige feil at det ikke finnes noen vei tilbake. Dette er et stort hinder for den hvite rasebevisstheten. De vil ikke tro at så mange mennesker i maktposisjoner, deres egen regjering, har gjort så mye galt. De vil ikke tro at deres herskere, bevisst eller ubevisst, har forrådt dem som folk. Det er sant at det er en enorm misnøye i dette landet. Donald Trump tiltrakk seg en fanatisk tilhengerskare fordi så mange mennesker, særlig hvite mennesker, vet at de har det i beina, at noe er veldig galt.
Donald Trumps tilhengere trodde på ham da han sa at han ville gjøre Amerika stort igjen. Men for å gjøre det, måtte han gjøre Amerika hvitt igjen. Donald Trump, tror jeg, har ingen intensjon om å gjøre Amerika hvitt igjen, og han kan heller ikke gjøre det. Så hva vil hans hvite tilhengere tenke når han, slik jeg tror, uunngåelig mislykkes i å skape noen form for radikal forandring? Vil de begynne å tenke i termer av rase? Jeg tror mange av dem vil gjøre det.
Misnøyen som Donald Trump utnyttet så effektivt, har bygget seg opp over lang, lang tid. Splittelsen blir stadig skarpere, og stadig tydeligere hvis man sammenligner USA med landet i bare de siste tiårene, selv i min levetid. På 1950-tallet var Demokratene og Republikanerne så like at det var vanskelig å skille dem fra hverandre. I valget i 1952 ville begge partiene ha samme presidentkandidat. Dwight Eisenhower endte opp som republikaner, men demokratene var veldig lei seg for å miste ham.
Kan du i dag forestille deg et USA som er så samlet at begge partiene ønsket samme kandidat? Det høres nesten ut som et liv på en annen planet.
Like utrolig er det faktum at nærmere 80 prosent av amerikanerne på 1950-tallet var villige til å si til en meningsmåler at de stolte på at den føderale regjeringen alltid, eller for det meste, gjorde det rette. Åtti prosent mente det. Nå ligger tallet kanskje på rundt 20 prosent. Disse to tallene, alene, fallet fra 80 prosent til 20 prosent, kan nesten leses som en dødsdom over USA.
Det ville forbløffe meg om det finnes en eneste person i dette rommet som mener at myndighetene gjør ting riktig nesten alltid, eller mesteparten av tiden. Prøv å forestill deg en regjering som inspirerte deg til den slags tillit. Den ville være så forskjellig fra den vi har. Man skulle tro vi befant oss på en annen planet. Kan Donald Trump gi deg en føderal regjering som gjør det rette nesten alltid, eller mesteparten av tiden? Vi kan ikke gå tilbake til 1950-tallet.
Men jeg tror flere og flere amerikanere gjør det rette. Hvis et flertall av velgerne trosset elitens mening om Donald Trump, sier det at de beveger seg mot et punkt der de kan trosse eliten i rasespørsmålet. Når du først har bestemt deg for at elitene tar fullstendig feil i én sak, blir det mye lettere å tro at de tar feil i mange andre saker. Nå sitter Donald Trump i den posisjonen. Hva vil skje når hans tilhengere begynner å tro at også han har feilet? Når mistilliten og misnøyen når et visst punkt, begynner folk å ta på alvor ideer og forslag som de ellers ville ha trodd var utenkelige.
Apropos mistillit og misnøye: Jeg er gammel nok til å forakte en regjering som fortsetter å sette seg i gjeld. Mange synes hele dette spørsmålet er kjedelig, men vær overbærende med meg. Den føderale statsgjelden er nå på 36 billioner dollar. Det er et meningsløst tall, men det tilsvarer omtrent 100.000 dollar for hver mann, kvinne og barn i landet. Bare 46 % av befolkningen betaler føderal skatt. Så gjelden er på rundt 217.000 dollar per skattebetaler. Det er 50.000 dollar mer enn medianinntekten i en husholdning. Det er 130 % av BNP, altså alt landet produserer i løpet av et år og ca. tre måneder. Og bare det å betale renter på gjelden er en milliard dollar hvert år. Det er en milliard dollar. Det gjør ikke noe annet enn å betale renter.
Og det er ikke bare den føderale staten. Hvis du er skattebetaler i Chicago, har du 42.000 dollar i by-gjeld også. I tillegg har du 43.000 dollar i gjeld til delstaten Illinois. Alt dette kommer på toppen av den føderale gjelden på 217.000 dollar. Det er klart at vi bør betale ned gjelden, om ikke annet for å unngå å måtte betale en milliard dollar i renter, og for å være trygge mot utenlandsk press. Hva om kineserne sluttet å kjøpe våre 90-dagers t-sedler? Da ville statlige sjekker ikke bli utstedt, og alt ville raskt falle fra hverandre.
Thomas Jefferson sa: «Jeg anser økonomi som en av de første og viktigste dydene, og offentlig gjeld som den største faren man bør frykte.» Han håpet også på en «klok og nøysom» regjering. Klok og nøysom. For noen eiendommelige ord å assosiere med vår føderale regjering. Klok og nøysom. Og var det noen som snakket om gjelden under valgkampen? Nei. Politikerne ser ikke ut til å ha noen tanker om å gi våre barn og barnebarn regningen for det vi bruker i dag. Folk synes det ville være utilgivelig om de kjøpte fancy ting til seg selv i forventning om at barnebarna deres skulle betale for dem. Jeg er vel for dum til å forstå hvorfor det som for oss ville vært avskyelig, er helt greit når våre makthavere gjør det. Kanskje det er slik demokratiet fungerer. Man holder seg i posisjon ved å låne penger og bestikke velgerne. Men til syvende og sist tror jeg at denne formen for forakt for borgerne i seg selv ville være en tilstrekkelig grunn til å vende denne regjeringen ryggen.
Mange av dere i dette rommet vil kjenne igjen dette sitatet: «Statsmannskunstens fremste oppgave er å sørge for å forebygge det onde som kan forhindres. Diskusjonen om fremtidige alvorlige, men med anstrengelse — nå unngåelige onder, er den mest upopulære, og samtidig den mest nødvendige, beskjeftigelse for en politiker.»
Kjenner du igjen disse linjene? Det er de to første setningene i Enoch Powells såkalte Rivers of Blood-tale.
Han kunne ha snakket om den kolossale statsgjelden, men det unngåelige ondet han hadde i tankene, var å fylle Storbritannia med ikke-hvite. I 1968, da han holdt talen, var det et onde som kunne vært unngått, men Storbritannias makthavere sviktet fullstendig. Og se på Storbritannia nå.
Se på USA. På 1950-tallet var landet overveldende hvitt. Alle antok at det ville forbli slik. Og tanken på at en stiv dose guatemalere og haitiere, somaliere, bhutanesere og mauretanere— at det skulle være bra for oss, det ville ha vært en absurd idé. Jeg forstår ikke hvordan noen i dag kan si at mangfold er vår styrke, uten å fnise, men de sier det hele tiden.
Så hvis USA ikke kan bli vårt hjem igjen, hvordan skal vi da forholde oss til det? Det er noen blant oss som bare ville at landet skulle kollapse. De som heier på sammenbruddet tror at det vil konsentrere de hvites sinn, slik at det fra ruinene vil oppstå en fornyet bevissthet om rasens betydning. Jeg tror det er helt feil. Den typen kollaps, akselerasjon er velkommen, ville bare være en katastrofe. Matleveranser i dagligvarebutikker stopper, ingen elektrisitet, forferdelig. Og det er ingen garanti for at en slags etnisk stat ville reise seg ut av ruinene. Det er sant at hvis folk er bekymret for hvor deres neste måltid kommer fra, er de ikke opptatt av DEI eller transrettigheter.
Men ville de plutselig innse at de er hvite mennesker, og at de trenger å stå skulder ved skulder med andre hvite mennesker? Jeg kan ikke se at dette nødvendigvis følger av dette.
Det er forskjell på å gi opp Amerika slik det er, og å ønske at det skal dø. Og dette bringer oss til en mildere form for akselerasjonisme. Jeg vet at noen i dette rommet ønsket at fru Emhoff skulle vinne fordi de trodde at med mer antihvit fiendtlighet, mer primitive naboer, mer ubeboelige byer, ville dette vekke opp hvite mennesker før det totale sammenbruddet. Jeg tror ikke på det. Under Harris har vi fått millioner og millioner av innvandrere, lovlige og ulovlige, millioner og millioner av ulovlige innvandrere som allerede er her, ikke deportert, mer sensur, mer utestengelse, mer lawfare. Og åtte år med Harris, tror jeg, ville ha gitt oss en høyesterett som gjorde en bemerkelsesverdig oppdagelse. Det første grunnlovstillegget beskytter ikke hatefulle ytringer. Hvis rettferdighet, ære er lest, ville skrevet meningen, og vi ville alle blitt kriminelle. Nei, president Harris ville ha vært en skrekk, og jeg er glad for at hun ikke er vår president.
Med Trump i embetet, selvfølgelig, tror jeg det er mye mindre sannsynlig at vi blir trakassert. Hva bør vi derfor arbeide for, og hva bør vi håpe på? Hvilke mål bør vi arbeide for? Og jeg mener at de målene vi velger, bør gjenspeile de realitetene vi står overfor.
For meg er det åpenbare målet adskillelse mellom rasene. Selv om to av de tingene jeg nevnte tidligere: en utbredt forståelse av betydningen av raseforskjeller og en opphevelse av borgerrettighetsloven av 1964, skulle skje, kan dette likevel ikke være vårt hjem. Vi må ikke bli en minoritet, og for å unngå å bli en minoritet må det være et skille.
Det høres kanskje radikalt ut, men separasjon er en amerikansk løsning som er eldre enn landet selv. Hva var det pilegrimene lette etter da de flyktet til Massachusetts i 1620?
Separasjon: Maryland Palatinate ble grunnlagt i 1632 for at katolikker skulle kunne leve atskilt fra protestanter.
Revolusjonen var separasjon fra moderlandet.
Konføderasjonen var separasjon.
I århundrer var det å dra vestover, en individuell personlig form for separasjon.
Vi har hatt utallige separasjonsreligioner, religiøse og andre utopister, shakere, mormoner, Onata-samfunnene, Fourier-samfunnene.
Og se på de endeløse doktrinære splittelsene blant amerikanske protestanter. Det er et grunnleggende amerikansk prinsipp. Noen forskjeller er rett og slett uforsonlige, selv for mennesker som skal elske sine fiender som seg selv.
Ekteskap går i oppløsning på grunn av uforsonlige forskjeller. Og derfor, logisk, historisk, følelsesmessig, moralsk, er separasjon for meg det klare, nesten åpenbare svaret på det amerikanske rase-puslespillet. Og likevel er blanding av rasene et av de viktigste målene til USAs regjering.
Vil en Trump-administrasjon endre på det? Vil den akseptere at folk går sin egen vei?
I dag er det bare et fåtall som snakker åpent om frihet for rasene, selv om nesten alle hvite praktiserer det privat. Selv liberale innretter livene sine slik at de unngår svarte så mye som mulig, og tilbringer så mye tid sammen med hvite som mulig. Og det snakkes til og med en god del om løsrivelse på delstatsnivå.
I en meningsmåling tidligere i år sa 23 prosent av amerikanerne at de gikk inn for løsrivelse for sin egen delstat. Tjuesju prosent var usikre, og bare halvparten var aktivt imot.
Blant republikanerne var det, i det minste på det tidspunktet, bare et mindretall som var imot løsrivelse for sin egen delstat. 60 prosent var imot, 29 prosent ville ut og 25 prosent var usikre. Demokratene var, i hvert fall på den tiden, mindre løsrivelses-vennlige. 60 prosent var imot, men fortsatt ville 21 prosent ut og 19 prosent var usikre.
Gjett hvilken delstat som har flest som krever løsrivelse? Det er ikke Texas. Noen som vet det? Ikke California. Den første er Alaska: 36 prosent. Etterfulgt av 31 prosent, og California, du har nesten rett. 29 prosent. Disse tallene nærmer seg de anslåtte tallene for dem som ville ut under revolusjonen. Det var kanskje 33-40 prosent. Aktivistiske minoriteter leder alltid an. De minst løsrivelses-villige delstatene er Connecticut, 9 prosent, Minnesota med 13 prosent, Rhode Island med 14 prosent, alle demokratiske. Det ville vært interessant å se om blå delstater nå ønsker å melde seg ut på grunn av vår nye president.
Og det finnes andre tiltak enn direkte løsrivelse. Det kan komme en tid da delstater rett og slett bestemmer seg for å ignorere den føderale regjeringen. Og det er mulig at denne typen trass kan komme fra venstresiden. Du vet sikkert at det finnes demokratiske guvernører som sier at de ikke vil la sine kjære illegale immigranter bli deportert. Og det ville være herlig å la venstresiden, for en gangs skyld, være pionerer når det gjelder delstatenes rettigheter. Jeg liker løsrivelse. Mine forfedre kjempet for det to ganger.
Men det er vanskelige spørsmål. Hvordan deler man opp den kolossale gjelden? Hvem får en marine? Og hva skjer hvis en innlandsstat vil løsrive seg og naboene er imot det? Men jeg støtter alle løsrivelsesbevegelser. Det er det ultimate uttrykket for at folk går sine egne veier. Og en vellykket løsrivelse, uansett grunn, vil bane vei for en løsrivelse på grunn av rase.
Samtidig er det kanskje en feil å bruke ordet «løsrivelse». Vi må revurdere det begrepet. For amerikanerne får ordet assosiasjoner til borgerkrigen. Enorme hærer som kjemper i felten. Endeløse nedslaktninger. Skrekk av alle slag. Det vil ikke skje. Og jeg tror at hvis en delstat i dag på demokratisk vis stemte for løsrivelse, tror jeg ikke at den føderale regjeringen med våpenmakt ville hindre den i å trekke seg ut. Og det kan være grader av løsrivelse. Det trenger ikke å føre til suverenitet i FN. Det kan bare være en form for lokal autonomi. En delstat kan gjenopplive interposisjonsteorien og nekte å håndheve visse føderale lover.
I dag har vi et lappeteppe av lover om abort. Og mange synes dette er foruroligende og merkelig. Jeg tror det var nettopp det grunnleggerne hadde i tankene. Det fantes en tid da likekjønnet ekteskap var lovlig noen steder, ulovlig andre steder. Hvorfor må det være likt overalt? Hvorfor må alle delstater ha samme stemmerettsalder? Er det virkelig utenkelig at en stat kan forbli innenfor en union, men tillate foreningsfrihet? Er det utenkelig? I nesten 200 år hadde noen amerikanske delstater lovlig segregering. Og jeg krever ikke engang det. Bare ren foreningsfrihet. Og med fri bevegelse av mennesker mellom delstatene kunne de som ikke likte det, dra. Og folk som likte det, kunne komme. Og jeg har alltid tenkt at hvis venstresiden var det minste konsekvent, ville den være glad for å la oss forferdelige mennesker dra. Hvorfor i all verden ikke? Hvis vi er en slik pine for minoriteter, så send oss ut i villmarken. Vi skal få den til å blomstre.
Og jeg skulle gjerne tro at Trump-utnevnte dommere ville være mer tilbøyelige til å se det rettferdige og moralske i separasjon, men kanskje ikke. Nøkkelen er dette. Hvis mange nok er enige med oss, finnes det veier ut av dette rotet. Vi må være kreative. Vi må være fornuftige. Og vi må være rettferdige. Hvis vi ikke kan redde hele landet, hvis vi ikke kan få alt tilbake, og jeg ser ikke hvordan vi kan det, må vi være villige til å dele. Det vi må gjøre, er å overbevise flere om at separasjon er moralsk og gjennomførbart.
Mange av dere kjenner til det helhvite sørafrikanske samfunnet Orania. Ja, det ligger midt i et forferdelig vrak av et afrikansk land. Men det har nok autonomi til å gjøre de omkringliggende grusomhetene nesten irrelevante. Og noen av dem som bor i Orania, er etterkommere av folk som kom til Sør-Afrika før mine forfedre kom til Nord-Amerika. De har i realiteten vendt ryggen til det landet som forfedrene deres bygde opp. Men de har gjort det, og de har avgrenset den verste delen av Sør-Afrika. De er fortsatt en del av det. De kan komme på besøk når de vil, men de er trygge blant sitt eget folk. Orania har 3.000 innbyggere. Det er en lang venteliste av folk som ønsker å komme inn.
I mellomtiden, det vi må gjøre, og som en rekke grupper allerede gjør, er å bygge hvite samfunn. I de fleste storbyer er det nå nok hvite mennesker til at de kan komme i kontakt med hverandre, danne organisasjoner, hjelpe hverandre, feire ekteskap, feire festivaler, feire barnefødsler, hjelpe til med ansvaret for hjemmeundervisningen. Dette er fantastiske steder der barn kan vokse opp, stolte av å være hvite og glade for å være hvite. Disse nettverkene er fortsatt bare halvt underjordiske, og de utgjør en liten minoritet i byene der de befinner seg. Det pågår også forsøk på å etablere områder, i første omgang små, hvor det bare skal bo hvite mennesker. En måte å gjøre det på er å starte med et stort privat landområde og bygge opp et samfunn. Det kan etableres med en juridisk struktur som tillater diskriminering.
En annen tilnærming er å finne et samfunn som allerede har et flertall av hvite, flytte dit og få nok folk til å vinne valg til bystyre og skolestyre, slik at det de facto blir et hvitt samfunn. Disse tilnærmingene krever at man flytter, men det er den typen forpliktelser vi må være villige til å påta oss for å bygge et fellesskap. Og etter hvert som sinne og misnøye vokser, etter hvert som moralen bak separasjon blir mer allment akseptert, kan slike lokalsamfunn være begynnelsen på arbeidet med å oppnå større former for separasjon og lokal autonomi.
På disse konferansene hender det at jeg blir så oppspilt når jeg snakker om hva vi skylder våre forfedre og sammenligner vår kamp med Thermopylai og Blood River, at jeg mister fatningen og begynner å gråte. Jeg håper jeg ikke kommer til å gjøre det i år. Men det mannlige pattedyret elsker å slåss. Og hvis det var nødvendig å slåss, er jeg sikker på at det er mange i dette rommet som ville marsjere leende i graven hvis de trodde at det ville føre til den nasjonen vi ønsker og fortjener. Å slåss ville være det verst tenkelige nå. Jeg tror vi kan få det vi ønsker uten å slåss. Og på en måte er det lett å slåss. Å arbeide er vanskeligere. Men vi må arbeide med den samme ånden som ville sendt oss syngende i graven. Og jeg er mer optimistisk enn noen gang.
Donald Trump kommer helt sikkert ikke til å redde oss. Men jeg tror at valget av ham kan bryte den intellektuelle fastlåste raseproblematikken som har holdt oss lenket til selvmorderiske ideer i 70 år. Som jeg sa på den første konferansen for 30 år siden: Vi har rett til å være oss, og bare vi kan være oss. Vår skjebne må være i våre hender. Vi må være herrer i eget hus.
Vi må være de som underviser barna våre. Vi må være dommerne og juryene i rettssalene våre. Vi må være våre egne lovgivere og ledere. Og våre institusjoner må fremme Europas unike ånd og genialitet. Og dette skal ikke være noe som er konstruert, men noe som springer naturlig ut av kjærligheten til alt det vakre i vår arv og ønsket om å skape flere vakre ting. Og til dette må vi ha et hus som er vårt og bare vårt.
Jeg tror at vi allerede nå ser resultatene av mange års hardt arbeid fra så mange av dere som er til stede i dette rommet i dag. I flere tiår har vi plantet frø. La oss fortsette å plante. La oss kjærlig pleie de unge skuddene som har begynt å spire. Og hvis vi er våre edle forfedres verdige arvtakere, vil høsten bli rik.
Tusen takk skal dere ha.
