Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Av: VOX
«Gi meg ikke fattigdom og gi meg ikke rikdom» heter det mot slutten av den bibelske ordspråksboken.
At ingen ønsker armod er greit å forstå. Men hva i huleste kan være galt med å bli rik? Vel, siden rådet hevdes å være inspirert av selveste Konstruktøren, bør det absolutt mane til ettertanke og gås etter i sømmene. Det enkleste tør i så måte være å rette blikket mot oss selv – Norge.
For vi har sannelig beveget oss fra det ene ytterpunktet til det andre på historisk kort tid.
Fortsatt etter krigen holdt vi oss med bureising og husmannsplasser rundt om i det ganske land. Mang en ung mann bet tennene sammen og gikk i gang med manuelt å røske opp digre røtter og stein i fremtidige jorder. Myrlendte leier måtte dreneres med håndkraft – hakke og spade. Og det på plasser langt fra sivilisasjonen. Rett og slett for å skaffe mat til seg og sine.
Bureising
Anna i ødemarken og Rui-jentene er kanskje gått i glemselen for de fleste. Men disse var eksponenter for en ufrivillig fattigdom mange av dagens unge er ute av stand til å forestille seg mellom siste skrik i mobiltelefoner og fast-food-inntak.
Nøden var til å ta og føle på i tusener av stuer og koier rundt om i det ganske land. Å få selv en eneste næringsfattig middag daglig var for mange en uoppnåelig drøm. Barkebrød var ikke uvanlig. Og vi snakker for mange helt opp til slutten av 1950-tallet.
Mega julepresang
Som lyn fra klar himmel i julen 1969 fikk vantro nordmenn vite at et av verdens største oljefunn til havs befant seg på Ekofisk rett utenfor norskekysten.
Produksjonen var allerede i gang fra juni 1971. Så gikk det slag i slag. Inntil vi i dag kan kalle oss en av verdens rikeste befolkninger per capita. Med gigantiske 18000 milliarder kroner på bok i det vi først kalte Statens pensjonsfond utland – i dag kalt Oljefondet.
Lykken til salgs?
Dette var jo simpelthen en julegave som kunne løfte store deler av nasjonen ut av nød og fattigdom. Bibelsk visvas om at heller ikke rikdom nødvendigvis var et gode var med ett forsvunnet som dugg for solen. Fra nå av var det tut og kjør med kjøpekraft og velstand.
For lykken kunne med ett kjøpes for penger. Den var rett og slett til salgs. I 2018 regnet OECD fattigdomsgrensen for en husholdning i Norge til 314 520 kroner i året. Hva kunne gå galt?
Sprekkeferdig
Det som imidlertid plager sosiologer og sosialantropologer nå er at stadig flere innbyggere – unge og gamle – føler livet så uutholdelig at ensomhet, selvmord og nevrose-diagnoser har skutt i været.
Pillemisbruk, alkoholisme og narkotika spretter frem som paddehatter. Kriminaliteten skyter i været helt inn blant kongehusets nærmeste. Kan det ha vært noe annet enn materiell rikdom vismannen tenkte på da han advarte mot overflod?
Kan det være at lykken rett og slett ikke kan erverves med klingende mynt? At trygge familier, sosialt fellesskap og ro i sinnet snarere avløses av selviskhet, grådighet og selvopptatthet når sparegrisen er sprekkeferdig?
Fred i sinnet
For hva annet burde vårt mål egentlig være enn fred i sinnet og følelsen av trygt fellesskap? Kan det være at den materielle balansen i regnskapet kanskje er bedre tjent med en viss måteholdenhet? At grunnleggende lykke bygger på forholdet mellom deg og meg i det daglige, snarere enn bugnende bankkonti?
Eller mega-lån for å illudere rikdom når det tidvis kanskje svinger nedover-bakke for så vel private som offentlige entiteter? Staten sparer seg til fattigdom for Norges del, mens de tømmer pensjonsfondet ut over vår nye religion – det grønne skiftet.
Vi ødelegges
På toppen av denne uønskede utviklingen befinner nemlig eliten seg. De søler nå rundt seg med milliard-beløp til fremmede krigsmakter og terror-organisasjoner – som det vi før kalte fulle sjøfolk med landlov.
Alt mens det blir stadig mindre igjen til hjemlig infrastruktur. Det være seg vei-vedlikehold, aldershjem, skoler og sykehus-plasser. Det ser faktisk ut til at rikdommen i økende grad ødelegger både folket og dets ledere.
Visdommen forsvant
Ja det virker oppsiktsvekkende nok som om det meste av visdom og forstand har forlatt vår lille, styrtrike del av verden i hurtigtogsfart. Vi ser ut til å råtne mentalt på rot. Som en moderne bekreftelse på flere tusen år gamle visdomsord fra Midt-Østen. For hva hjelper det med cash når befolkningen har forlatt alle tidligere normer som representerer grunnlaget for den virkelige livsgleden.
Fremmede raser og kulturer har selvsagt også sett at landet nord og syd for Polarsirkelen ligger hogstmodent og slakteferdig for dem som en gave fra himmelen. Hit er det bare å strømme på, for disse taperne har allerede lagt seg på rygg for verden rundt. Dette fikk vismannen Agur, sønn av Jake fra Massa helt rett i da han skrev Ordspråksboken 30:8.
For å tipse oss. Men vi tok ikke rådet.
